LN-FOC
17-05-2006, 01:22
Etter en lengre periode i utlendighet, var turen kommet til den endelige hjemreisen fra Costa Rica.
San José – Newark, Continental Airlines 738
Fikk en treseter for meg selv på dagens første tur. Avskjedsfesten kvelden/natten før hadde vart til kl 4, og taxien til flyplassen hentet meg 5.30, så jeg satte pris på å kunne legge meg ned for å sove litt etter frokosten. Det ble servert en varm sandwich med egg, ost og skinke, en muffins og fruktsalat. Drikketrallen var i bevegelse flere ganger i løpet av turen.
Sånn omtrent en time før beregnet ankomst i Newark begynte vi å svinge noe veldig, og vi sluttet liksom aldri med det. Jeg forsto at noe var galt, men kapteinen ventet i nesten tre kvarter før han gadd å gi beskjed om at vi fløy rundt og rundt på stedet hvil på grunn av ”severe weather” i New York-området. Vi sirklet litt til, og flyet var blitt så tørst at vi måtte lande i Baltimore for å få fylt opp tanken. Vi ble stående på bakken i overkant av en time før vi satte kursen mot Newark. Besetningen kom rundt med vann nærmest konstant mens vi stod på bakken. De som satt framme i snuten var derimot ganske tause. Vi landet i Newark to timer og et kvarter etter rute. Der var det et aldeles strålende vårvær og ikke en sky i sikte. I taxien på vei fra Newark til JFK spurte jeg om det hadde vært slik hele dagen, og svaret var at ja, det hadde vært et aldeles nydelig vær hele dagen. Mail er derfor avsendt til CO med spørsmål om hvorfor vi egentlig måtte lande i Baltimore.
JFK – Amsterdam, KLM 744
Jeg hadde tusen ting å gjøre den siste dagen i San José, og hadde dermed glemt å sjekke inn på internett. Det var derfor smått med seter igjen da jeg ankom skranken to timer før avgang, og jeg ble avspist med et midtsete. Den svært hyggelige damen bak skranken anbefalte litt diskret vifting med gullkortet ved gaten, men det hjalp dessverre ikke siden flyet var helt fullpakket. Et aldri så lite irritasjonsmoment var at en etter å ha sjekket inn, måtte bære koffertene sine selv et lite stykke for å få den gjennomlyst. Hadde sett fram til å få kvittet meg med to blytunge kofferter snarest mulig.
Northwest sin lounge i terminal 4 er helt OK, men utvalget av snacks og alkoholfrie drikkevarer er så som så. Er du heller ikke spesielt stø i spansk, så var det smått med lesestoff også. Jeg slo meg imidlertid til ro med et par chilenske aviser. Loungen ligger før sikkerhetskontrollen, så jeg satte kurs for gaten ca en time før avgang. I Paranoiastan tar man sikkerhetskontrollen sin alvorlig, og TSA-agentene som hadde kveldsskiftet denne dagen må ha vært fløyet inn direkte fra Guantanamo. Jeg fikk nesten følelsen av å stå i en kø av slaver, som stilltiende godtok all verdens ordrer og uhøfligheter fra skrikende vakter.
Vel vel, vi kom oss nå ombord etter hvert. Maskinen hadde fått seg en aldri så liten oppfriskning ganske nylig. Setet var behagelig og jeg klarte å strekke mine ganske lange ben helt ut. Det ble servert middag; pasta eller kylling. Jeg valgte det første, og den ble servert med salat, ost og kjeks, varme rundstykker og sjokoladekake. Før maten kom man rundt med varme håndkler – et hyggelig pluss. Omtrent en time før ankomst ble det servert frokost. Jeg takler ikke sukker til frokost, og har derfor problemer med en hver frokost som blir servert på flyvninger fra USA til Europa. Sukkerdosen denne morgene bestod av en slags kanelbolle og en ”oatmeal bar” med rosiner. Heldigvis fikk vi også kjeks med kremost og en liten kartong nydelig appelsinjuice – ikke det vanlige syntetiske skvipet servert i en plastboks. Kaffen var derimot ikke noe å rope hurra for.
