En musikalsk reise til Twin Peaks

[Sykkelthor]

Award for worst fiancée of the year goes toooo.. Undertegnede.

Kjenner et stikk av dårlig samvittighet her jeg sitter på 2A og ser sørlandskysten forsvinne under meg mens jeg hører på Carneval Palace og drikker kaffe. Hvis man spoler tilbake et par måneder kan man vagt huske noe om et eller annet salg på businessbiletter hos Air Canada og en eller anen fiks ide om at en tur til Seattle ville gi gullkort hos Agean på en eneste tur. At samboer er i innspurten på noe viktige skriverier ble lett avfeid med at hun sikkert ville ha arbeidsro. Eller noe slikt.

At jeg ikke aner hva man tar seg til i Seattle en uke var uderordnet. Jeg fungerer generelt slik at jeg først ser på billetter og så, gjerne etter at billettene er bestilt, forsøker å komme opp med en sabla god grunn til hvorfor akkurat den destinasjonen er god knall. Etter å ha bestilt til Seattle var jeg helt blank. Ikke en eneste grunn kunne jeg komme på den første uken. Visselig holdt jeg også munn om bestillingen fordi p reise rundt på andre siden av jorden uten en grunn er vist ikke sosialt akseptert...

Men så kom jeg på noe. Twin Peaks! Var ikke det filmet oppi fjellene ikke så langt fra Seattle? Joda, det kunne Internett bekrefte. Ok, da har vi noe å ta oss til et par dager. Hva med resten? Jeg hadde selvsagt booket en uke mellom tur og retur. Men så slo det meg at jeg har en hobby som nok også lot seg gjennomføre i junaiten også og som tenkt så gjort. E-poster ble sendt, avtaler ble gjort og planer ble lagt. Nøyaktig hva disse innebærer får vi heller komme tilbake til.

Tilbake til dagens dato startet den noe brått kl 6. Jeg har ikke barn, men jeg har en katt som tror at vekkerklokken er kallesignalet for dyret, så når klokken ringer kommer katten jumpende. Helst skal det landes midt på magen. En times tidlig en fuktig spasertur senere stod man klar og ventet på flybussen. Nesten ingen synes det er en god ide å reise fra Flesland en søndags morgen så det var oceaner av plass. Innsjekk til Toronto på automat, men jeg kunne vist bare ta god fart og glemme å sjekke inn hele veien til Seattle. Spurte damen i bag drop om baggen kom helt frem siden det stod SEA på bagtagen, men det ante hun ingenting om så det får man se om man finner ut av etter hvert. La også merke til at det hadde sneket seg med LH *S på boardingpasset mitt så jeg gikk til en skranke for få fikset opp i det. Skulle jo tross alt få gresk gull, så papirene må være i orden.

Ægeån? ka i alle..? Ægeån? Ka e det? Itt flyselskap? Aldri hørt om." Det er et gresk flyselskap, sa jeg. "Ægeån altså? A3? Gu' kor morsomt!" Helt gresk for damen i skranken, men hun fikk fikset det, skjønt hun lurte på hvilket nivå hun skulle legge inn. Basis sa jeg, siden jeg er helt nederst i næringskjeden. Det er nok blue det da, sa damen. Fett nok tenkte jeg, jeg kan sikkert ha sølvkort hos grekerne for en dag.

Trip reports mellom BGO og CPH finnes det sikkert ørten av så jeg nøyer meg med å skrive at sete 2A på CRJ-en har helt greit plass til folk som er 190cm høye. Ledig sete ved siden av meg hadde jeg også. Hyggelige greier, men ikke noe å skrive hjem om. Ikke noe å skrive om på flyforum heller så neste innlegg får vente noen timer mens jeg stimulerer skrivelysten med litt bobler på vei til Toronto. De etterfølgende postene kommer til å ha bilder, jeg lover...

[Aristokraten]

Spennende :-) Anbefaler en tur innom Boeing-fabrikken, massivt!

[Sykkelthor]

Because you can't always blame Canada stod det på t-skjorten til en fyr jeg gikk forbi på vei til loungen. Well guess what, this time I blame (Air) Canada!

Forrige gang jeg var i USA var like før orkanen Irene traff Manhatten. Bostavelig talt. Jeg kom til JFK med et av de siste flyene som landet før de stengte flyplassen. Dystopisk stemning og 2 timer i immigrasjonskø. Jeg hadde derfor gledet meg litt over det faktum at man kan gå gjennom immigration til USA i Toronto. Lett som en plett, tenkte jeg. Bør gå på et blunk... Du verden hvor feil jeg tok.

Immigration, preclearance eller hva enn de kaller det når man kommer til Toronto og skal videre til USA med er noe av det mest dysfunksjonelle, irrasjonelle, provoserende tafatte og generelt udugelige jeg noen sinne har opplevd. Og det kommer fra en som har stått i immigrasjonskø i Nairobi. Man snubler av flyet, kommer til en stor hall hvor man skal scanne boardingpasset sitt (steg 1), finne navnet sitt på en tvskjerm (steg 2) og så gå til et menneske for dokumentkontroll (steg 3) før man stiller seg i en ny kø for å forklare sitt ærend i USA. Tanken er sikkert fin, men hvis man skulle være så uheldig å mangle boardingpass er helvete løs. Det finnes en (1!) maskin som kan printe boardingpass. Og den ene maskinen virket ikke i dag. Så da var det å stille seg i kø med de andre. Alle de andre.. Tro om det stå en time i kø for å få printet et skarve boardingpass er en planlagt del av executive first-opplevelsen til Air Canada eller om det er en bonus..? På et tidspunkt var det en dame som gaulet in i en walkie talkie at de måtte få fatt på GTA Crowd controll.. Storveis kø der altså..

Men man kom seg gjennom køen, bedyret på tro og ære at man skulle oppføre seg fint i USA og kan nå gjenopprette veskebalansen i loungen.

Jeg glemte helt å nevne reiseruten i første post, men for de interresserte er den som følger:
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36695&stc=1&d=1397424107
Jeg vet ikke helt hvor mange miles den gir, men jeg vet at hvis jeg ganger det med to blir det nok til gullkort hos Agean. De observante av oss vil se at den slutter noe brått i Oslo, men akkurat det kan vi adressere om en ukes tid.

