DCHalvorsen
12-08-2013, 10:00
Den 19. juli reiste jeg fra Kiev Borispol til Samara Kurumoch med Ukraine International. Ikke hadde jeg vært på Borispol før (ankom Kiev med tog) og ikke hadde jeg flydd med UIA før, så dette var spennende.
Flight’en min het KS 557 med avgang 20:05. Rundt 1500 kr kostet en enkeltbillett bestilt på nett direkte hos UIA. Aeroflot skulle ha omtrent det samme, men da via Moskva SVO og flybytte der.
I Kiev var jeg på avreisedagen utsjekket fra leiligheten allerede i 10-tiden og hadde egentlig ikke så all verdens mye å gjøre. Så allerede i tretiden begynte jeg å ta peiling på flyplassen. Bussrute 332 går fra hovedjernbanestasjonen i Kiev, på sørsiden og er lett å finne. Selve bussholdeplassen er omgitt av et minebelte med taxisjåfører (de verste rip-off-artistene i Kiev, i følge Lonely Planet), og jeg unngikk selvsagt ikke dem.
Jeg ble stående og prate med en av dem, og han fremholdt at bussen var ukomfortabel (like ved stod en flunkende ny turistbuss i rute 332) og brukte lang tid. Bilen hans hadde klimaanlegg og han kunne kjøre meg til flyplassen i en fart. All verden skulle det ikke koste, heller. Men da han hørte at jeg ikke hadde fly før i åttetiden, gav han meg rett og sa at bussen kanskje var like grei- i mitt tilfelle.
Jeg lot turistbussen gå fra meg, for neste buss var en gammel greie av sovjetisk produksjon; en litt stor minibuss. Inne i bussen var solide gardiner trukket for alle vinduene, slik at det ikke skulle bli for varmt i solsteiken. Sjåføren stod et stykke unna på holdeplassen og snakket med kjenninger og brydde seg en pokker om folk skulle være med eller ikke, eller om de trengte hjelp til å plassere bagasje i rommet under bussen.
Rett før avgang kom en dame inn i bussen og avkrevde oss 40 Hrivna hver i billettpenger, ca 30 kroner. Vi var vel en 4-5 reisende. Gardinene ble trukket til siden og de store skyvevinduene åpnet. En passasjer hadde vært riktig uforskammet og spurt sjåføren etter air condition og fått et morderblikk til svar.
Linje 332 er ikke en dedikert flybuss, men en såkalt Marsjrutka – et busstilbud som har litt færre stopp enn ordinære rutebusser og av den grunn kjører litt raskere. Derfor var det også litt lokaltrafikk underveis. Turen tok en knapp time, og det var en del kø og saktegående trafikk. Åpne vinduer var fint, men ikke da Kamaz-lastebilen brølte forbi i høyre felt t og fylte hele kupeen med urenset dieseleksos.
Alle passasjerene gikk av på terminal D, den nye utenlandsterminalen på KBP som åpnet i mai 2012. UAI har også flyttet sine utenlandsavganger hit fra terminal F, og det skjedde så sent som i slutten av mai i år (og under tvil).
Første gjøremål på terminalen var å bytte tøy på et toalett. Av med t-skjorte, shorts og sandaler og på med knappeskjorte, lang bukse og sko. I innsjekkområdet satt det masse folk og ventet. Jeg slapp heldigvis å sitte der, for UIA tok i mot folk i lukene 1-10. Ingen kø der.
Heller ingen kø i utreisekontroll og sikkerhetskontroll. Jeg og en ung afrikaner kom dit omtrent samtidig. Afrikaneren gikk litt på lykke og fromme og tok peiling på lukene for de fine reisende, men en vakt kom og ledet ham vennlig bort på økonomi – uten å sjekke billetten hans. Afrikaneren ble og gjenstand for adskillig oppmerksomhet i sikkerhetskontrollen. Meg kikket de knapt på.
Flysiden av Terminal D – jeg så for meg et stor, vibrerende område med el vell av barer, serveringssteder og butikker, og jeg hadde sågar planlagt å spise stor middag og ta noen gode øl for på den måten å korte ventetiden.
