eql1zr
ScanFlyer Silver
Påsketur til Sentral-Amerika (El Salvador, Honduras, Nicaragua, Guatemala og Belize)
Sentral-Amerika ble valgt som destinasjon for årets utvidede påsketur på nesten tre uker. Ukonkret plan ble raskt å besøke de fem ganske små landene mellom Costa Rica og Mexico. På så lang tid burde det være overkommelig.
Endelig flyplan ble til slutt slik:
Dag 1: OSL-CPH-AMS (SK)
Dag 2: AMS-IAH-SAL (UA)
Dag 12: SAL-GUA (VU)
Dag 13: GUA-FRS (AV)
Dag 16: BZE-SPR (9N)
Dag 19: SPR-(9N) BZE-IAH-AMS (UA)
Dag 20: AMS-OSL (SK)
.. fordelt på seks ulike bookinger, alt i Economy eller Economy Plus
Turen over Atlanterhavet ble bestilt fra United med reisekuponger fra påsken året før. Da disse kun kan brukes på flyvninger operert av UA og de har sluttet å fly fra OSL på den tiden av året, ble AMS utgangspunktet for den bookingen.
Turen til AMS gikk med SAS fredag kveld, med et stopp innom CPH som vi fikk for omtrent samme prisen som å fly direkte. Noen ekstra grunnpoeng kommer alltid bra med. Ikke så mye spennende å si om de flyturene. Mye folk og påskeutfart.
Folk i velkjent halvsirkel foran gaten på København lufthavn:
Natten ble tilbrakt på Van der Valk Hotel Schipol før turen videre neste morgen. Greit plassert 10-15 min med gratisbuss fra Schipol. Utsikt fra hotellområdet:
Ankom flyplassen kl. 0815 dagen etter. Planlagt avgang mot Houston kl. 1000. United hadde fire innsjekkingsskranker åpne. To for Premier Access og to for resten. Ved sånne tilfeller er jeg glad EBG gir tilgang til Premier Access-køen, for den andre må ha tatt én time. Minst.
Flyet til IAH gikk fra gate G8 denne lørdagen. Etter en lang gåtur til lounge 41 for frokost, og en enda lengre tur, i motsatt retning til gate, kom vi omsider frem i det boarding startet 45 minutter før avgang.
Rakk et par raske bilder av flyet og kom oss om bord like før de slapp til gruppe 3. Klar for å prøve B789 for første gang:
På grunn av store problemer med betalingen og reisekupongene, som tok timesvis med telefonsamtaler til UA support å ordne opp i, fikk jeg mast meg til Economy Plus for alle fire strekkene.
Economy Plus-setene til United har tre tommer ekstra mellom radene og seter forrest i kabinen. Utover det er det ingen forskjell fra vanlig Economy.
God plass på rad 16, første rad i Economy med Business i bakgrunnen:
Middagen. Jeg valgte “kylling i gul curry”. Ellers kunne man velge pasta eller uspesifisert vegetar-rett. “Husets” rødvin og øl, samt alkoholfri drikke var gratis under hele flyturen.
Siden dette var en dagflyvning hadde jeg ingen intensjoner om å sove. Crew tenkte tydeligvis annerledes og dimmet raskt vinduene etter avgang. Og enda mer etter matservering. I Dreamlinere kan vinduene dimmes fra sentralt hold. To timer før ankomst forsøkte jeg meg på å un-dimme vinduet. Jeg skjønner ikke greien med at vi skal sitte våkne i mørket i timesvis. Det tok ikke lang tid før en av flyvertinnene kom og ba meg om å dimme vinduet igjen. Angivelig fordi folk prøvde å sove. Jeg så absolutt ingen i min del av kabinen som prøvde å sove. Alle satt lys våkne, da klokken var omtrent 17 Amsterdam-tid og 11 Houston-tid. Så at folk prøvde å sove må ha vært ønsketenkning fra hennes side.
Det var planlagt å lande en halvtime før tiden, men under nedstigning bestemte flygelederne seg for å “snu flyplassen rundt”, og vi måtte ta en 180-graders runde og lande fra motsatt side. Landet på rutetid.
Fremme i Houston. Jeg var spent på første reise til USA på et nylig anskaffet turistvisum, grunnet en fin helgetur til Teheran forrige høst. Ikke noe problem. Ingen spørsmål utover standardspørsmål, stempel og 180-dagers oppholdstillatelse! Veien videre gikk direkte via OneStop, snarveien forbi bagasjebåndene, til tollklarering, sikkerhetssjekk og lounge. Det var veldig lite kø den dagen, og vi ankom lounge rundt 20 minutter etter avstigning.
