NORing
03-01-2014, 10:07
Først av alt vil jeg beklager for at dette kommer litt sent. Jeg har tidligere lovet å komme med en rapport fra mine jobbreiser til vest i Afrika og har inntil nå bare vært en ivrig leser. Jeg elsker å reise og har et nærmest sært forhold til flyplasser og hotell. Jeg kan like enkelt få reisefeber på en innenlands tur, noe jeg mener slo rot allerede for ca 14 år siden da jeg var på vei til USA som utvekslingsstudent. Jeg var 16 år gammel og stod helt alene på ORD med hele livet mitt i to store kofferter og skulle være borte et helt år. Dette var en mektig opplevelse som fortsatt holder liv i reiselysten min den dag i dag.
Jeg er for øyeblikket i Angola på jobb og vil nok skrive noen ord om det en annen gang. Nå blir det en skildring av nedreise til Nigeria med Lufthansa:
De to vanligste reisealternativene fra SVG til PHC går enten med Air France via AMS-CDG med en stopp i ABV eller med Lufthansa via FRA med en stopp i LOS. Begge to går fra tidlig morgen i Norge og har retur på kvelden fra Nigeria. Dette er noe jeg synes er en fin løsning ettersom vi forblir i en tidssone. Turen tar 12-13 timer fra innsjekk i Norge til man står der og venter i passkontroll, noe jeg kommer tilbake til senere.
Jeg beklager på forhånd hvis det blir for lite detaljer rundt flytyper osv. Jeg er glad i å reise som sagt men jeg er ikke flymekaniker. Jeg har også valgt å skildre mer generelt rundt reisen en nettopp hva som ble servert som mat i økonomistolen. Jeg spiser som regel det jeg får servert og skyller ellers øl ned med Gin & Tonic og Bloody Mary.
Fra SVG til FRA flyr man vanligvis Cityline med et Embraer E-190 fly som man egentlig sitter veldig bra i på korte strekninger, selv med mine 195cm og 107kg. Håndbagasjen min (Tumi T-Tech ryggsekk/2-hjuls koffert) blir levert ved boarding og står siden klar utenfor på en tralle i FRA. Maten på denne flighten er vanligvis en yoghurt eller en enkel sandwich, noe som passer bra da avgang er 06:20 og jeg sjeldent har matlyst da uansett. I FRA venter som vanlig en lang busstur inn til Terminal 1 som gir meg god tid til å kikke på flytrafikk og rekkevis med møysommelig parkerte maskiner. Videre blir det en rusletur gjennom passkontrollen og direkte til Travelex for å kjøpe amerikanske dollar. Dette må jeg gjøre her da sedlene må være av nyere dato enn 2006! (en del hoteller i Port Harcourt ikke tar eldre valuta.) Dette er ganske morsomt egentlig siden den lokale valutaen ser ut som den ble trykket på 1800-tallet og mesteparten av pengene der nede blir vekslet på svartebørsen. Det er også viktig å få ca 25-50 USD i små sedler for å komme seg raskere inn og ut av landet(les; chop-chop-money.)
Flyet videre er vanligvis en Airbus A333 maskin. Flyet er delt opp i First, Business og Økonomi og jeg er så heldig at jeg flyr på billettklasse S. Jeg har mulighet hos firmaet mitt å oppgradere til Økonomi Ekstra, men da LH ikke har en løsning her må jeg alltid stresse litt for å få et brukbart sete. Fra seterad 24 til 27 i denne maskinen er det en «stille sone»; her opplever jeg at det er bedre benplass og i alle fall langt flere «gode seter» enn lenger bak i kabinen. Jeg må derfor en tur innom Lufthansa i FRA for å sikre meg et av disse setene. (Billettklassen har begrensing som gjør at jeg ikke kan velge disse på hverken internett eller SAS innsjekk på SVG.) Etter dette går jeg en tur til LH Business Lounge (Frequent Traveler) hvor jeg spiser en mindre frokost og tar en Becks Gold eller to for å komme i ordentlig flymodus. Disse loungene er ganske travle så tidlig om morgenen men det er alltid et ledig sete den lille timen jeg spanderer her.