Et stort pluss hos KLM er at de har self service bar under hele turen, der du får drikke, sjokolade og snacks. Minuset er at 747-erne ikke har PTV. Fløy imidlertid en 777 da jeg reiste tilbake til CR etter jul, og da hadde vi omtrent 200 ulike filmer og program å velge mellom, og alt var ”on demand”.
Hadde noen timer å slå ihjel i loungen i Amsterdam. Schengen-loungen er nylig pusset opp, og er blitt veldig stilig. Det ble hele tiden servert noe nytt å spise. Når noe var tomt ble det ikke erstattet av det samme. I løpet av de timene jeg var der var vi gjennom knekkebrød, suppe, pastasalat, risotto, ost, pølsesnack, soltørkede tomater og sikkert en hel masse annet jeg ikke kommer på i farta. Innimellom kom man dessuten rundt og serverte nystekte minipiroger. Et klart minus dog er at en må betale for internettilgang.
Amsterdam – Trondheim, KLM cityhopper F70
Tok av en havltime sent pga (100 kr til den som tipper feil) for lite flygeledere i Norge. Helt grei tur. Fikk servert en sandwich, kake og drikkevarer, mao standard KLM cityhopper-servering. Var ganske utslitt, så jeg sov nesten hele turen – til tross for flere fulle trøndere på vei hjem etter ei ganske så fuktig helg.
Alt i alt er OK tur. Det som imidlertid er litt snedig er at de ansatte i de ulike Skyteam-selskapene rundt omkring har liten eller ingen kunnskap om hva det vil si å være Skyteam Elite eller Elite Plus-medlem. På akkurat denne turen gjaldt det for eksmpel merkingen av koffertene mine. Hos Continental fikk jeg priority-tagger, men ikke hos KLM. Det var også litt uenighet/uvitenhet ute å gikk før jeg slapp inn i loungen på JFK. Har også opplevd litt vel mye kluss tidligere.
Da er det par dagers hvile i Trondheim før ferden går til Athen (også det med KLM) og Grand Prix-finale fredag. Buenos Aires står for tur i juli, da med BA. Har aldri fløyet interkontinentalt med BA før, så er litt spent på det.
San José – Newark, Continental Airlines 738
Fikk en treseter for meg selv på dagens første tur. Avskjedsfesten kvelden/natten før hadde vart til kl 4, og taxien til flyplassen hentet meg 5.30, så jeg satte pris på å kunne legge meg ned for å sove litt etter frokosten. Det ble servert en varm sandwich med egg, ost og skinke, en muffins og fruktsalat. Drikketrallen var i bevegelse flere ganger i løpet av turen.
Sånn omtrent en time før beregnet ankomst i Newark begynte vi å svinge noe veldig, og vi sluttet liksom aldri med det. Jeg forsto at noe var galt, men kapteinen ventet i nesten tre kvarter før han gadd å gi beskjed om at vi fløy rundt og rundt på stedet hvil på grunn av ”severe weather” i New York-området. Vi sirklet litt til, og flyet var blitt så tørst at vi måtte lande i Baltimore for å få fylt opp tanken. Vi ble stående på bakken i overkant av en time før vi satte kursen mot Newark. Besetningen kom rundt med vann nærmest konstant mens vi stod på bakken. De som satt framme i snuten var derimot ganske tause. Vi landet i Newark to timer og et kvarter etter rute. Der var det et aldeles strålende vårvær og ikke en sky i sikte. I taxien på vei fra Newark til JFK spurte jeg om det hadde vært slik hele dagen, og svaret var at ja, det hadde vært et aldeles nydelig vær hele dagen. Mail er derfor avsendt til CO med spørsmål om hvorfor vi egentlig måtte lande i Baltimore.
JFK – Amsterdam, KLM 744
Jeg hadde tusen ting å gjøre den siste dagen i San José, og hadde dermed glemt å sjekke inn på internett. Det var derfor smått med seter igjen da jeg ankom skranken to timer før avgang, og jeg ble avspist med et midtsete. Den svært hyggelige damen bak skranken anbefalte litt diskret vifting med gullkortet ved gaten, men det hjalp dessverre ikke siden flyet var helt fullpakket. Et aldri så lite irritasjonsmoment var at en etter å ha sjekket inn, måtte bære koffertene sine selv et lite stykke for å få den gjennomlyst. Hadde sett fram til å få kvittet meg med to blytunge kofferter snarest mulig.