United Club i Terminal E. Pluss for to etasjer, utsikt og bar. Minus for mangel på alt annet (hovedsaklig mat):
Etter et par timer i lounge med tørre rundstykker, ost og noe å drikke, var det på tide å gå bortover mot gate E10, to gater bortenfor.
Klar for boarding:
Boardet først. Ikke mange status-passasjerer på denne flyvningen. Det gikk etterhvert opp for oss, mens folk gikk forbi i midtgangen, at det ikke akkurat var et charterfly vi var på. Foruten om oss to, så vi én amerikaner. De resterende lokale. En bekreftelse på at det var en noe uvanlig turistdestinasjon vi skulle til.
Ok med plass i en av Uniteds Boeing 737-800, som skulle ta oss til Monseñor Óscar Arnulfo Romero International Airport:
Vel fremme kl. 1950, noen minutter etter rutetid. Nå var det bare å sette i vei mot immigrasjon. Hertz hadde allerede holdt åpent nesten en time utover ordinær åpningstid for å vente på oss.
Ved immigrasjon ble vi raskt sendt til venstre, mens resten fortsatte rett frem mot immigrasjon for lokale. Ikke noe kø, og etter noen spørsmål på spansk som jeg svarte på etter beste evne, kom vi oss til tollklarering. Jeg så bort på Hertz-skranken som lå like bak tollkøen, og agenten som satt og så på oss. Det var nok ikke vanskelig å skjønne hvem i folkemengden som skulle ha bilen. Fremme forrest i køen. Vente på grønt lys. Levere tolldeklerasjonsskjema. Trykke på knapp som gir grønt lys til nestemann, og ferdig.
Det var vel her ved Hertz-skranken jeg tenkte for tredje gang at det hadde vært greit å kunne spansk. Og vi var ikke kommet ut fra flyplassen en gang. Vi fikk etter mye peking og forklaringer på spansk ut bilen vår, og kunne begynne på den vel 30 minutter lange kjøreturen mot hotellet. Rommet vi bestilte mens vi sto og ventet på leiebilpapirene.
Sentral-Amerika ble valgt som destinasjon for årets utvidede påsketur på nesten tre uker. Ukonkret plan ble raskt å besøke de fem ganske små landene mellom Costa Rica og Mexico. På så lang tid burde det være overkommelig.
Endelig flyplan ble til slutt slik:
Dag 1: OSL-CPH-AMS (SK)
Dag 2: AMS-IAH-SAL (UA)
Dag 12: SAL-GUA (VU)
Dag 13: GUA-FRS (AV)
Dag 16: BZE-SPR (9N)
Dag 19: SPR-(9N) BZE-IAH-AMS (UA)
Dag 20: AMS-OSL (SK)
.. fordelt på seks ulike bookinger, alt i Economy eller Economy Plus
Turen over Atlanterhavet ble bestilt fra United med reisekuponger fra påsken året før. Da disse kun kan brukes på flyvninger operert av UA og de har sluttet å fly fra OSL på den tiden av året, ble AMS utgangspunktet for den bookingen.
Turen til AMS gikk med SAS fredag kveld, med et stopp innom CPH som vi fikk for omtrent samme prisen som å fly direkte. Noen ekstra grunnpoeng kommer alltid bra med. Ikke så mye spennende å si om de flyturene. Mye folk og påskeutfart.
Folk i velkjent halvsirkel foran gaten på København lufthavn:
Natten ble tilbrakt på Van der Valk Hotel Schipol før turen videre neste morgen. Greit plassert 10-15 min med gratisbuss fra Schipol. Utsikt fra hotellområdet:
Ankom flyplassen kl. 0815 dagen etter. Planlagt avgang mot Houston kl. 1000. United hadde fire innsjekkingsskranker åpne. To for Premier Access og to for resten. Ved sånne tilfeller er jeg glad EBG gir tilgang til Premier Access-køen, for den andre må ha tatt én time. Minst.
Flyet til IAH gikk fra gate G8 denne lørdagen. Etter en lang gåtur til lounge 41 for frokost, og en enda lengre tur, i motsatt retning til gate, kom vi omsider frem i det boarding startet 45 minutter før avgang.