Det er ikke flust av beskrivelser fra Air Canada på forumet. Ikke på resten av Internet heller, så vidt jeg har kunnet snuse opp, så derfor er det kanskje interessant å så beskrevet litt av forholdene hos kanadierne. Mellom København og Toronto flyr Air Canada noen smågamle Boeing 767. Flyene har sett bedre tider og de beskrivelsene jeg har lest har vært litt ymse, men det kriblet likevel bittelitt i magen på vei ned mot flyet.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36697&stc=1&d=1397424760
Vel ombord kunne man sitte på utstilling og bli beskuet av alle på økonomi som gikk forbi på vei bak til sine litt mindre fjonge seter. Det var ikke få kommentarer om at man nok burde sitte der jeg satt enn "baki der". Jeg kunne for så vidt være enig i det, men å bytte plass med noen av dem var i overkant sjenerøst, så jeg ble sittende.

Setene i Executive First er noe fiskebeinslayout-aktig på de fleste av Air Canadas 767 og 777. I grunnen veldig kurante greier selv om det var slitt kjipt å få vondt i nakken når man villle se ut og en smule uvant å sitte 30 grader skjevt på fartsretningen ved take off. Veldig privat når man reiser alene, rimelig ubrukelig hvis man vil snakke med et eventuelt reisefølge.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36698&stc=1&d=1397424973
Jeg hadde ikke noe reisefølge så jeg kunne sitter der i ensomheten med et glass champagne som ble toppet opp og toppet opp og toppet opp. Livet kunne vært verre. Nøttene forsvant og om ikke lenge kom det noe som minnet om en salat og litt sjømataktige greier. Og mer champagne. Forreten var ca like spennende som Anchorman 2...
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36699&stc=1&d=1397425084
Etegildet fortsatte med tortellini og rødvin, ost og kjeks og til slutt sjokolademousse. Jeg antar at folk klarer å forestille seg hvordan tortellini, ost og sjokolademousse ser ut så jeg droppet de bildene. Hvis noen sliter med fantasien kan de sende meg en PM så skal jeg heller sende over bilder. Skjema til immigration ble delt ut, både til Canada og USA. Usikker på om jeg måtte fylle ut til Canada eller bare USA fylte jeg ut begge. Noe skal man jo ta seg til der man sitter. Eller ligger. Setene til Air Canada kan bli helt flate. Ikke liksomflate, men helt flate. Det er fint. Det som ikke er like fint er at de er noe smale og ikke helt lange nok til folk som er 190cm lange. Ingen krise, men ikke like bra som hos Singapore Airlines, for eksempel. Men så kan de færreste måle seg med Singapore Airlines.

Neste hopp på reisen er siste flytur på en uke. Toronto - Seattle. Storveis, tenkte jeg, da jeg booket. Fem timer, tvers over kontinentet. Det blir sikkert et stort og fint fly. Først etter jeg booket så jeg at Air Canada bruker Embraer 190 på den ruten. Koselig... Men hva gjør man ikke for billige businessbiletter.

Boeingfabrikken skal forresten besøkes om noen dager, det står på listen min. Jeg skal bare ragge litt rundt i leiebil først. Jeg har nemlig en plan. Og en avtale med en fyr som heter Olivier. Mer om det senere.

[Insomnia4u]

Liker skrivestilen! Ser frem til oppdatering :)

[Eirik]

Herlig skrevet.
(og kjenner meg til tider igjen i innledningen din, hehe … :)).
Gleder meg til resten.

[sirpjalle]

Henger meg på kommentarene til de foregående forummedlemmene... Ser frem til fortsettelse :)

[Twin Otter]

Flott rapport så lange. Du må gjerne beskrive flyturen til Seattle fra Toronto med noen ord også lurer på hvordan business i en E190 på langtur utarter seg.

[Sykkelthor]

Sleepless in Seattle.. Jeg har ikke sett filmen, men jeg har opplevd å rusle rundt på flyplassen i 4-tiden takket være jetlag, sucky TV-tilbud og et akutt behov for en strømadapterisak for å lade PC og telefon.

Noe av det smarteste jeg har gjort så lang i år er å bestille første overnatting på Radisson Hotel Seattle Airport. Google Maps ville ha meg til å tro at det var en 19-minutters gåtur til hotellet fra terminalen, men etter å ha «ruslet en tur» i Google Streetview bestemte jeg for at Google Maps tok feil og at jeg hadde rett. Hotellet lå omtrent like utenfor døren fra terminalen. Omtrent.

Men før man kom så langt gjenstod en siste flytur. 5 timer i Embraer 190. På forhånd hadde jeg tenkt meg for at jeg sikkert kom til å være rimelig ambivalent til hele tilværelsen etter turen til Toronto, så jeg hadde langt på vei slått meg til ro med at selv om flyet er lite så kom stolen min til å være stor. Air Canada har 1 + 2-config (http://www.aircanada.com/shared/images/common/cabincomfort/comfort-exec-2.jpg) på Embraerene sine og jeg hadde vært smart (heldig?) nok til å sikre meg et av enkeltsetene.

For å være helt ærlig husker jeg ikke stort fra turen bortsett fra at stolen fungerte helt ypperlig som et sted å sove. Før jeg sluknet kom det også litt mat på bordet. Jeg husker at jeg fikk spørsmål om hva jeg ville ha, men jeg husker ikke hva alternativet som ikke var kylling var.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36703&stc=1&d=1397558452
Maten var ikke allverden, men helt grei vomfyll. Servicen var sikkert fin, men hvor mye service trenger man egentlig når man sover? Summa summarum var det ikke så ille selv om flyet var smekkfult. Det enste ankepunktet jeg har er at det var latterlig lite plass til håndbagasje. Det hjelper ikke at folk tydeligvis er allergiske mot å sende bagasjen sin selv om koffertene er støre nok til å romme et barn i skolealderen. Ikke verdens undergang for de av oss som kunne gå ombord først, men for de som kom senere endte det med lapp i hånden og koffert i buken. Og til de av dere som synes at beskrivelsen var litt mangelfull, fortvil ikke. Jeg tar en for laget når jeg skal hjem igjen. Nye 5 timer på lekeflyet, og denne gang på dagtid så jeg antar at jeg er våken nok til å huske noe.

Det Radisson Hotel Seattle Airport vinner på beliggenhet taper de greit på standard. Stedet har trolig ikke vært pusset opp siden tidlig 90-tall og bærer preg av det. Den ene heisen var død og dusjhodet på badet bestod av mer gjengeteip enn dusjhode. Men så er det ikke dusjhodet som er grunnen til at man bor her; det er beliggenheten. 5 minutters gange fra terminalen var helt perfekt når man lander kl 23 på kvelden og aller mest i hele verden bare vil ha en seng. Jeg har vist Club Carlson Gullkort av en eller annen grunn så i stedet for det vanlige rommet jeg hadde booket fikk jeg et med en separat stue i tillegg til soverommet samt en papirpose med en kjeks og en flaske vann. Jeg var mest glad for kjeksen. Resten var jeg rimelig likegyldig til.

