The Great American Roadtrip

[Sykkelthor]

Da jeg var ferdig med mine studier hadde jeg egentlig tenkt å dra på en skikkelig spenstig ferie for å feire. Men så gikk jeg plutselig hen og fikk meg fast jobb i stedet, så det mest spennende jeg gjorde den sommeren var å kjøre til Strømstad to ganger på en uke..

Nå, etter 4 år som kontorsliter var den en finfin anledning til å gjennomføre ferien jeg aldri dro på og sammen med min medsammensvorende ble det planlagt roadtrip i USA. At det ble akkurat USA var mest tilfeldig da vi snublet over mileage bargains fra Lufthansa en gang i mars; man trenger ikke å være konsulent for å finne ut at 55.000 poeng for en person t/rt i biz er bedre enn 60.000 for samme turen på økonomi. At man i tillegg kunne fly 748i gjorde det ikke akkurat vanskeligere å bestemme seg. Ulempen var at tilbudet vi fant kun gikk til Washington DC og det var ikke den delen av USA vi hadde tenkt å se, så det ble til at vi røyk på noen økonomibilletter til Las Vegas via San francisco, samt et finfint uttak av bonuspoeng på 2 enveisbiletter i biz fra San Fransisco til Washington DC til hjemturen igjen.

Flyturen ble dermed:

OSL-FRA: LH A320 Biz
FRA-IAD: LH 748i Biz
IAD-SFO: UA 320 Eco+
SFO-LAS: UA A319 Eco+
SFO-IAD: UA 737 Biz
IAD-FRA: LH 748i Biz
FRA-OSL: LH A320 Biz
(fritt etter hukommelsen, noen av flytypene er lettere å huske enn andre)

For kjøreturen ble det fort bestemt at vi ville se Grand Canyon og når man er på de trakter må man nesten se området rundt Sedona og Monument Valley også, så da ble det slik. I tillegg har jeg lenge hatt lyst til å kjøre Highway 1 forbi Big Sur, så da vi var ferdig i ørkenen satte vi kursen mot kysten og Los Angeles.

I god prosjektlederånd ble hele turen sirlig planlagt i et regneark slik at man kunne rapportere fremgang til interessentene hjemme. Gevinstrealisering for prosjekt Roadtrip kunne vi sikkert vært flinkere til å følge opp, men kost/nyttevurderingen var såpass skral at vi valgte, som prosjekter flest, å gjennomføre for gjennomføringens del.

Totalt var vi borte i 3 uker så jeg er litt usikker på hvor lang denne rapporten egentlig kommer til å bli, men dere får rope ut hvis det blir for langdrygt

[Sykkelthor]

OSL-FRA har sikkert halve forumet flydd før så det hopper vi elegant over. Siden sist jeg var i Frankfurt hadde jeg fått gullkortet til Aegean så i stedet for businessloungen til Lufthansa testet vi ut Senatorloungen. Den fremstod som mer luftig og hadde noe bedre utvalg enn businessloungen. Sammenlignet med SAS-loungen på Gardermoen så er begge deler som å komme til himmelen.. En dusj og et par glass sprudelwasser (og en weissbier og pølse, men var jo tross alt i tyskland) senere ruslet vi avgårde mot gaten og det store utland.


Rimelig store greier og jeg tror ikke jeg var den eneste som var bortom vinduet for å ta et bilde eller tre.



Å velge døren merket First / Business har jeg hatt gleden av å gjøre et par ganger (det kiler alltid like godt i magen), men å gå opp trappen på en jumbojet har jeg ventet på i 28 år, så jeg antar at jeg gliste ganske godt da jeg kom opp. Jeg forsøkte også å ta et halvveis skjult bilde av trappen, men det resulterte bare i et ganske uklart bilde av bakenden til hun som gikk opp trappen forran meg.