Vell ombord sitter jeg forhåpentligvis på et bulkhead sete på rad 24. Jeg plugger inn Boseklokkene og gjør klar til avgang. Flyet plotter kursen ganske strakt ned mot Guinea gulfen og når lyset for setebelte slukkes drar jeg opp underholdningssystemet, bare for å finne de samme filmene som forrige gang (til LH’s forsvar blir jo noen filmer faktisk bedre etter et par visninger og/eller antall GT’s.)
Matservering pleier de å være ganske kjappe i gang med. Lufthansa serverer jevnt over ok mat og det er sjeldent noen begrensinger på antall drikkeenheter.
Etter 6-7 timer i luften fra FRA til LOS blir det en times stopp i Lagos hvor en stor del av flyets PAX har sin endestasjon. Det påfølger da en god time med re-fueling og noen nye passasjerer finner setene sine før vi flyrvidere til PHC (enda en time.) Det blir servert et lite måltid som regel bestående av en halvtørr sandwich med enten ost eller skinke før landing. Denne hopper jeg som regel over da det nærmer seg hotellmiddag.
Vell fremme i PHC ankommer vi en flyplass og passkontroll litt ved siden av normalen. Hvis bussen ikke fungerer eller vi ikke har parkert for langt borte fra «terminalen» trasker vi ned mellom store 777 maskiner og mindre lokale fly. Vi entrer så et stort partytelt ca 20 meter fra runway og stiller oss opp i kø nummer en. (Flyplassen er under ombygging og har visst vært det en stund. All trafikk og bagasjehåndtering går gjennom en labyrint av partytelt full av mygg og med dårlig ventilasjon. Det nye bygget skal visst være ferdig om noen år hører jeg, men jeg har enda ikke sett noen arbeide der.)
En gjeng uniformkledde «soldater» ønsker å sjekke pass og visum og identifiserer deg i samme slengen som «Nigeria-gjenganger» eller førstereisgutt med å diskutere seg i mellom. Her kan du stå i kø så lenge du ønsker eller betale 5 USD og slippe forbi med stempel og et smil. Jeg velger dollarløsningen og jeg har inntrykk av at en da også selv får velge lengden på oppholdet som en slags VIP-treatment. Neste post i teltet er fremvisning av vaksinasjonskort, skulle du mangle dette kan du betale 100 USD så lager de et flunkende nytt vaksinekort til deg (ref;Kollega.) Bagasjen kommer her inn rett ved siden av hvor det står en flokk «hjelpere» som kan få fortgang i nettopp din bagasje håndtering. Dette velger jeg å si konsekvent nei til og når bagasjen min er klar bærer det videre til bagasjekontroll; hvor «ulovlige» varer blir konfiskert. Her betaler jeg nye 5 USD så åpner de ikke bagasjen min en gang. Utenfor teltet står en mann og krever bagasje-tag fra innsjekk i SVG. Mangler disse får du ikke forlate flyplassen med bagasjen din. (Men slapp av! Du kan i et slikt tilfelle betale 5 USD så ordner det seg nok.)
Utenfor det siste partyteltet står det 50-60 hjelpsomme mennesker og venter så her bør du ha ordnet transport på forhånd! Jeg blir møtt av min faste sjåfør i en Prado akkompagnert av en MOPO som er utstyr med automatvåpen og pisk for å holde folk på avstand, noe som ser ut til å fungere bra. (MOPO: Mobilt politi fra en annen region i landet som er utleid som livvakter.) Vi setter kursen inn mot hotellet og kjøreturen tar ikke mer enn et sted mellom 15 minutter og 2 timer avhengig av trafikk og værforhold.
Det finnes overprisede merkevarehotell i byen og de fleste av dem har godt beskyttede eiendommer. Jeg har bodd på Le Meridian og Novotel hvorav førstnevnte er av klart høyere standard. Novotel er slitt og nærmest en fornærmelse mot merkevaren (Les; skittent gulv-til-gulv.) Det positive er at atmosfæren er god, sikkerheten er veldig god, det har en fin bar og uteområde hvor det alltid finnes mennesker å snakke med. Maten er mye lokal med mulighet til å bestille biff, pizza, burger og andre internasjonale retter av variabel kvalitet som a la carte. Du får fryktelig mye Accor poeng med å bo her og jeg gikk fra Silver til Platinum i rekordfart (les; dette er dyrt!) Skulle du bo her på en lørdag må du få med deg den faste karaokesangeren og utendørsgrillen. Le Meridian er av klart høyere standard men gir følelsen av å være mindre beskyttet og er ikke et spesielt sosialt hotell for den snakkesalige. Dette hotellet ligger nær Boganvilla som er et mindre hotell med en veldig travel nattklubb, men for å komme seg hit bør man ha privatsjåfør og MOPO i bilen.