Morgen etter, uhm, etter å ha vandret rundt på terminalen kl 4 altså, våknet jeg opp til denne utsikten og begynnte å manne meg opp til å hente leiebilen. Bygget over veien er for øvrig terminalbygningen så da er det lett å tenke seg til at det ikke var lange biten å gå. Bookingen hos Avis sa «Medium Sized stasjonsvogn», men realiteten ble et beist av en SUV kalt Chevrolet Traverse. Da jeg parkerte den ved siden av en Passat innså jeg at det er riktig som man sier; alt er større i Amerika, også begrepet «medium sized»…
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36704&stc=1&d=1397558461

På vei til Twin Peaks, err, jeg mener Fall City, hadde jeg planlagt et stopp hos Best Buy for å kjøpe noen nødvendigheter. En serie uforutsette tilfeldigheter vil ha det til at årets sommerferie skal tilbringes i USA, så i stedet for å leie en GPS fant jeg ut at jeg like godt kunne kjøpe en. I tillegg hadde nok sjefen min fått hjerteinfarkt hvis jeg hadde brukt mobilen min som hotspot, så for å få tilfredstillt internettavhengigheten stod et Wifi Hotspot på handlelisten også. AT&T har noen fine hotspots med en prepaid dataplan på 50USD/mnd. Sikkert ikke det billigste, men definitivt billigere enn å slå på roaming på jobbtelefonen. Best Buy fikk noen penger, jeg fikk noen nye gadgets og GPSen fikk beskjed om å finne raskeste veien til Fall City, eller Twin Peaks som det kalles i TVserien.

"Welcome to Twin Peaks"
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36708&stc=1&d=1397558512

Å velge sted å overnatte i Fall City er forresten veldig enkelt ettersom det kun finnes et sted å sove; Fall City Roadhouse & Inn (http://fcroadhouse.com). Alternativet ville vært Salish Lodge, eller The Great Northern Hotel som det heter på TV, men det var hinsides dyrt i motsetning til å bo i Fall City. En del trafikkstøy ettersom det ligger i et veikryss, dusj på gangen (for de billige rommene), men sengen er god og wifi er inkludert. Hva mer kan man be om? Apropos The Great Northern.. Det ligger en foss like ved som noen kanskje har sett på TV?
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36706&stc=1&d=1397558480

Forresten.. når man først er i Twin Peaks må man jo nesten snuse opp et stykke cherry pie og a kopp damn fine cup o’ coffee. Dette gjør man jo helst på Doubble R Diner, eller Twedes Café som stedet heter i den virkelige verden. Beklagelig vis er stedet bygget om etter en brann så de eneste minnene etter Twin Peaks er neonlyset i taket. Stedet har virkelig sett bedre tider, men lever tilsynelatende på imaget fra tvserien fremdeles. Nevnte image begynte for øvrig å slå sprekker da damen som skulle servere luktet som om hun hadde røyt to 20-pakninger om dagen siden hun var 12 år. Uggs, tights og en svart hettegenser med «I LOVE PINK» på ryggen bidro heller ikke til å gjøre stedet mer innbydene. Kaffen og paien kom på bordet og jeg kunne konstatere at kaffen var damn underwhelming. Men paien var god…
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36705&stc=1&d=1397558472

Tilbake i Fall City kunne man nyte utsikte over down town Fall City i solnedgang fra rommet mens man funderte å om det ikke snart kunne komme litt regnvær slik at eventuelle bilder kunne få et litt mer atentisk Twin Peaks look.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36707&stc=1&d=1397558502

Den observante leser vil forresten kanskje reagere på at rapporten enn så lenge ikke har handlet om musikk i det hele tatt. Det skal jeg gjøre noe med i morgen. Da blir det musikk da... Og en del bilder.

[Larsabal]

Underholdende og godt skrevet, gleder meg til resten!

[LN-MOW]

Hehe .. veldig bra.

Google Maps ville ha meg til å tro at det var en 19-minutters gåtur til hotellet fra terminalen,

Ja, å gå langs kjøreruten tar nok omtrent så lang tid ja .. var det ingen fotgjengeropsjon på appen?

[Sykkelthor]

Ja, å gå langs kjøreruten tar nok omtrent så lang tid ja .. var det ingen fotgjengeropsjon på appen?

Niks, Google nektet plent å vedkjenne seg at veien opp til terminalen i bildet jeg postet eksisterer, hverken for biler elle fotgjengere. Men det gjør den altså. Fortau har den også, så det er velstand hele, vel, veien..

[dc-8-63]

Ja Radisson er slitent, høres ikke ut som det har vært pusset opp siden det var Wyndham. Hyggelig lesing om hjembyen og traktene våre. Om du har tid vil jeg anbefale en tur opp til enten Orcas Island eller Friday Harbour på San Juan Island, en overnatting vil ikke koste all verden med muligheter i de fleste prisklassene. Eller en tur ut med fergen til vår øy - Bainbridge - er dessverre ikke hjemme, men anbefaler The Harbour Pubilc House og det ser ut til å være ute temperaturer. Gå for all del forbi Docs og fortsett opp til Pub'en (blir du for tørst er Pegasus bra (men det tar 10 minutter fra fergen frem til Puben). Takk for en morsom rapport, send gjerne en PM om du har spørsmål (har mye på "lager" )

[magnusto]

Kjrmpearti! Fortsettelse kan ikke komme fort nok :)

[Sykkelthor]

Ok, her kommer noe som ikke er direkte reiserelatert så de av dere som vil lese om hoteller og slikt får heller komme tilbake en annen gang, men det er rett og slett så sært at jeg er nødt til å få det med. Og hva er vel en ferietur uten bilder fra det som måtte være å se?

Hjemme i Bergen driver jeg og sysler litt med å ta bilder på konsert (https://www.facebook.com/thorphography), så da jeg skulle finne ut hva man tar seg til i Seattle var det ikke fritt for at jeg sjekket ut hvilke band som skulle spille mens jeg var i byen. Etter å ha scannet Songkick (http://www.songkick.com) en ukes tid falt valget på noen gale franskmenn kalt Caravan Palace samt et annet band. Deretter var det bare å gå igang med å prøve å ordne presseakkreditering; man jo da tross alt fotograf og greier... Akkurat hvordan det forløper tror jeg at jeg sparer dere flynerder for, men avtaler ble gjort og jeg var et stk. fornøyd fotograf.

Jeg klarte å booke hotell i Fall City før jeg så når franskmennene skulle spille, så logistikken ble litt tullete, men hva gjør vel en 30 minutters kjøretur t/rt Seattle når man har en bensinslukende drog av en Chevrolet..? Vel fremme på konsertstedet var det bare å stille seg opp med de andre.

