DCHalvorsen
05-03-2006, 18:14
Lørdag 25. februar 2005: Bergen – AMS – New York
1. Bergen – Amsterdam
KLM flight 1190, ordinær rute fra BGO 16:20 til AMS 18:15
Maskin: PH-BDU Boeing 737 406
1.1. På Flesland
Ankom Flesland en god time før avgang og hadde sjekket inn på internett dagen i forveien. Måtte vente litt ved innsjekkskranken mest fordi noen reisende foran hadde store kolli bagasje, og man håndterte både ski og barnevogner. Fremme ved skranken skrev agenten ut nytt boardingcard til erstatning for den lefsen jeg hadde med fra printeren hjemme. Jeg spurte om det hadde noe for seg å sjekke inn på internett. Han mente absolutt ja, spesielt ved reiser til USA der passnummer og bostedsadresse måtte oppgis. Dagen i forveien hadde det vært 60 reisende med KLM fra Bergen til USA, og ingen av dem hadde sjekket inn på internett. All registreringen i skranken hadde da ført til at flyet ble forsinket.
Oppe i avgangshallen var det svært folksomt, og en kø med reisende som skulle om bord i et charterfly til Las Palmas strakte seg gjennom hele lokalet. Flyet fra Amsterdam ble meldt litt forsinket slik at vår boardingtime ble satt til 16:10. Så ble vi ropt opp, og de med plasser fra seterad 20 og bakover ble bedt om å komme først i køen. Men ingen brydde seg om det, for folk presset seg frem mot gaten som gjaldt det å komme seg ut av Norge fortere enn svint.
1.2. På flyet
Etter mye styr var alle om bord og flyet var helt fullt. Selv hadde jeg vindusplass 23F, og var fornøyd med den selv om det var et godt stykke bak i flyet. Take off fulgte klokken 16:45 mot nord. Ute var det sol og frisk nordavind. Cockpiten meldte seg og lovet at flyet ville være i rute til AMS grunnet god medvind. Noe over klokken fem kom serveringen. Valget stod mellom oste- eller baconsandwich, og siden KLM nå byr på øl som måltidsdrikk, valgte jeg en slik en. Jeg trenger vel neppe å avsløre hvilket ølmerke KLM fører. Sandwich’en var god den og etterpå fikk vi kaffe. Ute hadde skyene lagt seg under flyet, så det var lite å se frem til vi tok bakken på AMS 18:10. Et par minutter senere la vi til ved C-terminalen. Men der varte det en hel stund innen broen ble satt inn til flyet, og vi som satt ved vinduene på høyre side bak vingen fulgte med interesse utlastingen av bagasjen. Som reisende tror man gjerne at den får en røff og lemfeldig behandling når vi ikke ser, men det gikk riktig pent og pyntelig for seg. Det var ikke få par ski dette flyet hadde med seg, men så startet da også vinterferien i Bergen denne helgen.
2. Amsterdam – New York
KLM flight 642 Ordinær rute fra AMS 19:25 til JFK 21:25 ( inkl. tidsforskjell 02:25)
Maskin: PH-BFV ”City of Vancouver” Boeing 747 406 Combi
2.1. På Schiphol
På boardingcard’et var boarding time satt til 17:55, og med det tidspunktet vel overskredet var det ikke annet for enn å skynde seg litt helt bort til gate F6. Man kan spørre seg hvem disse samlebåndene som frakter folk egentlig er til for: De som har det særskilt travelt eller de som ikke gidder å gå og derfor står der og henger og gjerne i hyggelig samtale med sine medreisende?
Underveis var det også passkontroll med passe lang kø i alle luker. I avdelingen for EU-borgere gikk det ganske raskt og smidig, men med oss verdensborgere tok man seg bedre tid. Kontrollørene opererte åpenbart etter følgende to maksimer: 1. Se streng, uforsonlig og utilnærmelig ut – de fleste reisende her er scum. 2. Gransk passet nøye og fra alle vinkler – her florerer det av utspekulerte passbedragere.
Vi rakk nesten bort til Gate F6, for foran skranken stod en kø på minst 30 meter. Men køen gikk radig den, og borte ved skrankene var det en tredelt kontroll. Først så de på pass og boardingcard, så var det sikkerhetskontroll og endelig innlevering av boardingcard. Men de som jobbet her hadde godt humør og et smil på lur til de fleste, men jeg så også at noen fikk kontrollert håndbagasjen sin manuelt.
