Welcome to My Home!

[imm]

Turen startet egentlig i Brønnøysund. Hadde vært der en helg for å hjelpe til litt, mens de ansatte der var på julebord i Trondheim. BNN-TRD-TRF og turen gikk selvfølgelig med Widerøe. Landet på ettermiddagen, og måtte innom tannlegen samme ettermiddag. Planen var å reise via OSL og direkte derfra til Paris. Men tannverk endret planen. Jeg MÅTTE til tannlegen før avreise. Og fikk time 1800. Så det ble overnatting hjemme, og reise videre til København neste morgen. Turen gikk derfra til Paris, med SAS. God nok tid til transfer i Paris til å nå Air France sin maskin til Freetown, via Monrovia i Liberia. Flyet var en A330 og gikk på rute. Alle flyvningene gikk fint, og med det ender alt om fly ;)

Landet i Freetown 2150 på kvelden. Flyplassen har blitt oppgradert siden sist jeg var der, og fremsto nå som ganske grei. Størrelsesmessig er det en liten flyplass, og Torp er jo en kjempeflyplass i forhold. Men men, den virket mye finere og mer velfungerende enn før. Og som vanlig måtte vi ta buss til terminalen, selv om det ville tatt mindre enn ett minutt å gå.
Lungi er landets eneste flyplass, og det er følgelig ingen innenrikstrafikk. En flyplass i et land med 6 millioner innbyggere. Og langt langt mindre enn Torp. Hele flyprogrammet sees her: http://www.visitsierraleone.org/visiting-sierra-leone/getting-there/Sierra-Leone-Flights-Schedule.html

Jeg vil påstå at Lungi flyplass er blant de merkeligste hovedflyplasser i hele verden. Kanskje den merkeligste av alle. Beliggenheten er unik. Langt langt fra byen. Så langt at det er helt uaktuelt å kjøre bil. Det er nemlig en stor fjord man må rundt. Så man må komme seg til byen sjøveien. Eller med helekopter. Nå var det ikke noe helekopter tilbud den dagen. Og det hadde det visst ikke vært på lenge. Missmanagement var det noen som sa. Så da var det båt da. Luftputebåten jeg pleier å ta, virket heller ikke. Ei heller den normale fergen. Så da var det kun ett transportmiddel igjen. Speedbåt! Pelican Ferry heter de, og tar deg over fjorden i stor fart. Båtene har plass til 20 personer, og er rett flotte båter. Med 2x250 Yamaha på hekken. Bagasjen gikk i egen båt. Det finnes 4 båter, og jeg fikk bli med tredje båt. Godt Airbussen ikke var full, for da måtte jeg ha ventet lenge. Men det var vel ca 40-50 avstigende personer. I ca 30 knop gikk turen over på drøye 20-25 minutter. Det hele virket veldig greit, helt til jeg hørte noen hylte HEYYYY. Og sekundet senere ser jeg en gjeng fiskere i en båt 3-4 meter til styrbord for vår båt. Nesten kollisjon. De hadde ikke lanterner selvfølgelig. Jeg vet ikke om vår styrmann så de, men hvis han gjorde det, skjønner jeg ikke hvorfor han må kjøre SÅ nær de når vi er i åpen sjø. Ja ja, det gikk bra.

Vel i havn ble jeg møtt av Prince, som tok meg til hotellet mitt. Family Kingdom Hotel. To stjerners hotell rett ved Lumley Beach. Flott beliggenhet, stille og rolig. Trodde jeg. For det har det vært før. Men det var før.
Ankom hotellet rundt midnatt, og gikk mer eller mindre rett i seng. Og da tok det ikke lange tiden før jeg merket at rommet lå veldig nær generatoren som skaffer strøm til hotellet. En motor som står og går, og fysisk er den på størelse med en bil. Så bråket er som å sette et par-tre lastebiler utenfor rommet og la de stå på tomgang. Men jeg var trøtt og sovnet uansett. Helt til jeg våknet 0600 neste morgen. Da kom veiarbeidere med en diger dampveivals og kjørte frem og tilbake forran hotellet. Ikke nok med det, den hadde påmontert en vibrasjonsenhet som fikk bakken til å vibrerer. Umulig å sove.