Northwest sin lounge i terminal 4 er helt OK, men utvalget av snacks og alkoholfrie drikkevarer er så som så. Er du heller ikke spesielt stø i spansk, så var det smått med lesestoff også. Jeg slo meg imidlertid til ro med et par chilenske aviser. Loungen ligger før sikkerhetskontrollen, så jeg satte kurs for gaten ca en time før avgang. I Paranoiastan tar man sikkerhetskontrollen sin alvorlig, og TSA-agentene som hadde kveldsskiftet denne dagen må ha vært fløyet inn direkte fra Guantanamo. Jeg fikk nesten følelsen av å stå i en kø av slaver, som stilltiende godtok all verdens ordrer og uhøfligheter fra skrikende vakter.
Vel vel, vi kom oss nå ombord etter hvert. Maskinen hadde fått seg en aldri så liten oppfriskning ganske nylig. Setet var behagelig og jeg klarte å strekke mine ganske lange ben helt ut. Det ble servert middag; pasta eller kylling. Jeg valgte det første, og den ble servert med salat, ost og kjeks, varme rundstykker og sjokoladekake. Før maten kom man rundt med varme håndkler – et hyggelig pluss. Omtrent en time før ankomst ble det servert frokost. Jeg takler ikke sukker til frokost, og har derfor problemer med en hver frokost som blir servert på flyvninger fra USA til Europa. Sukkerdosen denne morgene bestod av en slags kanelbolle og en ”oatmeal bar” med rosiner. Heldigvis fikk vi også kjeks med kremost og en liten kartong nydelig appelsinjuice – ikke det vanlige syntetiske skvipet servert i en plastboks. Kaffen var derimot ikke noe å rope hurra for.
Et stort pluss hos KLM er at de har self service bar under hele turen, der du får drikke, sjokolade og snacks. Minuset er at 747-erne ikke har PTV. Fløy imidlertid en 777 da jeg reiste tilbake til CR etter jul, og da hadde vi omtrent 200 ulike filmer og program å velge mellom, og alt var ”on demand”.
Hadde noen timer å slå ihjel i loungen i Amsterdam. Schengen-loungen er nylig pusset opp, og er blitt veldig stilig. Det ble hele tiden servert noe nytt å spise. Når noe var tomt ble det ikke erstattet av det samme. I løpet av de timene jeg var der var vi gjennom knekkebrød, suppe, pastasalat, risotto, ost, pølsesnack, soltørkede tomater og sikkert en hel masse annet jeg ikke kommer på i farta. Innimellom kom man dessuten rundt og serverte nystekte minipiroger. Et klart minus dog er at en må betale for internettilgang.
Amsterdam – Trondheim, KLM cityhopper F70
Tok av en havltime sent pga (100 kr til den som tipper feil) for lite flygeledere i Norge. Helt grei tur. Fikk servert en sandwich, kake og drikkevarer, mao standard KLM cityhopper-servering. Var ganske utslitt, så jeg sov nesten hele turen – til tross for flere fulle trøndere på vei hjem etter ei ganske så fuktig helg.
Alt i alt er OK tur. Det som imidlertid er litt snedig er at de ansatte i de ulike Skyteam-selskapene rundt omkring har liten eller ingen kunnskap om hva det vil si å være Skyteam Elite eller Elite Plus-medlem. På akkurat denne turen gjaldt det for eksmpel merkingen av koffertene mine. Hos Continental fikk jeg priority-tagger, men ikke hos KLM. Det var også litt uenighet/uvitenhet ute å gikk før jeg slapp inn i loungen på JFK. Har også opplevd litt vel mye kluss tidligere.
Da er det par dagers hvile i Trondheim før ferden går til Athen (også det med KLM) og Grand Prix-finale fredag. Buenos Aires står for tur i juli, da med BA. Har aldri fløyet interkontinentalt med BA før, så er litt spent på det.