Heh – lokalet var grandiost, blankpusset og storslagent, men alt de hadde var to kiosker som solgte blader og aviser, to meget små barer som var kronisk fulle, to, etter norske forhold, meget små tax free butikker og et mat- og kaffeutsalg hvor den mest avanserte retten visstnok var toast. Ja, og så en tre-fire røykerom med dertilhørende klientell.
Det som ikke manglet var sitteplasser for de reisende. Men – hele terminalen var og en enestående tribune for flytrafikken. Det var fri utsikt til take off og landinger og selvsagt all taksing. Vinduene var store og rene og stort sett frie for lysreflekser. Og flytrafikken var akkurat så stor at det var fullt mulig å få med seg alt. Den planlagte middagen ble erstattet med et par brødblingser, muffins og kaffe og så hang jeg i vinduene og tok bilder. Sjekk bildereportasjen i innlegget under.
Men – jeg skulle jo ut og fly også. På anviserskjermene hadde Gate D10 blinket mot meg helt siden jeg kom, og halv åtte kom et fly inn til gaten. Glimrende – alt i rute, tenkte jeg. Gaten ble bemannet, men så på skjermen over gaten kom det plutselig opp Tel Aviv. Hallo – TEL AVIV?! ?
Jeg og ti-femten andre kom oss på beina og for bort til den store anvisertavlen. Joda, PS 557 til Samara klokken 20:05 skulle gå fra gate D10. Var det mulig? Selvsagt hadde denne fine terminalen på flysiden absolutt ingen disk eller luke med Informasjon. UIA burde i det minste ha vært representert ett eller annet sted, så mye trafikk de hadde herfra.
Etter noen minutters grubling kom svaret av seg selv – ved å lese all info på anviserskjermen, også kolonnen nesten helt til høyre med overskriften ”EST”. 22:15 stod det der – avgangen min var rett og slett 130 minutter forsinket, men skulle fremdeles går fra D10. Mumle – skulle ikke trodd en hadde vært ute og flydd før.
To timer senere hadde alle ordinære avganger forlatt Terminal D. Kun ved gate 10 satt en gruppe reisende. Aviskiosken like ved hadde satt opp en håndskrevet lapp som reklamerte med varm kaffe. De som fremdeles bare var kledd i shorts og t-skjorter frøs og måtte gå for å holde varmen. Rundt oss hadde vaskepersonalet rykket inn. Da PS 557 ble annonsert klar for ombordstigning ropte enkelte ”hurra”.
Ved gaten hadde B735 UR-GAW stått en stund. Det var en liten skuffelse, for jeg hadde fulgt litt med på hvilke flytyper UAI bruker i PS 557 (som bare går noen dager i uken), og funnet ut at de veksler litt mellom Antonov 148, Embraer 190 og Boeing 737 500. Selvsagt håpet jeg på An-148, for som vestlending og jevnlig flyreisende med SAS mellom BGO og SVG er ikke akkurat 735-opplevelsen særlig unik.
Rask ombordstigning. Jeg hadde sete 11A med god beinplass. Det var imidlertid en del styr med folks plasser, så kanskje hadde vi fått ny flytype i siste liten. Mye styr ble det da en som av utseende hadde sterke likheter med bankrøver Toska gjorde krav på et av nødutgangssetene. Med seg hadde han en svær brande på to meter, og de to skulle åpenbart sitte sammen. Det ble lange forhandlinger med kabinpersonalet og Toska-lokalike’en hadde som kompromiss foreslått at han og kumpanen kunne sitte på biz isteden, men fått kontant nei til det. Til slutt gav noen av de som hadde setene seg og flyttet lenger bak.
Og denne trivelige karen var sikkert kabinpersonalets drøm. Han var av den typen som måtte bes om alt: mobiltelefon, stolrygg, klappbord, både ved avgang og ankomst, og selvsagt kranglet han også på serveringen, ville ha dobbelt opp.
Vi kom oss opp i luften og serveringen startet. Alle fikk en bagett med tykke ost- og skinkeskiver dekket med en slags rømmedressing. I tillegg fritt valg eple- / appelsin- / tomatjuice og kaffe /te.
Kabinpersonalet bestod av to meget billedskjønne jenter som knapt var et år eldre enn 20 og en mann i midten av 20-årene. Alle tre var smilende og hadde dette utsøkte blikket for den enkelte. Høytalerinformasjonen underveis ble gitt på tre språk: Ukrainsk, engelsk og russisk. De hadde en del å si av det vanlige repertoaret, men at vi var over to timer forsinket, ble overlatt til tausheten.
Det var en meget stille og rolig flytur. Bak hos oss på økonomi var det nesten fullt, kun enkelte B- og E-seter stod tomme. Ute var det nesten mørkt. Selv om jeg er vel fortrolig med 735 var det likevel litt eksotisk å sitte i en maskin som hadde gått så mange år i Kina.
Etter vel en time og ti minutter i luften tok vi bakken på KUF 01:25, og vi hadde da også forlyttet oss en tidssone mot øst. Som vanlig på KUF måtte vi fra flyet og inn i en buss, hele flyet fikk plass i samme buss. Fra den kunne jeg nyte synet av en Tu154M tilhørende Tatarstan Airlines. Maskinen var åpenbart nettopp ankommet fra ett eller annet sted (Tatarstan i Kazan har ingen ordinære ruter på KUF).
Så var det immigrasjon og grensepolitiet. På flyet hadde vi ikke fått immigrasjonsskort, så de måtte fylles ut på terminalen. En ung amerikaner hadde ikke peiling, men han ble vennlig veiledet av en like ung grensepolitimann. Selv reiste jeg på det 10. russlandsvisumet mitt, og på de ni foregående har jeg bare blitt stemplet gjennom. Men ikke denne gangen. Nå var det spørsmål: Hvor jeg skulle, hva jeg skulle gjøre, hvem som var mitt vertskap, om jeg hadde returbillett og når jeg skulle returnere.
Forhøret ble utført av en ung og for øvrig meget høflig og smilende tjenestemann, men et par ganger måtte han forlate skranken sin og da måtte jeg vente på utsiden. Da jeg til slutt ble stemplet gjennom, skjedde det under overoppsyn av en eldre offiser, og først da forstod jeg at den unge karen var under opplæring, og at ”avhøret” nok var en del av det – midt på natten. En halv time varte denne seansen.
I ankomsthallen på Utland er det bare et bagasjebånd. Jeg rakk så vidt å redde kofferten min innen båndet ble fylt av kolossale mengder bagasje fra neste ankomst, et charterfly fra Varna.
Så var en lang flyplassdag endelig over. Ukraine International er helt greie, men litt ydmykhet ved en 130 minutters forsinkelse burde de kunne koste på seg.
Flight’en min het KS 557 med avgang 20:05. Rundt 1500 kr kostet en enkeltbillett bestilt på nett direkte hos UIA. Aeroflot skulle ha omtrent det samme, men da via Moskva SVO og flybytte der.
I Kiev var jeg på avreisedagen utsjekket fra leiligheten allerede i 10-tiden og hadde egentlig ikke så all verdens mye å gjøre. Så allerede i tretiden begynte jeg å ta peiling på flyplassen. Bussrute 332 går fra hovedjernbanestasjonen i Kiev, på sørsiden og er lett å finne. Selve bussholdeplassen er omgitt av et minebelte med taxisjåfører (de verste rip-off-artistene i Kiev, i følge Lonely Planet), og jeg unngikk selvsagt ikke dem.
Jeg ble stående og prate med en av dem, og han fremholdt at bussen var ukomfortabel (like ved stod en flunkende ny turistbuss i rute 332) og brukte lang tid. Bilen hans hadde klimaanlegg og han kunne kjøre meg til flyplassen i en fart. All verden skulle det ikke koste, heller. Men da han hørte at jeg ikke hadde fly før i åttetiden, gav han meg rett og sa at bussen kanskje var like grei- i mitt tilfelle.
Jeg lot turistbussen gå fra meg, for neste buss var en gammel greie av sovjetisk produksjon; en litt stor minibuss. Inne i bussen var solide gardiner trukket for alle vinduene, slik at det ikke skulle bli for varmt i solsteiken. Sjåføren stod et stykke unna på holdeplassen og snakket med kjenninger og brydde seg en pokker om folk skulle være med eller ikke, eller om de trengte hjelp til å plassere bagasje i rommet under bussen.
Rett før avgang kom en dame inn i bussen og avkrevde oss 40 Hrivna hver i billettpenger, ca 30 kroner. Vi var vel en 4-5 reisende. Gardinene ble trukket til siden og de store skyvevinduene åpnet. En passasjer hadde vært riktig uforskammet og spurt sjåføren etter air condition og fått et morderblikk til svar.