Rakk et par raske bilder av flyet og kom oss om bord like før de slapp til gruppe 3. Klar for å prøve B789 for første gang:
På grunn av store problemer med betalingen og reisekupongene, som tok timesvis med telefonsamtaler til UA support å ordne opp i, fikk jeg mast meg til Economy Plus for alle fire strekkene.
Economy Plus-setene til United har tre tommer ekstra mellom radene og seter forrest i kabinen. Utover det er det ingen forskjell fra vanlig Economy.
God plass på rad 16, første rad i Economy med Business i bakgrunnen:
Middagen. Jeg valgte “kylling i gul curry”. Ellers kunne man velge pasta eller uspesifisert vegetar-rett. “Husets” rødvin og øl, samt alkoholfri drikke var gratis under hele flyturen.
Siden dette var en dagflyvning hadde jeg ingen intensjoner om å sove. Crew tenkte tydeligvis annerledes og dimmet raskt vinduene etter avgang. Og enda mer etter matservering. I Dreamlinere kan vinduene dimmes fra sentralt hold. To timer før ankomst forsøkte jeg meg på å un-dimme vinduet. Jeg skjønner ikke greien med at vi skal sitte våkne i mørket i timesvis. Det tok ikke lang tid før en av flyvertinnene kom og ba meg om å dimme vinduet igjen. Angivelig fordi folk prøvde å sove. Jeg så absolutt ingen i min del av kabinen som prøvde å sove. Alle satt lys våkne, da klokken var omtrent 17 Amsterdam-tid og 11 Houston-tid. Så at folk prøvde å sove må ha vært ønsketenkning fra hennes side.
Det var planlagt å lande en halvtime før tiden, men under nedstigning bestemte flygelederne seg for å “snu flyplassen rundt”, og vi måtte ta en 180-graders runde og lande fra motsatt side. Landet på rutetid.
Fremme i Houston. Jeg var spent på første reise til USA på et nylig anskaffet turistvisum, grunnet en fin helgetur til Teheran forrige høst. Ikke noe problem. Ingen spørsmål utover standardspørsmål, stempel og 180-dagers oppholdstillatelse! Veien videre gikk direkte via OneStop, snarveien forbi bagasjebåndene, til tollklarering, sikkerhetssjekk og lounge. Det var veldig lite kø den dagen, og vi ankom lounge rundt 20 minutter etter avstigning.
United Club i Terminal E. Pluss for to etasjer, utsikt og bar. Minus for mangel på alt annet (hovedsaklig mat):
Etter et par timer i lounge med tørre rundstykker, ost og noe å drikke, var det på tide å gå bortover mot gate E10, to gater bortenfor.
Klar for boarding:
Boardet først. Ikke mange status-passasjerer på denne flyvningen. Det gikk etterhvert opp for oss, mens folk gikk forbi i midtgangen, at det ikke akkurat var et charterfly vi var på. Foruten om oss to, så vi én amerikaner. De resterende lokale. En bekreftelse på at det var en noe uvanlig turistdestinasjon vi skulle til.
Ok med plass i en av Uniteds Boeing 737-800, som skulle ta oss til Monseñor Óscar Arnulfo Romero International Airport:
Vel fremme kl. 1950, noen minutter etter rutetid. Nå var det bare å sette i vei mot immigrasjon. Hertz hadde allerede holdt åpent nesten en time utover ordinær åpningstid for å vente på oss.
Ved immigrasjon ble vi raskt sendt til venstre, mens resten fortsatte rett frem mot immigrasjon for lokale. Ikke noe kø, og etter noen spørsmål på spansk som jeg svarte på etter beste evne, kom vi oss til tollklarering. Jeg så bort på Hertz-skranken som lå like bak tollkøen, og agenten som satt og så på oss. Det var nok ikke vanskelig å skjønne hvem i folkemengden som skulle ha bilen. Fremme forrest i køen. Vente på grønt lys. Levere tolldeklerasjonsskjema. Trykke på knapp som gir grønt lys til nestemann, og ferdig.
Det var vel her ved Hertz-skranken jeg tenkte for tredje gang at det hadde vært greit å kunne spansk. Og vi var ikke kommet ut fra flyplassen en gang. Vi fikk etter mye peking og forklaringer på spansk ut bilen vår, og kunne begynne på den vel 30 minutter lange kjøreturen mot hotellet. Rommet vi bestilte mens vi sto og ventet på leiebilpapirene.
Last edited:
