DCHalvorsen
04-04-2006, 20:22
Fredag 3. – lørdag 4. mars: New York – Amsterdam – Bergen: KL 0642 med A330 og KL 1187 med F70
1.1. Manhattan – JFK
Var kommet til Penn Station med Amtraks tog 86 fra Washington Union Station. Toget hadde vært helt fullt og konsekvent en halv time forsinket, slik at de ankom Penn ca 14:15. Oppe i stasjonshallen var det bare å følge skiltingen bort til LIRR-togene. Måtte først løse billett på en av automatene, en off peak til Jamaica til $ 5. Første tog gikk klokken 14:29. Det kjørte non stop til Jamaica, hvor der var rett opp i terminalen og få seg en $ 5 billett til Air Train. Alt dette gikk raskt og radig, og fra Penn til JFK terminal 4 kan vi knapt ha brukt mer enn en halvtime og 68 kroner i billettpenger.
1.2. JFK Terminal 4
Først gjaldt det å lete seg frem til innsjekkdisker hvor det stod KLM. Vi slapp å vikle oss inn i køordnerlabyrinter, for en vennlig mann i uniform spurte hvor vi skulle. ”Amsterdam”. Han viste oss bort til en ung, kjapp fyr ved en billedskjermautomat. I en amerikansk fart ble vi sjekket inn, og fikk ut tag til bagasjen vår. Den ble festet på, og så tok vi selv bagasjen bort til andre enden og en innlevering der. Det lot til å være folk fra NWA som håndterte KLM-reisende.
Boardingtime var satt til klokken 17:20, dvs. ca en time før avgang. Vi hadde ikke spist siden frokost, så først på programmet stod noe mat (pizza og pasta) i en av diskserveringene. Siden fulgte en tur rundt om i butikkene, innen jeg tok reisens siste Bud på et publignende etablissement. Det satt en gjeng irer der i aldersegmentet 25+. De hadde nok nytt litt kraftig allerede for de forsøkte etter fattige evner å få opp stemningen i det sedate serveringslokalet. Men det greide de ikke. Jeg tenkte at å ha med den gjengen der på Amsterdam-flyet nok ville være en vekslende fornøyelse. Men heldigvis så var det en Aer Lingus-avgang til Dublin, og drukkenboltene var bestilt dit – kanskje på en flight hvor de i større grad ville være blant likesinnede.
Litt over fem tok jeg peiling på gaten og sikkerhetskontrollen. Først var det en mann som sjekket at passet og reisebillett stemte overens med navn, og så var det selve screeningen. Av med belte og yttertøy og sjekke bukselommene for nikkel & dime. Den unge damen som satt ved skjermen kan knapt ha fått med seg noe særlig av hva som var i min håndbagasje eller i den til han foran meg i køen, for den saks skyld. Hun hadde nemlig fått besøk av noen venninner og var mer opptatt av å mase med dem enn å følge med på skjermen sin. Ja, ja – det er nok ikke så nøye når man bare skal ut av USA.
2. Flyturen – KL 0642
I avgangshallen var stemningen tvers gjennom rolig og avslappet, og de reisende satt i ro på stolene sine stort sett i hyggelige samtalegrupper. Noen var borte ved de store vinduene, hvor de filmet og fotograferte fly ute på plassen. Ca. 17:30 ble business class samt lytte og lamme reisende ropt opp. Da disse var om bord fulgte Economy fra rad 30 og bakover, og der var reisefølge og jeg.
Opphavlig hadde jeg plass 36 B, og ettersom setene stod i systemet 2+4+2, var B-plassen gangplass på vindusraden. På plass 36A satt en ung kvinne, men straks jeg viste meg, kom en like ung mann og spurte så pent om jeg hadde noe i mot å ta sete 40B, som han hadde. Den ungen kvinnen jeg skulle ha sittet ved siden av var nemlig hans forlovede. Jeg var ikke vanskelig å be.
Reisefølge hadde glemt en bærepose med taxfreevarer oppe i avgangshallen. Heldigvis rakk han opp og fant den innen noen hadde slått alarm om ubevoktet bagasje, evakuert terminalen og tilkalt roboten som skyter og sprenger herreløs bagasje.
Ombordstigningen gikk sin gang, men ingen kom for å sitte på vindusplassen 40A, til tross for at resten av kabinen ble ganske så full. Frem mot push back ble det ganske spennende, skulle jeg virkelig få dette dobbelsetet for meg selv? Jeg fulgte enhver bevegelse i kabinen med største spenning, men først ved push back klokken 19:20 var jeg helt sikker. I dette fulle flyet hadde jeg et dobbelsete for meg selv; luksus.
Flyet var en Airbus 330-200, KLMs PH-AOA ”Amsterdam”, et ganske nytt fly, faktisk. Nå smøg det seg forsiktig mellom alle de andre flyene ved Terminal 4. Kapteinen meldte seg på høytalerne og sa at det nok ville gå 45 minutter innen vi var på vingene. Det var svær trafikk på JFK akkurat nå. For å spare drivstoff, sa han, ville den ene motoren være avslått frem til take off. Jeg tenkte at med 45 minutter, så hadde han tatt godt i, men at trafikken var stor, var det liten tvil om. Denne klare vinterkvelden kunne jeg tidvis se 7 fly samtidig under innflyvning til JFK.
Men kapteinen hadde rett: Take off fulgte klokken 19:07, og etter hvert fløy vi nordøstover langs Long Island. Etter en halv time på vingene forlot vi land og fløy ut over havet. Selv var jeg opptatt med in flight-underholdningen. På min egen skjerm laget jeg en individuell musikkspilleliste for de neste seks timene. På skjermen til det ledige nabosetet fikk jeg opp flyposisjoneringssystemet.
I kabinen var det stille og gemyttlig. Mannen på setet foran hadde fått seg en god whisky og soda og satt på en romantisk komedie. En vimsete dame ved siden av ham hadde endelig falt til ro etter å ha reiste seg minst syv ganger for å finne ting i reisevesken sin i bagasjehyllen over setet. Over midtgangen satt et par guttunger og spilte data så frenetisk at man kunne tro de fikk sterke elektriske støt hver gang de trykket på knappene. Noen unge amerikanske studiner, som åpenbart skulle til Europa for første gang, fant imidlertid ikke helt roen, til tross for lass med lesestoff som reiselektyre.
Litt før åtte kom de rundt med en enhet drikke og en pose snacks. Etter å ha levd på amerikansk Budweiser i dagevis, var det en god ting endelig å få seg en Heiniken igjen. En stund senere var det middag med fire retter: Salat med dressing, kyllingfilet med råstekte poteter og grønnsaker, stykke ost og kjeks og endelig et kakestykke. Det var faktisk et ganske bra måltid.
Så var det ikke annet for enn å gå til ro for kvelden. Med doble sett puter og pledd og dobbelt sete greide jeg etter mye styr å plassere meg i stilling som faktisk gjorde det mulig å falle i en slags søvn som varte noen timer.
Jeg våknet for alvor i sekstiden sentraleuropeisk tid. Flyet var på vei innover de sydlige delene av Irland. Etter litt kom lysene på i kabinen, og de begynte på frokostserveringen. Det var kaffe og juice og noen halvsøte bakverk som var ganske så solide i konsistensen. For en norsk frokostgane var dette ikke noe særlig mat. Vi fløy innover England på høyde med Cardiff og så nord for London. Det lysnet av dag oppe hos oss i høyden, men nede på bakken lå alle Englands byer fremdeles i neonlys fra gatelyktene. Så bar det ut over Nordsjøen, men da skyet det til.
Flyet var i rute. Vi tok bakken på AMS klokken halv åtte, takset så i hele ti minutter og la til ved gate F6. For meg som satt nesten bakerst tok det ti minutter å komme seg ut av flyet. Da jeg gikk gjennom kabinen så jeg hvordan det fløt av boss på gulvet. Det var aviser og blader og matemballasje, og jeg vet ikke hva.
3. På AMS
På skjermene i flyet hadde det kommet info med hvilken gate korresponderende fly skulle gå fra, og det til BGO klokken 08:50 var satt opp fra gate B26. På marsjen ble vi avbrutt av pass- og sikkerhetskontroll. I sistnevnte var det ganske hyggelig med personale som nikket og hilste og sa takk når man var velberget gjennom. Og borte i enden av lokalet ble det spøkt og ledd mellom de reisende da vi skulle ha på oss sko, belter og yttertøy og sjekke at lommebok, billetter og pass fremdels var med på ferden.
B26 er en bussgate, og reisende til Vestlandet fylte godt opp foran skranken. Traff en kjenning der. Han var samme morgen kommet fra Bangkok og tropevarme med KLM. Og nå stod han her tynnkledd, for yttertøyet var vel forvart i bagasjen, forvåken etter ikke å ha fått sove på flyet og hakket tenner så det skranglet i gebisset, for rett ut av svingdøren sveipte snøbygene.
Vi kom oss med buss nummer to ut på plassen, og der var vi i Fokker-land. Omtrent så langt øye kunne se var det Fokker 50-, 70- og 100-maskiner, alle blåmalte cityhopper-maskiner. Nå har visst KLM sagt at de skal fly flere 737 til Bergen, men i dag var ikke trafikken større enn at det i flight 1187 var satt opp en Fokker 70 – PH-KZE.
3. AMS – BGO
Vi kom oss om bord i flyet midt i en sur snøbyge, og hadde plasser ganske langt foran. På seteradene foran meg satt et stort reisefølge av indisk herkomst. Plutselig steg det opp røyk fra setet på skrå foran. I all verden, hadde noen fyrt i en sigarett? Men nei, der satt en gammel hvithåret dame og i hånden holdt hun en sprayflaske som det rett og slett kom en slags røkelse ut av. Jeg undret meg om slikt er lov, men noen fra kabinpersonalet var ikke å se, og gamla pakket vekk sprayboksen før de kom rundt for å se om alle hadde festet sikkerhetsbeltene.
Avgangstiden var 08:50 etter ruten, men flyet begynte ikke å bevege seg for klokken ni. Det tok en liten runde på oppstillingsplassen, men så var det stopp for deising. Take off fulgte klokken 09:13, og vi fløy opp mellom store skybanker med snøbyger i og ut over Nordsjøen.
Foran hos de fine på business begynte serveringen litt før, og ettersom gardinen ikke var trukket for, kunne jeg fastslå at det ikke var all verdens de fikk, der heller, og i hvert fall ikke rolexklokker og diamantøreringer. Bak fikk vi velge mellom en sandwich med ost eller en med skinke. Den var ganske tørr og smakløs. Litt senere fikk vi formkake, og den var enda tørrere og noe syntetisk i smaken. Med munnen full av smuler, var jeg da vel forsynt med Cityhopper-mat for en tid.
Jo lenger nord over Nordsjøen vi kom, jo klarere ble været, og vi tok land omtrent ved Egersund og kunne se innover et snødekket Jæren. Så fulgte vi kysten nordover, fløy på langs over Sotra, rundet på høyde med Byfjorden og tok Flesland fra nord. Vi landet helt i rute klokken 10:40.
Da var en lang reise i blå Amtrak- og KLM-seter over, og tanken på sofaen og sengen der hjemme ikke mindre forlokkende, men det forblir en annen historie.
1.1. Manhattan – JFK
Var kommet til Penn Station med Amtraks tog 86 fra Washington Union Station. Toget hadde vært helt fullt og konsekvent en halv time forsinket, slik at de ankom Penn ca 14:15. Oppe i stasjonshallen var det bare å følge skiltingen bort til LIRR-togene. Måtte først løse billett på en av automatene, en off peak til Jamaica til $ 5. Første tog gikk klokken 14:29. Det kjørte non stop til Jamaica, hvor der var rett opp i terminalen og få seg en $ 5 billett til Air Train. Alt dette gikk raskt og radig, og fra Penn til JFK terminal 4 kan vi knapt ha brukt mer enn en halvtime og 68 kroner i billettpenger.
1.2. JFK Terminal 4
Først gjaldt det å lete seg frem til innsjekkdisker hvor det stod KLM. Vi slapp å vikle oss inn i køordnerlabyrinter, for en vennlig mann i uniform spurte hvor vi skulle. ”Amsterdam”. Han viste oss bort til en ung, kjapp fyr ved en billedskjermautomat. I en amerikansk fart ble vi sjekket inn, og fikk ut tag til bagasjen vår. Den ble festet på, og så tok vi selv bagasjen bort til andre enden og en innlevering der. Det lot til å være folk fra NWA som håndterte KLM-reisende.
Boardingtime var satt til klokken 17:20, dvs. ca en time før avgang. Vi hadde ikke spist siden frokost, så først på programmet stod noe mat (pizza og pasta) i en av diskserveringene. Siden fulgte en tur rundt om i butikkene, innen jeg tok reisens siste Bud på et publignende etablissement. Det satt en gjeng irer der i aldersegmentet 25+. De hadde nok nytt litt kraftig allerede for de forsøkte etter fattige evner å få opp stemningen i det sedate serveringslokalet. Men det greide de ikke. Jeg tenkte at å ha med den gjengen der på Amsterdam-flyet nok ville være en vekslende fornøyelse. Men heldigvis så var det en Aer Lingus-avgang til Dublin, og drukkenboltene var bestilt dit – kanskje på en flight hvor de i større grad ville være blant likesinnede.
Litt over fem tok jeg peiling på gaten og sikkerhetskontrollen. Først var det en mann som sjekket at passet og reisebillett stemte overens med navn, og så var det selve screeningen. Av med belte og yttertøy og sjekke bukselommene for nikkel & dime. Den unge damen som satt ved skjermen kan knapt ha fått med seg noe særlig av hva som var i min håndbagasje eller i den til han foran meg i køen, for den saks skyld. Hun hadde nemlig fått besøk av noen venninner og var mer opptatt av å mase med dem enn å følge med på skjermen sin. Ja, ja – det er nok ikke så nøye når man bare skal ut av USA.
2. Flyturen – KL 0642
I avgangshallen var stemningen tvers gjennom rolig og avslappet, og de reisende satt i ro på stolene sine stort sett i hyggelige samtalegrupper. Noen var borte ved de store vinduene, hvor de filmet og fotograferte fly ute på plassen. Ca. 17:30 ble business class samt lytte og lamme reisende ropt opp. Da disse var om bord fulgte Economy fra rad 30 og bakover, og der var reisefølge og jeg.
Opphavlig hadde jeg plass 36 B, og ettersom setene stod i systemet 2+4+2, var B-plassen gangplass på vindusraden. På plass 36A satt en ung kvinne, men straks jeg viste meg, kom en like ung mann og spurte så pent om jeg hadde noe i mot å ta sete 40B, som han hadde. Den ungen kvinnen jeg skulle ha sittet ved siden av var nemlig hans forlovede. Jeg var ikke vanskelig å be.
Reisefølge hadde glemt en bærepose med taxfreevarer oppe i avgangshallen. Heldigvis rakk han opp og fant den innen noen hadde slått alarm om ubevoktet bagasje, evakuert terminalen og tilkalt roboten som skyter og sprenger herreløs bagasje.
Ombordstigningen gikk sin gang, men ingen kom for å sitte på vindusplassen 40A, til tross for at resten av kabinen ble ganske så full. Frem mot push back ble det ganske spennende, skulle jeg virkelig få dette dobbelsetet for meg selv? Jeg fulgte enhver bevegelse i kabinen med største spenning, men først ved push back klokken 19:20 var jeg helt sikker. I dette fulle flyet hadde jeg et dobbelsete for meg selv; luksus.
Flyet var en Airbus 330-200, KLMs PH-AOA ”Amsterdam”, et ganske nytt fly, faktisk. Nå smøg det seg forsiktig mellom alle de andre flyene ved Terminal 4. Kapteinen meldte seg på høytalerne og sa at det nok ville gå 45 minutter innen vi var på vingene. Det var svær trafikk på JFK akkurat nå. For å spare drivstoff, sa han, ville den ene motoren være avslått frem til take off. Jeg tenkte at med 45 minutter, så hadde han tatt godt i, men at trafikken var stor, var det liten tvil om. Denne klare vinterkvelden kunne jeg tidvis se 7 fly samtidig under innflyvning til JFK.
Men kapteinen hadde rett: Take off fulgte klokken 19:07, og etter hvert fløy vi nordøstover langs Long Island. Etter en halv time på vingene forlot vi land og fløy ut over havet. Selv var jeg opptatt med in flight-underholdningen. På min egen skjerm laget jeg en individuell musikkspilleliste for de neste seks timene. På skjermen til det ledige nabosetet fikk jeg opp flyposisjoneringssystemet.
I kabinen var det stille og gemyttlig. Mannen på setet foran hadde fått seg en god whisky og soda og satt på en romantisk komedie. En vimsete dame ved siden av ham hadde endelig falt til ro etter å ha reiste seg minst syv ganger for å finne ting i reisevesken sin i bagasjehyllen over setet. Over midtgangen satt et par guttunger og spilte data så frenetisk at man kunne tro de fikk sterke elektriske støt hver gang de trykket på knappene. Noen unge amerikanske studiner, som åpenbart skulle til Europa for første gang, fant imidlertid ikke helt roen, til tross for lass med lesestoff som reiselektyre.
Litt før åtte kom de rundt med en enhet drikke og en pose snacks. Etter å ha levd på amerikansk Budweiser i dagevis, var det en god ting endelig å få seg en Heiniken igjen. En stund senere var det middag med fire retter: Salat med dressing, kyllingfilet med råstekte poteter og grønnsaker, stykke ost og kjeks og endelig et kakestykke. Det var faktisk et ganske bra måltid.