På flyet
Med såpass sent fremmøte var det bare å gå rett om bord. Det var en bro for de fine reisende og en for alle oss sullikene på økonomi. Dette var mitt første møte med en Jumbojet, og det som slo meg da jeg kom om bord var alle veggene og korridorene i kabinen. Det gav sittelandskapet et ganske intimt preg. Jeg hadde plass 28J – midtsetet på en treseter langs høyre vindusrad. Til høyre ved vinduet satt reisefølget og til venstre en ung asiat. Flyet lot til å være helt fullt, i hvert fall på economy.
Push back kom klokken 19:28 og så fulgte en kjøretur på gode 20 minutter frem til take off klokken 19:50. Det neste som slo meg om bord var hvilken forferdelig støy det var fra ventilasjonsanlegget. Det durte og suste slik at man kunne tro det var ventiler som ledet rett ut i friluft. Ellers virket interiøret lettere slitent, men setene var det ingenting å si på. Jeg satt godt hele reisen.
Personalet startet med å levere ut hodetelefoner. Mine fikk jeg ikke bruk for, rett og slett fordi kanalvalgknappen på armlenet ikke virket. Jeg gjorde ikke noe ut av det. På tv’ene som hang i taket viste de først reklame, så brøt systemet sammen for en stund, så satt de på en gammel episode av ”Joey” så viste de filmen om Zorro, fulgt av naturdokumentar (tror jeg), så en gammel sportssending (kvinnemaraton) og til slutt litt turistinfo om New York. Mellom programmene viste de hvor flyet befant seg, ledsaget av info om fart, høyde, temperatur, avstand, klokkeslett osv.
Servering var det også. Først fikk vi en enhet drikke og litt snacks, så kom en runde med varme vaskekluter. Halv ti var det middag bestående av fire retter: Røkelaks og vårløk, fritt valg av hovedrett mellom kylling med ris eller lasagne, et ostestykke og kakestykke til dessert. Kaken var neppe nylaget på et av Amsterdams bedre konditorier. Den var temmelig skumgummiaktig både i smak og konsistens. Etter dette kom det kaffe avec. Rundt midnatt fikk vi et beger iskrem og endelig tre kvarter senere kom en snacks i form av en ostesmørbrødlignende sak hvor valget stod mellom ost eller kalkun. I sum var all denne maten grei nok.
Litt kontorarbeid måtte vi også utføre i form av skjemautfylling. Det var et grønt for homeland security der vi måtte krysse av på en rekke spørsmål som sjekket at vi var skikkelige og tilregnelige folk, og å fylle ut personalia, passnummer og bostedsadresse første natten i USA. Og så var det ett blått for tollen, som var problemfritt for alle andre enn handelsreisende som måtte dra på varepartier eller andre verdier.
Første landkjenning i kveldsmørket fikk vi i form av noe lys i det fjerne som om mulig representerte St. John’s på Newfoundland. Mer konkret ble landkjenningen da vi fløy inn langs Long Island – der nede sparte man ikke på strømmen, verken for utelys eller gatelys. Klokken 19:40 lokal tid (01:40 europeisk tid) tok vi så bakken på JFK, og knappe 20 minutter senere var vi ved terminal 4, og for første gang i mitt liv stod jeg på amerikansk jord.
På JFK
Det dannet seg en lang kø foran immigrasjonsdeskene – der det for øvrig var en avdeling for us citizens og en for andre. Borte oss amerikanerne ble folk ekspedert raskt og radig, men i våre luker var det knapt fremgang noen steder, og jeg tenkte at ville vi bli stående til sene natten. Langs køene gikk det stundom vakter som kjeftet på de som hadde funnet frem mobiltelefonene. Det var forbudt å bruke slike der.
Først da alle amerikanerne var vel gjennom kontrollen ble det fortgang i vår kø, for da ble en god del av oss ekspedert bort til de deskene. Reisefølge mitt slapp først til og måtte svare på hvorfor vi var i USA (as tourists), så hvor vi skulle (New York og Washington) og endelig hvor vi skulle bo (hotellnavnene), så ble det grønne skjemaet kontrollert og stemplet og en talong stiftet inn i passet, og så var det fingeravtrykk av høyre og venstre pekefinger og til slutt fotografering. Da jeg kom frem måtte jeg bekrefte opplysningene reisefølge hadde gitt og var ellers gjenstand for fingeravtrykk og fotografering. Kontrolløren virket bare sånn passe interessert for inne i mellom pratet han litt med en kvinnelig kollega i nabodesken. I mellomtiden var bagasjen dukket opp på båndene. Tollkontrollen innskrenket seg til å levere den blå tallongen. Fra vi hadde stilt oss i kø til vi var utenfor terminal 4 hadde det gått akkurat en halv time.