Siden dette er en tripreport bør man jo sikkert formulere seg som vanlig er: Inne i lokalet var det free seating (standing) og med utsolgt konsert kan man i høyeste grad si at knyttnevetesten ikke ble bestått. Forfriskninger og snacks var til salgs ( og det så ut som om folk benyttet tilbudet flittig). Ingen klasseinndeling så de av oss med akkreditering måtte pent stå med "alle de andre". Litt som å fly SAS før i tiden altså..

Det er rart hvordan konsertfotografer kommer over ens uansett hvordan man er i verden. Hvis man står med et over snittet stor kamera på siden av scenen kan man være helt sikker på at noen før eller siden kommer til å si: Howdy! Who're you shooting for? Og så, etter å ha sosialisert litt startet spetakkelet. Det ble faktisk litt mer bråk enn jeg hadde betalt for da en dame etter et par låter begynte å bli i overkant vennlig. Vel var det trangt, men så mye åling som hun drev med driver ikke en gang åler med. Man blir jo unektelig smigret over all denne oppmerksomheten, men det ble steike vanskelig å ta bilder så jeg anmodet den unge frøken om hun ikke kunne finne noen andre å jokke på? Problemet med at hun sluttet var at kompisen hennes syntes at all denne jokkingen så gøy ut så han ville forsøke.. Jeg tror følelsen kan sammenlignes med om jeg hadde tatt Traversen jeg har leid og kjørt den inn i ryggen på meg selv. Rimelig ukult med andre ord.

Etter å ha fotografert et hundretalls konserter det siste årer har jeg fått øl i nakken, øl i ansiktet, albuer i rygg, mage og ribben, blitt rufset å håret og kilt på øreflippene en haug med ganger. Men jeg har aldri opplevd å ha et godslokomotiv av en fyr dulte borti meg med underlivet sitt før.. Det er jo selvsagt en første gang for alt, men det var rimelig umulig å ta gode bilder slik han holdt på, så en av vaktene sa at det nok var best om han tok kvelden og ble vist ut en sidedør. 3 minutter senere ble jeg vinket bort til av vakten og måtte utenfor en tur. Woops, tenkte jeg, der var konserten over for min del også. Men vel ute kunne jeg beskue hr og fru jokker ligge ansikt ned i asfalten med håndjern på mens en hyggelig politimann ville vite hva slags jokking de hadde bedrevet og om jeg også syntes det var like ukult som vakten og ham selv. De to med håndjern røyk i fengsel mens jeg ble ønsket god kveld av konstabelen og gikk inn for å fortsette å ta bilder.

http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36712&stc=1&d=1397671849

http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36713&stc=1&d=1397671865

http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36714&stc=1&d=1397671892

Det her ble kanskje ikke helt standard trip report, men fortvil ikke. Hvis du har vurdert å bo på et hotel i Hilton-gruppen rundt Seattle kan du se frem beskrivelser av ikke mindre enn 4 forskjellige i tiden som kommer.

[roger]

Me like!!!!!

[wilhelm]

Dette er helt herlig skrevet, mer mer!

w

[Bergern]

Helt ubegripelig god underholdning dette her altså! :)

[sirpjalle]

Kjør på !!!!!! Ser frem til mer :)

[Sykkelthor]

Jetlag er kjipt nok i seg selv, men hvis man kombinerer det med nattjobbing for å gjøre redaktøren glad blir det riktig så utrivelig. Da vekkerklokken ringte kl 9 morgenen etter Caravan Palace viste jeg knapt hvem jeg eller hvor jeg var, men jeg viste at jeg hadde to timer til utsjekk så jeg kunne fint sove en time til.

Uten mat og drikke duger helten ikke så frokosten måtte testes ut. Gikk for det sjarmerendenavnet Ugly Breakfast som inneholdt noe som minnet om sconesbiter, kjøtt, eggerøre og saus. Toppet med cheddar og bacon for å være sikker på å utløse hjertteinfarket som lå og ventet i den dype tallerkenen foran meg.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36720&stc=1&d=1397921555

Dagen skulle tilbringes på flymuseet hvor man kan beskue en hel haug med gamle fly, inkludert en Concorde som jeg alltid har hatt lyst til å se up close and personal. Setene så ikke spesielt komfortable ut, men igjen, for en firetimersflytur var det vel ikke så ille..På vei til hotellet fant jeg ut at de jammen meg har rushtrafikk og regnvær Seattle også. Akkurat som hjemme altså.

Vi har vel alle opplevd å ha en gammel perifært familiemedlem eller noe slikt som røyker som en skorstein. En slik person som man kun besøker i ferier og derfor glemmer hvor intenst kvalmende innrøykt der lukter hos vedkommende. Slik var det å komme inn døren på Hampton Inn i Lynnwood. Hadde det ikke vært for at jeg var så trøtt at jeg sovnet da jeg så sengen hadde jeg gått til resepsjonen og forlangt et nytt rom for det eneste som tilsa at rommet var ikke-røyk var skiltet på veggen. Heldigvis skulle jeg bare være der en natt, så da morgenen kom så jeg virkelig frem til å forlate stedet. Grunnen for den enkle natten er like enkel som den er latterlig. Gjennom MVP-programmet til Hilton kan man delta på en gold challange som de fleste kan klare; 4 opphold på 90 dager og man mottar Hhonors Gold. Easy peasy..Tror jeg. Jeg håper det virker i hvert fall..

At jeg valgte et hotell i Lynwood kom av den enkle grunn at jeg hadde tenkt å besøke Boeingfabrikken dagen etter, og som tenkt så gjort. Svære greier, men med en litt selvgod amerikaner som guide ble det nesten for mye av det gode. Det var ikke måte på hvor utrolig det var at de bygget greiene for hånd. En annen ting som slo meg var at de fletste syntes det var umenneskelig langt å gå på turen og guidedamen gjorde et stort nummer ut av at nå skulle vi få oss litt trim ved å gå 500 meter. Aaaaare you reeeeeadyyy for some eeeeeexercise? Sa amerikaneren.. Trening? Ska'sje vi bare gå bort til den derre døren eg ser der borte då? Tenkte bergenseren.. Ingen bilder fra fabrikken da det er fotoforbud og jeg ikke var i humør til å utfordre vakten. Han hadde pistol, jeg hadde kamera, han fikk viljen sin.