Det meste i PHC ser ganske slitt ut. Veiene er i generelt dårlig stand og trafikken er forferdelig. Det er ikke uvanlig at vi kjører full fart mot kjøreretning for og i det hele tatt komme oss frem. Dette er en «bonus» en har når en kjører med maskingevær i førersete. Bilparken er 50/50. Den ene delen er overaskende nok ganske ny og består av bruktimporterte 4x4 biler med største mulige motorvalg. Den andre delen er kan knapt kjøres og fylles til randen med mennesker og varer. Det samme gjelder lastebilene som er overlastet til de grader og enten utsmykket med bibelsk billedkunst eller morsomme europeiske/amerikanske skilter fra tidligere eiere. Dette kan være alt fra «Knuds pølsemakeri» til «Alaskan Ice Freight.» Det finnes butikker hvor en kan kjøpe de fleste vestlige varer, men prisene varierer voldsomt og den veiledende utløpsdatoen har ingen bekymret seg for. Å handle på slike butikker (selvsagt med MOPO på slep) bør gjøres med lokal valuta i cash. Jeg har benyttet meg av bankkort i automat en gang utenfor hotellet på et kjøpesenter, bare for å komme hjem til telefon fra Teller som opplyser om at kortet er kopiert og forsøkt brukt i USA. Menneskene er stort sett hyggelige og jeg føler meg ikke truet eller sett ned på i de fleste tilfeller. På arbeidsplassen derimot opplever jeg at ting går veldig sakte og oppmøtetid er bare veiledende for en Nigeriansk businessmann. Dette gjelder også på hotellene hvor jeg har inntrykk av at vestlige menn har et heller dårlig rykte blant kvinnelige ansatte, noe som jeg til en viss grad har forståelse for. Resultatet er at de kan prioritere lokale foran de vestlige kundene, selv om det ikke er tvil om hvem som legger igjen mest penger. Ellers smiler de fleste og er både interesserte i å snakke og lære om landene i nord.
Jeg skal prøve å få lagt til litt bilder hvis jeg finner dette hjemme i norge. Ellers håper jeg det gav litt inntrykk av reisene mine ned til Nigeria i denne omgang.
Jeg er for øyeblikket i Angola på jobb og vil nok skrive noen ord om det en annen gang. Nå blir det en skildring av nedreise til Nigeria med Lufthansa:
De to vanligste reisealternativene fra SVG til PHC går enten med Air France via AMS-CDG med en stopp i ABV eller med Lufthansa via FRA med en stopp i LOS. Begge to går fra tidlig morgen i Norge og har retur på kvelden fra Nigeria. Dette er noe jeg synes er en fin løsning ettersom vi forblir i en tidssone. Turen tar 12-13 timer fra innsjekk i Norge til man står der og venter i passkontroll, noe jeg kommer tilbake til senere.
Jeg beklager på forhånd hvis det blir for lite detaljer rundt flytyper osv. Jeg er glad i å reise som sagt men jeg er ikke flymekaniker. Jeg har også valgt å skildre mer generelt rundt reisen en nettopp hva som ble servert som mat i økonomistolen. Jeg spiser som regel det jeg får servert og skyller ellers øl ned med Gin & Tonic og Bloody Mary.
Fra SVG til FRA flyr man vanligvis Cityline med et Embraer E-190 fly som man egentlig sitter veldig bra i på korte strekninger, selv med mine 195cm og 107kg. Håndbagasjen min (Tumi T-Tech ryggsekk/2-hjuls koffert) blir levert ved boarding og står siden klar utenfor på en tralle i FRA. Maten på denne flighten er vanligvis en yoghurt eller en enkel sandwich, noe som passer bra da avgang er 06:20 og jeg sjeldent har matlyst da uansett. I FRA venter som vanlig en lang busstur inn til Terminal 1 som gir meg god tid til å kikke på flytrafikk og rekkevis med møysommelig parkerte maskiner. Videre blir det en rusletur gjennom passkontrollen og direkte til Travelex for å kjøpe amerikanske dollar. Dette må jeg gjøre her da sedlene må være av nyere dato enn 2006! (en del hoteller i Port Harcourt ikke tar eldre valuta.) Dette er ganske morsomt egentlig siden den lokale valutaen ser ut som den ble trykket på 1800-tallet og mesteparten av pengene der nede blir vekslet på svartebørsen. Det er også viktig å få ca 25-50 USD i små sedler for å komme seg raskere inn og ut av landet(les; chop-chop-money.)