Ja ja, frokost og pick up klokka ti, og turen gikk til Kabala, en plass utenfor Freetown. Turen tok ca 1,5 timer, og veien er til dels svært dårlig. Den siste delen var så dårlig at jeg heller ville sittet i en båt i kuling rundt Lindesnes. Til slutt måtte vi gi opp, og ta de siste to kilometerne til fots. Og det trodde jeg skulle bli et problem, i og med at jeg hadde to kofferter på 23 kilo hver seg. Men en kar tilbød å ta de for oss, og han tok de på hodet, og vi gikk alle sammen de to kilometerne opp mot huset. Hvor 16 barn hadde tatt fri fra skolen. 16 barn sto klare. Welcome Uncle Leif. Welcome to My Home!

(fortsetter)

[imm]

My Home er et barnehjem som min kone og meg startet i Freetown i Sierra Leone i 2008.
Gjensynsgleden var stor. Og det var spennende for meg å få møte tre barn som flyttet inn i februar. Og vi hadde også fått nytt hus siden sist jeg var der i oktober for et år siden. Et stort og flott hus, med masse uteplass, og en tre meter høy mur med piggtråd rundt hele huset. Det ser nesten ut som et fengsel, men forskjellen er at hit vil folk inn, og ikke ut. Så man må sikre seg mot tyver og skumle folk. Bak murene venter også tre illisinte hunder. Jeg klarte å klappe en av de siste dage, de to andre bare sto og knurret og viste tenner så fort jeg nærmet meg. Selv om de så meg hver dag. Men hundene og barna var verdens beste venner.

To kofferter fulle av klær, ryggsekker, sko og slikt ble delt ut. Til stor glede!

[imm]

Det er nesten umulig å beskrive Sierra Leone. Det er et veldig vakkert land. Grønt og fint. Flotte strender på rekke og rad. Høye fjell, bekker og elver. Nå har jeg ikke vært mye rundt ellers i Afrika, så jeg kan ikke sammenligne det med andre land der, men det sies i hvert fall at Sierra Leone ikke er likt noe annet afrikansk land, hva natur angår. Men det er også et av Afrikas fattigste og minst utviklede land. Og det merker man allerede under innflyvningen. For mens andre afrikanske hovedsteder faktisk ser ut som hovedsteder fra lufta (når det er mørkt), så er det lite som minner om storby når man flyr over Freetown. Det er ganske mørkt. Det har skjedd en god del i Sierra Leone siden jeg kom dit for første gang i mars 2008. Men fortsatt er det mye igjen. Mye. Forleden dag måtte jeg inn til Freetown sentrum etter mørkets frembrudd. Det er ganske mørkt, og det meste lys kommer fra stearinlys, oljelamper eller batteridrevne lamper/lommelykter. Og der det er strøm, er det ofte fra aggregater sum durer og går. Mange steder trenger man faktisk lommelykt når man går rundt. Og det i sentrum av en stor by.

Men som sagt, ting skjer. Det er noe veiarbeide, nye hus bygges, og det har kommet en del restauranter og slikt. Og det er kineserne som står for det meste av det som skjer. Halvparten av passasjerene som gikk av flyet fra Paris var kinesere. Det snakkes også om at Sierra Leone skal få ny flyplass. Og den skal visstnok både finansieres og bygges av kinesere.

Jeg bor ved Lumley Beach som ligger en god bit utenfor byen. Flott strand, men mye søppel ødelegger mye. Det finnes ikke søppelbøtter, og folk kaster alt rett ned. Når det blir mye nok søppel samlet, så setter man fyr på det. Enkelt og greit. Når man kommer kjørende inn mot Freetown, ser man en dis liggende over byen og oppover fjellsiden. Tilsynelatende. Det er ikke dis. Det er røyk fra søppel som brenner. Små branner, og også store ulmende branner som varer i dagesvis. Det lukter ille.