Men en ting jeg fikk bilde av var denne saken her som skulle på en liten testtur. VQ-BFQ skal vist levers til Aeroflot.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36719&stc=1&d=1397921233

Da jeg var ferdig med omvisningen var jeg litt i stuss om hvor jeg egentlig hadde booket hotell. En kjapp sjekk blant e-postene sa meg at hotellets adresse var 8401 Paine Field Blvd. En titt ut vinduet fortalte meg at jeg sannsynligvis ikke kom til å trenge GPS for å finne hotellet. Garden Inn var forresten et solid steg opp fra Hampton Inn, og beliggenheten kan knapt bli bedre hvis man liker ting med vinger. Rullebane til venstre, fabrikkbesøk i midten, Garden Inn til høyre. Ingen røyklukt, helt ok seng og internett. Jeg trenger ikke mer for å være happy.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36721&stc=1&d=1397921575

Siden jeg nå en gang var ved Paine Field tenkte jeg at jeg kunne sjekke om det kom noe artig flygende, og jammen meg var det ikke planlagt ikke 1, ikke 2, men 3 muligheter for å få et bilde av Dreamlifteren. Den første ankomsten var kl 2 på natten så det fant jeg fort ut at jeg ikke gadd å bry meg med. Det samme flyet skulle ta av igjen kl 7 så jeg peilet meg inn på at det kunne gå. Siste sjanse ville være 7:15 da det skulle lande et til. Da jeg 06:40 satt og gjorde litt papirarbeid på det lille kontoret med porselensstol hørte jeg plutselig lyden av 4 Pratt & Whitney 4000 som dundret nedover rullebanen på andre siden av veggen. Ukult, tenkte jeg. Boeing var, for en gangs skyld, tidlig ute..

Men da 7:15-landingen kom var jeg klar!
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36718&stc=1&d=1397921216

Etter å ha sjekket ut kom jeg på at dette egentlig var nest siste dagen min i Seattle så det var kanskje på tide å gjøre litt normal sightseeing. Å komme hjem uten normale turistbilder er vist ikke sosialt akseptert, så da får man heller fikse seg noe slike. Kerry Park byr på helt greie muligheter for skyline-bilder (som jeg ikke har tatt meg bryet med å redigere for å poste her for de er så dørgende kjedelige). 30 minutter senere var leiebilen levert og man var sjekket inn på Hilton Seattle. Rom i 26. etg var fint. At restauranten på toppen var stengt for opppussing var ikke like fint.. Noe slukøret gikk tok jeg kameraet under armen og gikk ned på gaten. Der møtte jeg en tiger.. og en fe.. og en ghostbuster. Cosplayfestival! Fotografen glemte fort restauranten og ruslet i samme retning som alle de utkledde.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36717&stc=1&d=1397921198

Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om Hilton Seattle også, men det får rett og slett vente, men for å holde på interesse kan det nevnes at neste post (trolig) vil handle om bittelitt med cosplay, et par kjedelige turistbilder, Hilton Seattle, enda et Hilton, Dillinger Escape Plan (https://www.facebook.com/dillingerescapeplan) og hva enn jeg måtte snuble over. Og for øvrig er det kjekt å høre at jeg kan bidra til påskeunderholdningen.

[kosvines]

Jaja, Hilton, flymuseum bla bla bla... Det viktigste er derimot; hvem er den søte jenta? ;)

[Sykkelthor]

Det er rart hvordan jeg tydeligvis har en evne til å finne cosplayfestivaler hvor enn jeg reiser. I fjor var det Singapore, (http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=117720) i år Seattle. Men det er jo unektelig mer gøy å ta bilder av utkledde folk enn å traske gatelangs i duskregn..

Dagens store nederlag etter å ha ankommet Hilon Seattle var som nevnt at Top of the Hilton eller hva enn de kaller restauranten på toppen av, vel, Hilton, var stengt for opppussing. Det passet meg skikkelig dårlig siden jeg hadde sett for meg at jeg skulle innta frokost der dagen etter. Rom i 24. etasje var uansett fint, men det pekte alldeles feil vei så utsikten var noe middelmidig. Det skal finnes rom som har utsikt mot sjøen så hvis man går inn for det kan man sikkert grine seg til et av dem.

Siden jeg enda hadde jetlag / konsertlag / døgnvill /kalldethvaduvill stod jeg opp i 5-tiden for å sjekke ut Pike Place Market. Etter sigende skulle de åpne kl 6 og jeg tenkte at jeg skulle utnytte morgenlyset for litt bilder.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36725&stc=1&d=1398064512

Vel tilbake på Hilton ble frokosten inntatt i en midlertidig spisesal i noe som minnet om et møterom. Kjedelige omgivelser og kjedelig mat. Det eneste høydepunktet var en kar som snublet rundt som den kinsesiske ekvivalenten til hovmesteren. Han som skjenker grevinnen hver eneste lillejuleaften altså. Ettersom han snøvlet noe alldeles uforståelig ble vi etter litt nikking og gestikulering enige om at det var best å helgardere med både kaffe, juice og vann siden ingen av oss helt visste hva jeg hadde bestilt. å drikke.

Ettersom jeg skulle videre til Hilton nr 4 sa jeg adjø til mannen i resepsjonen og lot ham få plundre med bagasjen min et par timer mens jeg ruslet gatelangs.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36723&stc=1&d=1398064339

Hilton nr 4 var The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel, en skikkelig munnfull av et navn der altså. Jeg tror jeg har lest om det her på forumet tidligere og på bildene så det jo riktig så trivelig ut. Den eneste ulempen er at det ligger litt utenfor allfarvei så hvis man peiler seg inn på å bo sentralt kan bør man peile seg inn på et annet hotell. Bestemte meg for å bry meg fint lite om at innsjekk var kl 15 og troppet opp kl 13 og spurte om ikke de hadde et rom på lur. Jammen meg hadde de ikke det også, men siden jeg var så tidlig var ikke rommet jeg egentlig skulle hatt ferdig. Jeg måtte derfor ta til takke med et hjørnerom. Stakkars meg, tenkte jeg, hjørnerom i stedet for standardrom. Det er jo ikke måte på hvilke prøvelser man skal utsettes for. Mens jeg ventet på mitt rom var det en annen fyr som også skulle sjekkes inn. «your room will be ready in a few minutes, sir». «Splendid, hun’. Do ya’ll got a bar aroun’ here som’where? I prefer doin’ my waitin’ with a drink’n my hand». Trivelig kar fra texas der altså..
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36724&stc=1&d=1398064382

Av hotellene jeg var innom på turen vinner Arctic Club helt klart på stil og interiør, og hadde det ikke vært for at beliggenheten er litt kjip kunne jeg fint bodd her igjen. Ironisk nok skulle jeg ikke få mer enn knappe 3 timer søvn på rommet for flyet hjemover gikk kl 8 dagen etter og før den tid skulle det fotograferes litt til, denne gangen av noen band som spiller skikkelig sinnamusikk.