JFK – Midtown Manhattan
Limo’er er for bajaser og taxi for pingler (med mindre de reiser for andres regning), så nå gjaldt det å komme seg til byen med kollektivtrafikk. Jeg hadde lest ett eller annet sted at å ta flyplassens Air Train inn til Jamaica og derfra reise videre med Long Island Rail Road (LIRR) til Manhattan var det raskeste.
Som lest så gjort. Air Train er gratis når man bruker det mellom terminalene på JFK, men bort til Jamaica koster reisen 5 $. Billett løser man på automat når man kommer frem, og det er personale der som hjelper en til rette, dersom man ikke forstår automatene. Samme sted løser man også billett til LIRR på automat, og en off peak-billett inn til Penn Station koster 5 $. Siden så godt som alle LIRR-togene passere Jamaica på vei inn til Manhattan, er det hyppige forbindelser derfra. Vi ventet i knappe ti minutter på første tog, og det brukte knappe 20 minutter inn til Penn, inkludert et stopp.
Vel fremme på Penn var det bare å ta seg opp i dagen, gå over 7. Avenue og rett inn på hotellet: Hotel Pennsylvania – et fundsted for alle med sans for loslitt hotellgrandezza. Jeg hadde valgt dette hotellet dels på grunn av prisen (rundt 800 kroner natten for et dobbeltrom med to dobbeltsenger) og dels på grunn av den sentrale beliggenheten. Og all den tid et hotell er et sted man legger seg, sover og står opp og tar en dusj, for ellers å være ute i byen, ja, så er Pennsylvania en god adresse på Manhattan.
(For de som fremdeles henger med, så er det en del 2 av denne trip reporten (hjemreisen), som jeg muligens legger ut når jeg får renskrevet notatene).
1. Bergen – Amsterdam
KLM flight 1190, ordinær rute fra BGO 16:20 til AMS 18:15
Maskin: PH-BDU Boeing 737 406
1.1. På Flesland
Ankom Flesland en god time før avgang og hadde sjekket inn på internett dagen i forveien. Måtte vente litt ved innsjekkskranken mest fordi noen reisende foran hadde store kolli bagasje, og man håndterte både ski og barnevogner. Fremme ved skranken skrev agenten ut nytt boardingcard til erstatning for den lefsen jeg hadde med fra printeren hjemme. Jeg spurte om det hadde noe for seg å sjekke inn på internett. Han mente absolutt ja, spesielt ved reiser til USA der passnummer og bostedsadresse måtte oppgis. Dagen i forveien hadde det vært 60 reisende med KLM fra Bergen til USA, og ingen av dem hadde sjekket inn på internett. All registreringen i skranken hadde da ført til at flyet ble forsinket.
Oppe i avgangshallen var det svært folksomt, og en kø med reisende som skulle om bord i et charterfly til Las Palmas strakte seg gjennom hele lokalet. Flyet fra Amsterdam ble meldt litt forsinket slik at vår boardingtime ble satt til 16:10. Så ble vi ropt opp, og de med plasser fra seterad 20 og bakover ble bedt om å komme først i køen. Men ingen brydde seg om det, for folk presset seg frem mot gaten som gjaldt det å komme seg ut av Norge fortere enn svint.