Så var det ikke annet for enn å gå til ro for kvelden. Med doble sett puter og pledd og dobbelt sete greide jeg etter mye styr å plassere meg i stilling som faktisk gjorde det mulig å falle i en slags søvn som varte noen timer.
Jeg våknet for alvor i sekstiden sentraleuropeisk tid. Flyet var på vei innover de sydlige delene av Irland. Etter litt kom lysene på i kabinen, og de begynte på frokostserveringen. Det var kaffe og juice og noen halvsøte bakverk som var ganske så solide i konsistensen. For en norsk frokostgane var dette ikke noe særlig mat. Vi fløy innover England på høyde med Cardiff og så nord for London. Det lysnet av dag oppe hos oss i høyden, men nede på bakken lå alle Englands byer fremdeles i neonlys fra gatelyktene. Så bar det ut over Nordsjøen, men da skyet det til.
Flyet var i rute. Vi tok bakken på AMS klokken halv åtte, takset så i hele ti minutter og la til ved gate F6. For meg som satt nesten bakerst tok det ti minutter å komme seg ut av flyet. Da jeg gikk gjennom kabinen så jeg hvordan det fløt av boss på gulvet. Det var aviser og blader og matemballasje, og jeg vet ikke hva.
3. På AMS
På skjermene i flyet hadde det kommet info med hvilken gate korresponderende fly skulle gå fra, og det til BGO klokken 08:50 var satt opp fra gate B26. På marsjen ble vi avbrutt av pass- og sikkerhetskontroll. I sistnevnte var det ganske hyggelig med personale som nikket og hilste og sa takk når man var velberget gjennom. Og borte i enden av lokalet ble det spøkt og ledd mellom de reisende da vi skulle ha på oss sko, belter og yttertøy og sjekke at lommebok, billetter og pass fremdels var med på ferden.
B26 er en bussgate, og reisende til Vestlandet fylte godt opp foran skranken. Traff en kjenning der. Han var samme morgen kommet fra Bangkok og tropevarme med KLM. Og nå stod han her tynnkledd, for yttertøyet var vel forvart i bagasjen, forvåken etter ikke å ha fått sove på flyet og hakket tenner så det skranglet i gebisset, for rett ut av svingdøren sveipte snøbygene.
Vi kom oss med buss nummer to ut på plassen, og der var vi i Fokker-land. Omtrent så langt øye kunne se var det Fokker 50-, 70- og 100-maskiner, alle blåmalte cityhopper-maskiner. Nå har visst KLM sagt at de skal fly flere 737 til Bergen, men i dag var ikke trafikken større enn at det i flight 1187 var satt opp en Fokker 70 – PH-KZE.
3. AMS – BGO
Vi kom oss om bord i flyet midt i en sur snøbyge, og hadde plasser ganske langt foran. På seteradene foran meg satt et stort reisefølge av indisk herkomst. Plutselig steg det opp røyk fra setet på skrå foran. I all verden, hadde noen fyrt i en sigarett? Men nei, der satt en gammel hvithåret dame og i hånden holdt hun en sprayflaske som det rett og slett kom en slags røkelse ut av. Jeg undret meg om slikt er lov, men noen fra kabinpersonalet var ikke å se, og gamla pakket vekk sprayboksen før de kom rundt for å se om alle hadde festet sikkerhetsbeltene.
Avgangstiden var 08:50 etter ruten, men flyet begynte ikke å bevege seg for klokken ni. Det tok en liten runde på oppstillingsplassen, men så var det stopp for deising. Take off fulgte klokken 09:13, og vi fløy opp mellom store skybanker med snøbyger i og ut over Nordsjøen.
Foran hos de fine på business begynte serveringen litt før, og ettersom gardinen ikke var trukket for, kunne jeg fastslå at det ikke var all verdens de fikk, der heller, og i hvert fall ikke rolexklokker og diamantøreringer. Bak fikk vi velge mellom en sandwich med ost eller en med skinke. Den var ganske tørr og smakløs. Litt senere fikk vi formkake, og den var enda tørrere og noe syntetisk i smaken. Med munnen full av smuler, var jeg da vel forsynt med Cityhopper-mat for en tid.
Jo lenger nord over Nordsjøen vi kom, jo klarere ble været, og vi tok land omtrent ved Egersund og kunne se innover et snødekket Jæren. Så fulgte vi kysten nordover, fløy på langs over Sotra, rundet på høyde med Byfjorden og tok Flesland fra nord. Vi landet helt i rute klokken 10:40.
Da var en lang reise i blå Amtrak- og KLM-seter over, og tanken på sofaen og sengen der hjemme ikke mindre forlokkende, men det forblir en annen historie.