Jeg kommer fra et møblert hjem, det liker jeg i hvert fall å tro. Til daglig går jeg i dress på jobb og er ikke fremmed for å foretrekke en blå skjorte på fritiden også. Jeg følte meg derfor rimelig som en outsider der jeg troppet opp utenfor establismentet som bærer navnet El Corazon. Stedet ligger langs en motorvei i noe som virket som et småshabby nabolag. 60m fra døren var det en motorveisbro hvor et par hjemløse hadde slått opp leir og stedet så.. vel.. trashy ut. Men, jeg har vært ute en vinternatt før så jeg stilte meg pent i kø og håpet på at bolekisen i døren hadde et fotopass med mitt navn på. Det hadde han ikke gitt, men etter litt dikkedulling, kropsvisitering og spørsmål om jeg hadde noen våpen i fotobagen gikk det i orden og jeg ruslet innenfor.

Vel innenfor stusset jeg litt over at det ikke var barrikader forran scenen slik at band og fotografer kan ha et snev av sjanse for å komme fra konserten uten varige mén, men jeg tenkte at det er nok bare slik de gjør det i junaiten. De er sikkert rolige som pusekatter hele gjengen. Det var jo til og med malt NO STAGEDIVING i store hvite bokstaver på veggen ved siden av scenen så jeg stilte meg optimistisk opp litt til venstre for midten av scenen. Jøss hvor feil jeg tok..

Da musikken startet fikk jeg en albue i skallen før hele publikummet flyttet seg kollektivt to meter til høyre med det resultatet at halvparten gikk over ende mens den andre halvparten trampet over dem. I venstre øyekrok så jeg en skygge som fikk meg til å innse at ordene NO STAGE DIVING nok var kveldens største løgn, for det kom folk flygende fra alle kanter. Etter to spark i hodet og et par bøyde briller fant jeg ut at vidvinkel midt i moshpiten nok ikke var det beste så jeg søkte tilflukt bakerst i lokalet med et teleobjektiv i stedet.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36726&stc=1&d=1398064578
Fullstendig galskap var det. Folk over alt, noen riktig vei, en del opp ned og et par klatrende i lysarmaturene i taket.. Etter at bandet hadde ødelagt tre mikrofoner og fyldt hele lokalet med røykmaskinen så det føltes ut som man var i tyrkisk dampbad og ikke på konsert fant jeg ut at det nok var på tide å ta kvelden og ruslet ut.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36727&stc=1&d=1398064780

Jeg er litt usikker på om det var en god ide å vandre gatelangs i Seattle med en bag full av kamerautstyr til verdien av en liten bil, men det var en fin natt og tanken på å sitte 15 timer på fly ga meg lyst til å strekke litt på beina..

Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om flyturen tilbake også, men jeg ser at jeg har et fly jeg må rekke så dere får ha meg unskyldt. Når jeg kommer hjem skal dere får siste og forhåpentligvis avsluttende del. Her er et bilde til fra konserten som plaster på såret..
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36728&stc=1&d=1398064853

[Sykkelthor]

Etter en liten uke med dårlig samvittighet er det på tide å runde av rapporten. En e-post fra Aegean som ble innledet med «Congratulations on earning the Gold Miles&Bonus tier!» fungerte også som en perfekt påminnelse og katalysator for å få ut fingern.

Dagen startet nesten like brutalt som den forrige sluttet da vekkerklokken begynte å hyle kl 03:00. Wakeup-call var bestilt til 03:45 og bil til kl 04:00 (ca en time tidligere enn nødvendig, men jeg er i overkant paranoid når det gjelder tidsbruk på flyplasser). De 45 minuttene mellom vekkerklokke og wakeupcall ble brukt i sengen (særs comfy!) til å fikse bilder og sende til redacteuren. Det kom aldri noen telefon fra resepsjonen, så da klokken begynte å nærme seg 4 tok jeg kofferten under armen og ruslet ned i en folketom lobby. Folk flest ligger jo og purker kl 4 så det var ingen kø what so ever i utsjekk. Fyren i resepsjonen, la oss kalle ham Roger, virket oppriktig overrasket over å se meg, enda jeg bestilte en bil og sa god natt til ham 3 timer tidligere.. Søvnig, men hyggelig type.

Utenfor døren stod en svart Lincoln Towncar som definitivt hadde sett bedre tider, men det hørtes ut som om motoren gikk så jeg tolket det som et godt tegn. Beskjeden fra Roger var at prisen var den samme som for taxi, men dette selskapet var til å stole på (i motsetning til taxier). Fett nok, tenkte jeg, og satte meg inn. Tidspunktet tilsa at turen gikk unna på et blunk og før jeg viste ordet av det stod jeg på fortauet utenfor terminalen. Vel inn døren så det ut som alle håndballlagene skulle ut og reise samtidig og det krydde av prepubertale fjortiser i alle former. Minst halvparten av dem skulle fly med Air Canada, så de som ikke bare stod i veien stod også i innsjekkingskø hvilket medførte at det var en monsterkø. For vanlige folk altså.. Jeg takket stort sett alle høyere makter jeg vet om for at jeg fløy forran forhenget og ruslet bort til skranken for oss som har sponset alle billigbilettene for der var det ikke spor av kø. Skikkelig trivelig fyr i skranken sjekket meg inn hele veien, passet på å få satt på transfer og pri-tags og ønsket god reise. Jeg snudde ryggen til Seattle IL og ruslet i retning TSA som tydelig vis hadde a bad case of the mondays, enda det bare var søndag. Makan til furten fyr skal man lete lenge etter, men jeg kom da gennom kontrollen uten varige mén.

Seattle er i grunnen en helt ok flyplass virker det som. Stille og rolig uten for mye folk. Loungen for folk i Star Alliance er Uniteds Red Carpet Club. Det er ikke mye magisk teppe for å si det sånn, men de har kaffe, juice og bagels. Og epler og bananer hvis man foretrekker å sitte og sammenligne slikt. Og så har de internet så man kan kommunisere med omverdenen mens man psyker seg opp til 5 timer på et Embraer 190.

Oppsykingen viste seg ganske unødvendig fant jeg ut da jeg tok plass i lenestolen under skiltet 2A. Venstre side er singleseter så det var ikke antydning til mennesker innenfor det jeg anser som min intimsone. Purseren kom og ønsket velkommen, og i motsetning til han i resepsjonen på (pust inn) The Arctic Club Seattle - a DoubleTree by Hilton Hotel (phew) het han faktisk Roger. Men purseren var i ordentlig godt humør så la oss kalle ham Jolly Roger. Mens folket som skulle bak gardinen ruslet ombord gikk Jolly Roger rundt og ønsket velkommen og bød på litt å drikke. Han må ha hatt mye drikke, for da de fra gaten kom for å levere manifestet fikk de seg et glass juice de også.