1.2. På flyet
Etter mye styr var alle om bord og flyet var helt fullt. Selv hadde jeg vindusplass 23F, og var fornøyd med den selv om det var et godt stykke bak i flyet. Take off fulgte klokken 16:45 mot nord. Ute var det sol og frisk nordavind. Cockpiten meldte seg og lovet at flyet ville være i rute til AMS grunnet god medvind. Noe over klokken fem kom serveringen. Valget stod mellom oste- eller baconsandwich, og siden KLM nå byr på øl som måltidsdrikk, valgte jeg en slik en. Jeg trenger vel neppe å avsløre hvilket ølmerke KLM fører. Sandwich’en var god den og etterpå fikk vi kaffe. Ute hadde skyene lagt seg under flyet, så det var lite å se frem til vi tok bakken på AMS 18:10. Et par minutter senere la vi til ved C-terminalen. Men der varte det en hel stund innen broen ble satt inn til flyet, og vi som satt ved vinduene på høyre side bak vingen fulgte med interesse utlastingen av bagasjen. Som reisende tror man gjerne at den får en røff og lemfeldig behandling når vi ikke ser, men det gikk riktig pent og pyntelig for seg. Det var ikke få par ski dette flyet hadde med seg, men så startet da også vinterferien i Bergen denne helgen.
2. Amsterdam – New York
KLM flight 642 Ordinær rute fra AMS 19:25 til JFK 21:25 ( inkl. tidsforskjell 02:25)
Maskin: PH-BFV ”City of Vancouver” Boeing 747 406 Combi
2.1. På Schiphol
På boardingcard’et var boarding time satt til 17:55, og med det tidspunktet vel overskredet var det ikke annet for enn å skynde seg litt helt bort til gate F6. Man kan spørre seg hvem disse samlebåndene som frakter folk egentlig er til for: De som har det særskilt travelt eller de som ikke gidder å gå og derfor står der og henger og gjerne i hyggelig samtale med sine medreisende?
Underveis var det også passkontroll med passe lang kø i alle luker. I avdelingen for EU-borgere gikk det ganske raskt og smidig, men med oss verdensborgere tok man seg bedre tid. Kontrollørene opererte åpenbart etter følgende to maksimer: 1. Se streng, uforsonlig og utilnærmelig ut – de fleste reisende her er scum. 2. Gransk passet nøye og fra alle vinkler – her florerer det av utspekulerte passbedragere.
Vi rakk nesten bort til Gate F6, for foran skranken stod en kø på minst 30 meter. Men køen gikk radig den, og borte ved skrankene var det en tredelt kontroll. Først så de på pass og boardingcard, så var det sikkerhetskontroll og endelig innlevering av boardingcard. Men de som jobbet her hadde godt humør og et smil på lur til de fleste, men jeg så også at noen fikk kontrollert håndbagasjen sin manuelt.
På flyet
Med såpass sent fremmøte var det bare å gå rett om bord. Det var en bro for de fine reisende og en for alle oss sullikene på økonomi. Dette var mitt første møte med en Jumbojet, og det som slo meg da jeg kom om bord var alle veggene og korridorene i kabinen. Det gav sittelandskapet et ganske intimt preg. Jeg hadde plass 28J – midtsetet på en treseter langs høyre vindusrad. Til høyre ved vinduet satt reisefølget og til venstre en ung asiat. Flyet lot til å være helt fullt, i hvert fall på economy.
Push back kom klokken 19:28 og så fulgte en kjøretur på gode 20 minutter frem til take off klokken 19:50. Det neste som slo meg om bord var hvilken forferdelig støy det var fra ventilasjonsanlegget. Det durte og suste slik at man kunne tro det var ventiler som ledet rett ut i friluft. Ellers virket interiøret lettere slitent, men setene var det ingenting å si på. Jeg satt godt hele reisen.
Personalet startet med å levere ut hodetelefoner. Mine fikk jeg ikke bruk for, rett og slett fordi kanalvalgknappen på armlenet ikke virket. Jeg gjorde ikke noe ut av det. På tv’ene som hang i taket viste de først reklame, så brøt systemet sammen for en stund, så satt de på en gammel episode av ”Joey” så viste de filmen om Zorro, fulgt av naturdokumentar (tror jeg), så en gammel sportssending (kvinnemaraton) og til slutt litt turistinfo om New York. Mellom programmene viste de hvor flyet befant seg, ledsaget av info om fart, høyde, temperatur, avstand, klokkeslett osv.
Servering var det også. Først fikk vi en enhet drikke og litt snacks, så kom en runde med varme vaskekluter. Halv ti var det middag bestående av fire retter: Røkelaks og vårløk, fritt valg av hovedrett mellom kylling med ris eller lasagne, et ostestykke og kakestykke til dessert. Kaken var neppe nylaget på et av Amsterdams bedre konditorier. Den var temmelig skumgummiaktig både i smak og konsistens. Etter dette kom det kaffe avec. Rundt midnatt fikk vi et beger iskrem og endelig tre kvarter senere kom en snacks i form av en ostesmørbrødlignende sak hvor valget stod mellom ost eller kalkun. I sum var all denne maten grei nok.