Transport skjer med vanlig taxi eller motorsykkeltaxi. Jeg var passasjer på en motorsykkel en dag, og kom borti eksospotta med leggen. Det svei godt, og jeg fikk et brannsår. Tenkte ikke mer på det før et par dager senere, da området rundt såret ble rødt. Da oppsøkte jeg lege. Sierra Leone har nå nesten 200 leger, sies det (til 6 millioner mennesker - Norge har visstnok ca 23.000). Min lege var bekymret, og kjørte på med to antibiotika kurer på piller og en med salve. Og jeg måtte komme til daglig oppfølging og sårstell. Neste dag var det blitt verre, og jeg måtte også ta sprøyte. Det likte jeg dårlig, men han sa jeg ikke hadde noe valg. I Norge ville dette ikke være noe problem sa han, men her i Sierra Leone kunne dette være farlig.

En dag leide vi en minibuss og dro på Lakka Beach. Flott strand i verdensklasse vil jeg si. Men vi var nærmest alene på den nydelige stranda. I Sierra Leone er det få turister. Det blir sagt at det kommer 9.000 turister årlig, det vil si ca 30 ankommende turister daglig. Det tror jeg ikke stemmer. De gangene jeg har reist til Sierra Leone, har det ikke vært en eneste vanlig turist på mine fly. Men noen utvandrede folk som kommer tilbake for å besøke venner og familie har det vært. Og noen av disse er nok inkludert i turisttallet. Jeg har aldri møtt en eneste "vanlig" turist.
Barna elsker stranda, og det gjør jeg også. Vi lekte og koste oss hele dagen, og hadde med oss rikelig med både mat og drikke. Ingen av barna kan svømme, så her var det om å gjøre å passe godt på. En norsk journalist var i Sierra Leone bare et par uker før meg. Han bodde på samme hotell som meg. Og kunne fortelle at søndag så druknet 5 mennesker på Lumley Beach ved hotellet. Journalisten besøkte forresten My Home, og da jeg var i Brønnøysund og jobbet, så kom det en to siders artikkel om barnehjemmet i Helgelands Blad. Denne avisa kjøpte jeg og tok med til barna, til stor glede!

Sierra Leone skal visst nok være et nokså trygt land. Men man skal være veldig forsiktig med hva man gjør allikevel. Og tyverier og lurerier er veldig vanlig. Hver dag blir man tilbudt å kjøpe gullstøv, diamanter eller andre ting. Og det er like troverdige avtaler som et nigeriabrev, som de fleste sikkert har mottatt en eller annen gang. Og alt stjeles. Alt. I januar mistet vi en av jentene på barnehjemmet. Hun fikk hjernemalaria og døde etter 5 dager i koma på sykehuset. Hun ble gravlagt og jeg besøkte graven hennes. Over graven lå det en betongblokk på mange tonn. Den lå der for å beskytte mot tyveri. Ja tro det eller ei. Men det ble sagt at uten betongblokka, så ville tyver komme å stjele kisten for å selge den videre. Det er nesten ikke til å tro.

En uke går fort, og jeg hadde noen fantastiske dager med barna. Vi fikk gjort mye og lagt planer for fremtiden. Vi har plass nok til å kunne utvide med noen flere barn, og vi har også økonomi til å gjøre det. Det praktiske får min kone ordne opp med, hun er best på slike ting. Utvelgelse av hvilke barn som skal få komme inn på My Home, og hvem som ikke skal. Spørsmålene er mange, og køen er lang. Og vårt valg kan bety leve eller dø for den det gjelder. Grusomt men sant.