Fint flyvær, men hvorfor kom solen først da jeg dro fra Seattle..?
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36794&stc=1&d=1398595199

Vel oppe i luften var det frokosttid og man fikk valget mellom ommelett eller the healthy option. Jeg valgte å å stoppe Roger halvveis i setningen sin med «Roger, ‘I’ll just stop you right there ‘cause I most definetly want that ommelet». Damen forran fikk et glass musserende, men jeg nøyde meg med juice, klokken var tross alt bare 8 om morgenen.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36795&stc=1&d=1398595208

Etter en stund kom også Jolly Roger rundt med en kurv med godsaker. Slikt sier man jo ikke nei takk til..
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36796&stc=1&d=1398595217

Etter å ha spist og drukket var det klart for litt underholdning. Alle stoler på Air Canadas Embraer 190, også bakider, har personlige skjermer. Det som slo meg var at utvalget var noe magert og etter å ha flydd til Seattle hadde jeg sett det meste som var å se. Dette er selvfølgelig langt på vei en personlig preferanse og hvis man liker franske filmer kan man føle seg riktig hjemme. For oss andre var utvalget noe spinkelt etter å ha sett de 3-4 blockbusterne som var der.

[Sykkelthor]

Vel fremme i Toronto var det bare å verksette rask gange i retning transfer. De har noen fascinerende rullende fortauer som går fortere på midten enn i endene. Det klarer de å få til ved å bøye fortauselementene litt i vinkel på begynnelsenog slutten av båndet. Resultatet er todelt; man kan ha varierende fart på start, underveis og slutten av fortauet, og man klarer å vekke alle halvsovende passasjerer som snubler og ramler bortover den ikke helt jevne gangbanen.

En tur innom loungen ble det tid til, men det var ikke noe å rope hurra for. Jeg bestemte meg for at klokken nok var over 17:00 et eller annet sted i verden og gikk for en Johnny Walker Black Label, en boks cola og noen kjeks. Det var også det mest spennende de hadde å by på. Kjip utsikt, kjipt utvalg, men bedre stoler enn i terminalen og dassen var fin.. Til å være en Maple Leaf Lounge på en av hubene til Air Canada var jeg litt skuffet, men så skulle jeg bare henge der i 20 minutter også..

Jeg ruslet til boarding litt i god tid og nede ved gaten var det en real dyrehage. Folk over alt, men jeg fant meg et skilt hvor det stod Classe Affaires og ventet ved det. I tillegg smugleste jeg på boardingpassene til de rundt meg og fikk bekreftet at vi nok var i samme flokk alle sammen. Laaaaangt fremme (ok, 20 meter) ved gaten kunne jeg se at de holdt på å boarde en gjeng med 8 rullestoler, hvilket var helt greit. Jeg hadde jo et sete og kom ikke frem noe raskere uansett hvor tidlig jeg fikk gå ombord så jeg ventet pent sammen med alle de andre dyrene i dyrehagen.

Plutselig hørte jeg pusting og pesing og ikke så rent lite tramping heller. Det var en noe korpulent tysk herremann, la oss kalle ham Brutus, som kom marsjerende. Svart pilotkoffert i venstre hånd, boardingpassog SEN-kort viftende i den høyre. Det var liten tvil om at han syntes det var en uting både med kø, boarding generelt og rullestoler spesielt, så han marsjerte tvers gjennom køen, bort til gaten og sa at han nok skulle ombord. Tvilsomt, sa damen, de ville ordne ferdig rulestolene først, så han fikk bare ta med seg gullkortet og gå tilbake igjen til køen. Deretter fulgte masse veiving med armer, oppgitte blikk og høylydt sukking, men han gikk tilbake igjen til køen til slutt. Ikke bakerst i køen, nei, han stilte seg fremst, rett forran meg. Han hadde jo tross all ze all mighty Lufthanza Zenatorenkarte. Jeg tenkte at jeg ikke gadd å bry meg så lenge han ikke drakk opp all champagnen før jeg kom meg ombord, og et blikk på boardinpasset hans fortalte meg at de ville han ikke klare for det boardingpasset sa ECO.

To minutter senere ble boarding ropt opp for business og da voknet Brutus igjen. Veiving med kort og boardingpass, samt grynting om at han skulle på flyet og det skulle helst være for 5 minutter siden. «Jammen! Gull!» sa mannnen. «Rullestoler sperrer eco så du må vente» sa damen, før hun etterfulgte med «Anyone from business class here?» Jeg pirket forsiktig Brutus på skulderen og sa med et noe skadefro glimt i øyet «Pardon me sir, it appears I am boarding now. Would you mind?». Hvis blikk kunne drepe… Jeg traff på samme fyren da jeg gikk av flyet i Frankfurt også og fikk nok en gang et noe olmt blikk.

Air Canada bruker Boeing 777 på ruten mellom Toronto og Frankfurt som ikke medøfrer annet enn at flyet har en seterekke ekstra i business og fremstår som bittelitt nyere. Resten er langt på vei likt. Vel på plass i setet ble jakken hengt i skapet og boblevin funnet frem. Det varte og det rakk før alle hadde kommet seg ombord og stemmen i høytaleren var flere ganger på luften og sa at nå måtte folk få ut fingern og sette seg ned slik at vi kunne komme oss avgårde. Noen av oss hadde tross alt fly å rekke videre. Oppe i luften tenkte jeg at jeg kunne teste hodetelefonene som Air Canada har koblet til setet, men etter å ha oppdaget at de hverken dempet lyden rundt eller ga noen hørbar lyd fra filmen jeg så fant jeg veldg fort ut at BOSE QC15 var veien å gå. Noe slark i kontakten, men så lenge man ikke har spasmer i setet sitter pluggen greit i.

Mer boblevin kom på bordet og man fikk spørsmål om hva man ville ha å spise.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36798&stc=1&d=1398595238

Man ville gjerne ha beef tenderloin fikk damen som svar og litt senere kom duken på bordet. Noe av det jeg ikke helt likte med Air Canada var at selv om de dekket med duk og forsøkte å gjøre det riktig så trivelig ble fremdeles all maten levert på samme brett som medførte at de smulene man klarte å lage mens man spiste forret (og flybrød smuler alltid) ble liggende til hovedretten. Jeg erindrer at Singapore Airlines for eksempel setter tallerknene rett på duken (og koster bort alle smuler)?