Flyet videre er vanligvis en Airbus A333 maskin. Flyet er delt opp i First, Business og Økonomi og jeg er så heldig at jeg flyr på billettklasse S. Jeg har mulighet hos firmaet mitt å oppgradere til Økonomi Ekstra, men da LH ikke har en løsning her må jeg alltid stresse litt for å få et brukbart sete. Fra seterad 24 til 27 i denne maskinen er det en «stille sone»; her opplever jeg at det er bedre benplass og i alle fall langt flere «gode seter» enn lenger bak i kabinen. Jeg må derfor en tur innom Lufthansa i FRA for å sikre meg et av disse setene. (Billettklassen har begrensing som gjør at jeg ikke kan velge disse på hverken internett eller SAS innsjekk på SVG.) Etter dette går jeg en tur til LH Business Lounge (Frequent Traveler) hvor jeg spiser en mindre frokost og tar en Becks Gold eller to for å komme i ordentlig flymodus. Disse loungene er ganske travle så tidlig om morgenen men det er alltid et ledig sete den lille timen jeg spanderer her.
Vell ombord sitter jeg forhåpentligvis på et bulkhead sete på rad 24. Jeg plugger inn Boseklokkene og gjør klar til avgang. Flyet plotter kursen ganske strakt ned mot Guinea gulfen og når lyset for setebelte slukkes drar jeg opp underholdningssystemet, bare for å finne de samme filmene som forrige gang (til LH’s forsvar blir jo noen filmer faktisk bedre etter et par visninger og/eller antall GT’s.)
Matservering pleier de å være ganske kjappe i gang med. Lufthansa serverer jevnt over ok mat og det er sjeldent noen begrensinger på antall drikkeenheter.
Etter 6-7 timer i luften fra FRA til LOS blir det en times stopp i Lagos hvor en stor del av flyets PAX har sin endestasjon. Det påfølger da en god time med re-fueling og noen nye passasjerer finner setene sine før vi flyrvidere til PHC (enda en time.) Det blir servert et lite måltid som regel bestående av en halvtørr sandwich med enten ost eller skinke før landing. Denne hopper jeg som regel over da det nærmer seg hotellmiddag.
Vell fremme i PHC ankommer vi en flyplass og passkontroll litt ved siden av normalen. Hvis bussen ikke fungerer eller vi ikke har parkert for langt borte fra «terminalen» trasker vi ned mellom store 777 maskiner og mindre lokale fly. Vi entrer så et stort partytelt ca 20 meter fra runway og stiller oss opp i kø nummer en. (Flyplassen er under ombygging og har visst vært det en stund. All trafikk og bagasjehåndtering går gjennom en labyrint av partytelt full av mygg og med dårlig ventilasjon. Det nye bygget skal visst være ferdig om noen år hører jeg, men jeg har enda ikke sett noen arbeide der.)
En gjeng uniformkledde «soldater» ønsker å sjekke pass og visum og identifiserer deg i samme slengen som «Nigeria-gjenganger» eller førstereisgutt med å diskutere seg i mellom. Her kan du stå i kø så lenge du ønsker eller betale 5 USD og slippe forbi med stempel og et smil. Jeg velger dollarløsningen og jeg har inntrykk av at en da også selv får velge lengden på oppholdet som en slags VIP-treatment. Neste post i teltet er fremvisning av vaksinasjonskort, skulle du mangle dette kan du betale 100 USD så lager de et flunkende nytt vaksinekort til deg (ref;Kollega.) Bagasjen kommer her inn rett ved siden av hvor det står en flokk «hjelpere» som kan få fortgang i nettopp din bagasje håndtering. Dette velger jeg å si konsekvent nei til og når bagasjen min er klar bærer det videre til bagasjekontroll; hvor «ulovlige» varer blir konfiskert. Her betaler jeg nye 5 USD så åpner de ikke bagasjen min en gang. Utenfor teltet står en mann og krever bagasje-tag fra innsjekk i SVG. Mangler disse får du ikke forlate flyplassen med bagasjen din. (Men slapp av! Du kan i et slikt tilfelle betale 5 USD så ordner det seg nok.)