Linje 332 er ikke en dedikert flybuss, men en såkalt Marsjrutka – et busstilbud som har litt færre stopp enn ordinære rutebusser og av den grunn kjører litt raskere. Derfor var det også litt lokaltrafikk underveis. Turen tok en knapp time, og det var en del kø og saktegående trafikk. Åpne vinduer var fint, men ikke da Kamaz-lastebilen brølte forbi i høyre felt t og fylte hele kupeen med urenset dieseleksos.
Alle passasjerene gikk av på terminal D, den nye utenlandsterminalen på KBP som åpnet i mai 2012. UAI har også flyttet sine utenlandsavganger hit fra terminal F, og det skjedde så sent som i slutten av mai i år (og under tvil).
Første gjøremål på terminalen var å bytte tøy på et toalett. Av med t-skjorte, shorts og sandaler og på med knappeskjorte, lang bukse og sko. I innsjekkområdet satt det masse folk og ventet. Jeg slapp heldigvis å sitte der, for UIA tok i mot folk i lukene 1-10. Ingen kø der.
Heller ingen kø i utreisekontroll og sikkerhetskontroll. Jeg og en ung afrikaner kom dit omtrent samtidig. Afrikaneren gikk litt på lykke og fromme og tok peiling på lukene for de fine reisende, men en vakt kom og ledet ham vennlig bort på økonomi – uten å sjekke billetten hans. Afrikaneren ble og gjenstand for adskillig oppmerksomhet i sikkerhetskontrollen. Meg kikket de knapt på.
Flysiden av Terminal D – jeg så for meg et stor, vibrerende område med el vell av barer, serveringssteder og butikker, og jeg hadde sågar planlagt å spise stor middag og ta noen gode øl for på den måten å korte ventetiden.
Heh – lokalet var grandiost, blankpusset og storslagent, men alt de hadde var to kiosker som solgte blader og aviser, to meget små barer som var kronisk fulle, to, etter norske forhold, meget små tax free butikker og et mat- og kaffeutsalg hvor den mest avanserte retten visstnok var toast. Ja, og så en tre-fire røykerom med dertilhørende klientell.
Det som ikke manglet var sitteplasser for de reisende. Men – hele terminalen var og en enestående tribune for flytrafikken. Det var fri utsikt til take off og landinger og selvsagt all taksing. Vinduene var store og rene og stort sett frie for lysreflekser. Og flytrafikken var akkurat så stor at det var fullt mulig å få med seg alt. Den planlagte middagen ble erstattet med et par brødblingser, muffins og kaffe og så hang jeg i vinduene og tok bilder. Sjekk bildereportasjen i innlegget under.
Men – jeg skulle jo ut og fly også. På anviserskjermene hadde Gate D10 blinket mot meg helt siden jeg kom, og halv åtte kom et fly inn til gaten. Glimrende – alt i rute, tenkte jeg. Gaten ble bemannet, men så på skjermen over gaten kom det plutselig opp Tel Aviv. Hallo – TEL AVIV?! ?
Jeg og ti-femten andre kom oss på beina og for bort til den store anvisertavlen. Joda, PS 557 til Samara klokken 20:05 skulle gå fra gate D10. Var det mulig? Selvsagt hadde denne fine terminalen på flysiden absolutt ingen disk eller luke med Informasjon. UIA burde i det minste ha vært representert ett eller annet sted, så mye trafikk de hadde herfra.
Etter noen minutters grubling kom svaret av seg selv – ved å lese all info på anviserskjermen, også kolonnen nesten helt til høyre med overskriften ”EST”. 22:15 stod det der – avgangen min var rett og slett 130 minutter forsinket, men skulle fremdeles går fra D10. Mumle – skulle ikke trodd en hadde vært ute og flydd før.
To timer senere hadde alle ordinære avganger forlatt Terminal D. Kun ved gate 10 satt en gruppe reisende. Aviskiosken like ved hadde satt opp en håndskrevet lapp som reklamerte med varm kaffe. De som fremdeles bare var kledd i shorts og t-skjorter frøs og måtte gå for å holde varmen. Rundt oss hadde vaskepersonalet rykket inn. Da PS 557 ble annonsert klar for ombordstigning ropte enkelte ”hurra”.