Turen hjem gikk problemfritt. Det ble igjen speedbåt til flyplassen. det var fortsatt ingen fergedrift, luftputebåt eller helekopter. Slikt repareres ikke i løpet av en uke. Eller en måned. Fra brygga tar man buss til flyplassen. Det tar bare ti minutter på humplete grusvei. Og ved innkjøring til flyplassen ble bussen stoppet av væpnede vakter. Vi måtte ut av bussen og inn i et vaktrom. Ordren var å la håndbagasje være om bord i bussen. Den ordren hørte jeg ikke på, for i min bag lå både pass og alle kort. Inne i vaktrommet ble vi kroppsvisitert. Men da jeg spurte om de skulle sjekke ryggsekk og trillebagen min, sa de nei. Vi vestlige kikket på hverandre og smilte. Man skal bare vise makt og atuoritet. Det er alt.

Ny innsjekkshall på flyplassen. Helt grei. Ny avgangshall også. Helt grei den også, men en liten bar med 4 stoler, og en liten tax free butikk. Flyet gikk på rute, og vi var ca 40 påstigende passasjerer som satte kursen til Paris. Hjem via København og landet nesten på rute på Torp. Nesten. For en liten forsinkelse ble det. Jeg så en full mann som jeg misstenkte skulle på vårt fly. Jeg tipset damen på gate. Hun lot han gå igjennom, til tross for kraftig beruselse. Men en annen gjest reagerte mens vi ventet på bussen, og den fulle mannen sto også og røykte. Så da var det offloading og man måtte finne bagasjen. Mens damen på gaten håndterte den fulle mannen, ble jeg satt til å passe gaten. Jeg boardet de to siste passasjerene, så kan da si at jeg har jobbet på Kastrup. ;)

Det var godt å komme hjem igjen. Virkelig.

Sierra Leone er et helt spesielt land. Det er ikke for hvermannsen. Men er et artig land å besøke for den eventyrlystne. Og jeg vil faktisk gå så langt som å anbefale en tur dit. Men man skal viete at det er få eller ingen normale fasiliteter. Men er man typen til å takle slikt, så kan man oppleve og ha mye moro i Sierra Leone. Og har noen lyst å reise ned, så vil jeg si, både på egne vegne, og på vegne av barn og ansatte på barnehjemmet vi driver si: Welcome to My Home.




Imm

Edit: Båtene på bildet under er de som tar folk til/fra flyplassen.

[A346]

Takk for en trip report som setter ting i perspektiv når en leser andre trip reports hvor det største problemet er at det kun serveres musserende før avgang og ikke champagne...

[imm]

Det ble litt lite fly og flyprat på denne trip repporten da. Men men.... det var liksom ikke det som var i fokus på denne turen. Jeg skulle ønske jeg hadde masse hverdagslige bilder å vise dere. Men var en gang svært nær ved å bli lynsjet av en hel gjeng med folk. Uten at jeg en gang hadde tatt bilde. Fikk følgende råd av konsulen vår da: Ta ALDRI bilde, med mindre du er i god fart i bil, og har klar vei langt fremover.
Eventuelt spør om du kan få ta bilde. Men enkelte reagerer ganske kraftig på det. Mens andre synes det er gøy å bli med på bilder. Men hus, flyplass, og slike ting er fy fy.

[LN-MOW]

Flott rapport. Julegave kommer. Håper flere gjør det samme. (hint hint)

[Discus]

Takk for interessant lesning som setter ting i perspektiv atter en gang

[Cecilie]

Takk for en flott skildring. Oppfordrer alle til å sette av en liten gave til dette initativet i julestria :)

[HS-TLD]

Flott rapport Imm - takk for både rapport og innsats! :up:

......Julegave kommer. Håper flere gjør det samme. (hint hint)

Hintet er tatt - gave kommer også herfra...

[jb1]

flott rapport. Veldig spennende aa lese. Jeg jobber i Congo, hvor det er mye elendighet aa ta tak i ogsaa.

Hvordan sender man gave?

[LN-MOW]

http://www.stormposten.com/MAAO/NO_index.html