Utenfor det siste partyteltet står det 50-60 hjelpsomme mennesker og venter så her bør du ha ordnet transport på forhånd! Jeg blir møtt av min faste sjåfør i en Prado akkompagnert av en MOPO som er utstyr med automatvåpen og pisk for å holde folk på avstand, noe som ser ut til å fungere bra. (MOPO: Mobilt politi fra en annen region i landet som er utleid som livvakter.) Vi setter kursen inn mot hotellet og kjøreturen tar ikke mer enn et sted mellom 15 minutter og 2 timer avhengig av trafikk og værforhold.
Det finnes overprisede merkevarehotell i byen og de fleste av dem har godt beskyttede eiendommer. Jeg har bodd på Le Meridian og Novotel hvorav førstnevnte er av klart høyere standard. Novotel er slitt og nærmest en fornærmelse mot merkevaren (Les; skittent gulv-til-gulv.) Det positive er at atmosfæren er god, sikkerheten er veldig god, det har en fin bar og uteområde hvor det alltid finnes mennesker å snakke med. Maten er mye lokal med mulighet til å bestille biff, pizza, burger og andre internasjonale retter av variabel kvalitet som a la carte. Du får fryktelig mye Accor poeng med å bo her og jeg gikk fra Silver til Platinum i rekordfart (les; dette er dyrt!) Skulle du bo her på en lørdag må du få med deg den faste karaokesangeren og utendørsgrillen. Le Meridian er av klart høyere standard men gir følelsen av å være mindre beskyttet og er ikke et spesielt sosialt hotell for den snakkesalige. Dette hotellet ligger nær Boganvilla som er et mindre hotell med en veldig travel nattklubb, men for å komme seg hit bør man ha privatsjåfør og MOPO i bilen.
Det meste i PHC ser ganske slitt ut. Veiene er i generelt dårlig stand og trafikken er forferdelig. Det er ikke uvanlig at vi kjører full fart mot kjøreretning for og i det hele tatt komme oss frem. Dette er en «bonus» en har når en kjører med maskingevær i førersete. Bilparken er 50/50. Den ene delen er overaskende nok ganske ny og består av bruktimporterte 4x4 biler med største mulige motorvalg. Den andre delen er kan knapt kjøres og fylles til randen med mennesker og varer. Det samme gjelder lastebilene som er overlastet til de grader og enten utsmykket med bibelsk billedkunst eller morsomme europeiske/amerikanske skilter fra tidligere eiere. Dette kan være alt fra «Knuds pølsemakeri» til «Alaskan Ice Freight.» Det finnes butikker hvor en kan kjøpe de fleste vestlige varer, men prisene varierer voldsomt og den veiledende utløpsdatoen har ingen bekymret seg for. Å handle på slike butikker (selvsagt med MOPO på slep) bør gjøres med lokal valuta i cash. Jeg har benyttet meg av bankkort i automat en gang utenfor hotellet på et kjøpesenter, bare for å komme hjem til telefon fra Teller som opplyser om at kortet er kopiert og forsøkt brukt i USA. Menneskene er stort sett hyggelige og jeg føler meg ikke truet eller sett ned på i de fleste tilfeller. På arbeidsplassen derimot opplever jeg at ting går veldig sakte og oppmøtetid er bare veiledende for en Nigeriansk businessmann. Dette gjelder også på hotellene hvor jeg har inntrykk av at vestlige menn har et heller dårlig rykte blant kvinnelige ansatte, noe som jeg til en viss grad har forståelse for. Resultatet er at de kan prioritere lokale foran de vestlige kundene, selv om det ikke er tvil om hvem som legger igjen mest penger. Ellers smiler de fleste og er både interesserte i å snakke og lære om landene i nord.
Jeg skal prøve å få lagt til litt bilder hvis jeg finner dette hjemme i norge. Ellers håper jeg det gav litt inntrykk av reisene mine ned til Nigeria i denne omgang.