Salat og reker til forrett:
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36797&stc=1&d=1398595230

Beef tenderloin og en malbec:
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36799&stc=1&d=1398595248

Osten glemte jeg å ta bilde av, men jeg antar at dere vet hvordan ost ser ut?

Dessert:
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36800&stc=1&d=1398595260

Milevis over hva man får bak forhenget, men av en eller annen grunn var jeg ikke helt overbevist da presentasjonen var så som så og servicen var tidvis litt treg (og jeg satt helt fremst og fikk alt først). Produktet er veldig veldig ok hvis man betaer 13.000ish for biletten som jeg gjorde, men jeg tror jeg hadde følt meg litt snurt hvis jeg hadde betalt full pris for business. Etter middagen ba jeg om nok en skvett med bobler og etter å lagt setet ned i nesten-liggende var det ikke så rent lite koselig. Jeg tror jeg nevnte det i første delen av rapporten også, men setene er perfekte dersom man reiser alene, men rimelig håpløse dersom man skal snakke med noen.

Etter et par timer søvn ruslet jeg til toalettet for å bytte tilbake igjen til skjorte. På lengre flyturer pleier jeg å ha med en tynn ulltrøye type Devold el. for å sove i. Fattigmanspyjamasen fungerer som regel perfekt og man slipper å føle at man har svettet ut skjorten man har på seg. Toalettene til Air Canada er ikke større enn de trenger å være, spesielt ikke om man er 190cm høy. Fra utsiden må det ha vært mye banking og dunking på døren for jeg fikk et rart blikk fra purseren da jeg kom ut igen ferdigskiftet..

Frokost kom på bordet og den var helt grei. Minnet mye om den jeg fikk på Embraeren tidligere.

Etter landing fikk folk beskje om å bli sittede slik at det kunne foretas strategic disembarking... Noen hadde vist fryktelig dårlig tid til flyene sine videre og skulle få lov å gå av først uavhengig av hvor man satt. grei, tenkte jeg, jeg har all verdens tid, men så ropte de opp passasjerer til Oslo og dit skulle jo jeg.. At jeg skulle til Oslo kl 10 og ikke kl 7 sa hverken de eller jeg noe om og så ruslet jeg av flyet. Passkontroll på gangbroen før en ny passkontroll lenger inne. Deretter ventet den sedvanlige umenneskelige lange gåturen til A-gatene. Tro hva damen hos Boeing hadde syntes om den.. Hun hadde nok ment at det var nok trim for hele uken.

[Sykkelthor]

Jeg så det forsåvidt da jeg booket, men fikk det bekreftet da jeg så setetnummeret mitt på LH860 til Oslo. Lufthansa synes tydelig vis ikke man fortjener å sitte forran forhenget hvis man kjøper billigbusiness fra Air Canada, så jeg fikk bare se til å pelle meg bak på 19A. Heldigvis har jeg en LH FTL-kort så jeg kunne vente i loungen et par timer. Det kan hande jeg kunne kommet inn ved å vise at jeg kom av AC i business også, men der og da gadd jeg ikke å ta meg bryet med å spørre.

LH860 var akkurat så kjipt som en fullastet NEK-flyvning kan være. Trodde et øyeblikk at jeg hadde fått ledig sete ved siden av meg, men det viste seg at min setekammerat bare var usedvanlig treig med å komme seg på plass. Det var unger, oppblåsbare badedyr, historier om playa del badeball og jeg vet ikke hva.. Jeg følte meg noe mistilpass så jeg trakk på meg QC15 og latet som jeg sov. Etter noen minutter latet jeg ikke som lenger.

Mens YawDamper (http://forum.flyprat.no/showpost.php?p=928806&postcount=5) tydelig vis satt og gasset seg lenger fremme var frokosten for the common people en yoghurt med müsli. Takke meg til at jeg fikk litt å spise av canadierne for allers hadde jeg blitt grinete.

Vel fremme i Oslo er det godt mulig at PRI-tagen virket, men det tok uansett uhorvelig lang tid før noe bagasje fra LH860 kom på båndet, men den kom da til slutt. Sendte noen stygge tanker i til hele transfer/toll/innsjekksregimet på OSL og gikk i retning heisen.

Tlidigere i rapporten nevnte jeg at turen sluttet i Oslo, og det er for vå vidt riktig. Eller, bookingen med Air Canada sluttet i Oslo. Det hadde jeg helt fortrengt inntil en uke før jeg skulle reise og noen spurte: Når er det du kommer hjem, egentlig? To sek, skal sjekke, sa jeg, etterfulgt av «Øhm, åh, faen.. Jeg har vist booket til Oslo, ikke Bergen.» Jeg erindrer at jeg var klar over det da jeg booket, men jeg hadde definitivt fortrengt hele opplegget inntil jeg oppdaget det igjen og fikk bestilt meg en bilett over fjellet med SAS. Småparanoid så jeg tenkte det var greiest med en fleksibel billett i Plus, og jammen meg fikk jeg ikke bruk for den fleksibiliteten.

«Hei, jeg har en tur med dere til Bergen kl 16:40. Har du noe tidligere?» «Høres 13:45 bra ut?», sa damen i skranken. «Det høres himmelsk ut!» sa jeg og tenkte at hvert minutt jeg slapp være på OSL var verdt mer enn noe annet på det tidspunktet. Fast track var fast helt til de så bagen med kamerautstyr. Den var veeeeeldig mistenksom og måtte tittes på, men det må den alltid. Etter det var det strake veien til gaten. Tror kapteinen må ha hatt tidenes dag på jobb, for underveis benyttet han sjansen til å skryte av været, vise frem Hardangerjøkulen og skryte litt mer av været. Og etter vi landet og han åpnet døren ropte han ut til de nærmest ham: «Steike for et vær folkens!»

På Flesland er det vist nytt bagasjeregime å gang. Først hjelmer, så pri-tagget bagasje og så resten.
http://forum.flyprat.no/attachment.php?attachmentid=36801&stc=1&d=1398595276
Baggen min var bag nr 2 på båndet etter hjelmen og så var det strake veien hjem.

[737-405]

Herlig rapport :-) Takk for at du tok deg tid til å fullføre rapporten!

[K3nn7]

Finnes det faktisk andre i Norge som har hørt om Caravan Palace? Takk for turen :)

[ona]

Takk for flott rapport. Nydelige bilder!

[Kingstone]

Herlig!

Var selv innom "Twin Peaks" for noen år siden: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=58508&highlight=seattle

[Flight Cancelled]

Dje, nå fikk jeg lyst til Seattle, både for "Twin Peaks" og for å besøke Everett.

Takk for flott rapport! :)