Litt kontorarbeid måtte vi også utføre i form av skjemautfylling. Det var et grønt for homeland security der vi måtte krysse av på en rekke spørsmål som sjekket at vi var skikkelige og tilregnelige folk, og å fylle ut personalia, passnummer og bostedsadresse første natten i USA. Og så var det ett blått for tollen, som var problemfritt for alle andre enn handelsreisende som måtte dra på varepartier eller andre verdier.
Første landkjenning i kveldsmørket fikk vi i form av noe lys i det fjerne som om mulig representerte St. John’s på Newfoundland. Mer konkret ble landkjenningen da vi fløy inn langs Long Island – der nede sparte man ikke på strømmen, verken for utelys eller gatelys. Klokken 19:40 lokal tid (01:40 europeisk tid) tok vi så bakken på JFK, og knappe 20 minutter senere var vi ved terminal 4, og for første gang i mitt liv stod jeg på amerikansk jord.
På JFK
Det dannet seg en lang kø foran immigrasjonsdeskene – der det for øvrig var en avdeling for us citizens og en for andre. Borte oss amerikanerne ble folk ekspedert raskt og radig, men i våre luker var det knapt fremgang noen steder, og jeg tenkte at ville vi bli stående til sene natten. Langs køene gikk det stundom vakter som kjeftet på de som hadde funnet frem mobiltelefonene. Det var forbudt å bruke slike der.
Først da alle amerikanerne var vel gjennom kontrollen ble det fortgang i vår kø, for da ble en god del av oss ekspedert bort til de deskene. Reisefølge mitt slapp først til og måtte svare på hvorfor vi var i USA (as tourists), så hvor vi skulle (New York og Washington) og endelig hvor vi skulle bo (hotellnavnene), så ble det grønne skjemaet kontrollert og stemplet og en talong stiftet inn i passet, og så var det fingeravtrykk av høyre og venstre pekefinger og til slutt fotografering. Da jeg kom frem måtte jeg bekrefte opplysningene reisefølge hadde gitt og var ellers gjenstand for fingeravtrykk og fotografering. Kontrolløren virket bare sånn passe interessert for inne i mellom pratet han litt med en kvinnelig kollega i nabodesken. I mellomtiden var bagasjen dukket opp på båndene. Tollkontrollen innskrenket seg til å levere den blå tallongen. Fra vi hadde stilt oss i kø til vi var utenfor terminal 4 hadde det gått akkurat en halv time.
JFK – Midtown Manhattan
Limo’er er for bajaser og taxi for pingler (med mindre de reiser for andres regning), så nå gjaldt det å komme seg til byen med kollektivtrafikk. Jeg hadde lest ett eller annet sted at å ta flyplassens Air Train inn til Jamaica og derfra reise videre med Long Island Rail Road (LIRR) til Manhattan var det raskeste.
Som lest så gjort. Air Train er gratis når man bruker det mellom terminalene på JFK, men bort til Jamaica koster reisen 5 $. Billett løser man på automat når man kommer frem, og det er personale der som hjelper en til rette, dersom man ikke forstår automatene. Samme sted løser man også billett til LIRR på automat, og en off peak-billett inn til Penn Station koster 5 $. Siden så godt som alle LIRR-togene passere Jamaica på vei inn til Manhattan, er det hyppige forbindelser derfra. Vi ventet i knappe ti minutter på første tog, og det brukte knappe 20 minutter inn til Penn, inkludert et stopp.
Vel fremme på Penn var det bare å ta seg opp i dagen, gå over 7. Avenue og rett inn på hotellet: Hotel Pennsylvania – et fundsted for alle med sans for loslitt hotellgrandezza. Jeg hadde valgt dette hotellet dels på grunn av prisen (rundt 800 kroner natten for et dobbeltrom med to dobbeltsenger) og dels på grunn av den sentrale beliggenheten. Og all den tid et hotell er et sted man legger seg, sover og står opp og tar en dusj, for ellers å være ute i byen, ja, så er Pennsylvania en god adresse på Manhattan.
(For de som fremdeles henger med, så er det en del 2 av denne trip reporten (hjemreisen), som jeg muligens legger ut når jeg får renskrevet notatene).