Ved gaten hadde B735 UR-GAW stått en stund. Det var en liten skuffelse, for jeg hadde fulgt litt med på hvilke flytyper UAI bruker i PS 557 (som bare går noen dager i uken), og funnet ut at de veksler litt mellom Antonov 148, Embraer 190 og Boeing 737 500. Selvsagt håpet jeg på An-148, for som vestlending og jevnlig flyreisende med SAS mellom BGO og SVG er ikke akkurat 735-opplevelsen særlig unik.
Rask ombordstigning. Jeg hadde sete 11A med god beinplass. Det var imidlertid en del styr med folks plasser, så kanskje hadde vi fått ny flytype i siste liten. Mye styr ble det da en som av utseende hadde sterke likheter med bankrøver Toska gjorde krav på et av nødutgangssetene. Med seg hadde han en svær brande på to meter, og de to skulle åpenbart sitte sammen. Det ble lange forhandlinger med kabinpersonalet og Toska-lokalike’en hadde som kompromiss foreslått at han og kumpanen kunne sitte på biz isteden, men fått kontant nei til det. Til slutt gav noen av de som hadde setene seg og flyttet lenger bak.
Og denne trivelige karen var sikkert kabinpersonalets drøm. Han var av den typen som måtte bes om alt: mobiltelefon, stolrygg, klappbord, både ved avgang og ankomst, og selvsagt kranglet han også på serveringen, ville ha dobbelt opp.
Vi kom oss opp i luften og serveringen startet. Alle fikk en bagett med tykke ost- og skinkeskiver dekket med en slags rømmedressing. I tillegg fritt valg eple- / appelsin- / tomatjuice og kaffe /te.
Kabinpersonalet bestod av to meget billedskjønne jenter som knapt var et år eldre enn 20 og en mann i midten av 20-årene. Alle tre var smilende og hadde dette utsøkte blikket for den enkelte. Høytalerinformasjonen underveis ble gitt på tre språk: Ukrainsk, engelsk og russisk. De hadde en del å si av det vanlige repertoaret, men at vi var over to timer forsinket, ble overlatt til tausheten.
Det var en meget stille og rolig flytur. Bak hos oss på økonomi var det nesten fullt, kun enkelte B- og E-seter stod tomme. Ute var det nesten mørkt. Selv om jeg er vel fortrolig med 735 var det likevel litt eksotisk å sitte i en maskin som hadde gått så mange år i Kina.
Etter vel en time og ti minutter i luften tok vi bakken på KUF 01:25, og vi hadde da også forlyttet oss en tidssone mot øst. Som vanlig på KUF måtte vi fra flyet og inn i en buss, hele flyet fikk plass i samme buss. Fra den kunne jeg nyte synet av en Tu154M tilhørende Tatarstan Airlines. Maskinen var åpenbart nettopp ankommet fra ett eller annet sted (Tatarstan i Kazan har ingen ordinære ruter på KUF).
Så var det immigrasjon og grensepolitiet. På flyet hadde vi ikke fått immigrasjonsskort, så de måtte fylles ut på terminalen. En ung amerikaner hadde ikke peiling, men han ble vennlig veiledet av en like ung grensepolitimann. Selv reiste jeg på det 10. russlandsvisumet mitt, og på de ni foregående har jeg bare blitt stemplet gjennom. Men ikke denne gangen. Nå var det spørsmål: Hvor jeg skulle, hva jeg skulle gjøre, hvem som var mitt vertskap, om jeg hadde returbillett og når jeg skulle returnere.
Forhøret ble utført av en ung og for øvrig meget høflig og smilende tjenestemann, men et par ganger måtte han forlate skranken sin og da måtte jeg vente på utsiden. Da jeg til slutt ble stemplet gjennom, skjedde det under overoppsyn av en eldre offiser, og først da forstod jeg at den unge karen var under opplæring, og at ”avhøret” nok var en del av det – midt på natten. En halv time varte denne seansen.
I ankomsthallen på Utland er det bare et bagasjebånd. Jeg rakk så vidt å redde kofferten min innen båndet ble fylt av kolossale mengder bagasje fra neste ankomst, et charterfly fra Varna.
Så var en lang flyplassdag endelig over. Ukraine International er helt greie, men litt ydmykhet ved en 130 minutters forsinkelse burde de kunne koste på seg.