Entusiasmen dabbet fort av da det viste seg at crewet hadde en rimelig kjip dag på jobb og vi opplevde nesten at vi var mer til bry enn gjester, og det er en rimelig stusselig følelse å ha når man vet hva slike billetter egentlig koster.. Sete på rad 86 hvis jeg ikke husker helt feil, og resultatet er at jeg som satt ved midtgangen følte meg litt "midt i lokalet" der jeg satt. Rake motsetningen til Air Canada sine fiskebeins-seter altså, som nesten er litt klaustrofobiske. Ellers var setet helt greit, men Singapore Airlines blir det aldri.

Servicen hos Lufthansa er front to back, så de var "utsolgt" for alle forrettene bortsett fra rekecocktail da de kom bak til oss. Reker i lake med litt thousand islanddressing var dommen etter å ha smakt på det. Blærgh. Lakerekene ble etterfulgt av en tomatsuppe som var noe i salteste laget. Biffen som fulgte var derimot helt streit til å være flymat. Dessert fikk vi ikke for det var de tom for, men ost kunne vi aller nødigst få.


Lufthansa sendte meg beleilig nok en e-post med spørreskjema om flyturen i etterkant så jeg var ikke spesielt nådig i min dom.

Vel fremme i DC var det immigration hvor vi traff på tidenes triveligste fyr. Ikke bare var han høfflig, han var direkte hyggelig og brukte mer tid på å fortelle vitser enn å sjekke passene våre. Etter å ha kommet oss gjennom immigration bar det avgårde til Garden Inn Dulles North. Jeg er alltid pesimistisk og paranoid når jeg flyr så jeg ville ikke gamle på en separat booking videre innenriks samme dag som vi ankom, så vi fikk en natt i DC for å kose oss med jetlagen før vi fløy videre til Las Vegas. Helt streit hotel og med Hhonors Gold etter påskens madrass run var det riktig så trivelig å sjekke inn. Fo'ppal på TV'n i baren hadde de også, men stemningen sank litt da USA tapte og røyk ut av VM.

Neste morgen bar det tilbake til flyplassen og innsjekking med hos United. Jeg har skjønt at de er veldig glade i faste prosedyrer i USA, men de klarer ikke helt å håndtere avvik. Etter å ha sjekket inn på automaten uten å få bagasjetags forsøkte jeg å få en fyr i tale; "You need to check in at the machine, sir" Jammen.. fikk ingen tags? "Use the machine..!" slik holdt vi på en stund mens mannen ble mer og mer amper. Til slutt tok jeg bunken med boarding pass som maskinen hadde spyttet ut, stablet dem på disken med gullkortet på toppen for good measures og sa så sakte og behersket jeg bare klarte at jeg hadde sjekket inn, jeg hadde boardingpass, jeg hadde gud hjelpe meg plass til ham i kofferten min hvis han ville være med, men jeg hadde _ikke_ tags til bagasjen min. Litt sukking og vifting med armene og så fikk han printet tags og satte dem på. Veldig demonstrativt satte han pri-tag på min bag, men ikke på den som tilhørte min medsammensvorne. Resultatet var at baggene ankom bagasjebåndet i Las Vegas med 15 minutters mellomrom. Takk ska'ru ha du..

Security gikk lett som en plett, klokken var tross alt 5 om morgenen, men loungen kunne vi bare glemme å få slippe inn i, da fyren som voktet inngangen hadde fått det for seg at det kun var Star Alliance Gull på internasjonale reiser som fikk komme inn. Vel vitend eom at det var feil gadd jeg ikke dikkedulle for mye, så enden på visen ble kaffe fra Starbucks og en breakfastburrito og boarding 5 minutter senere. Vel ombord var det ikke stort annet å ta seg til enn å sove. Flyet var utstyr med wifi og til min store overraskelse virket Google Maps selv om alle andre apps ble stoppet av betalingsmuren så jeg kjørte mitt helt eget lille airshow innimellom slumringen.

I San Francisco hvor vi skulle henge et par timer fikk vi derimot komme inn i loungen, men innså fort at United kun kunne by på brus som smakte klor og tørre kjeks. Rimelig slitte greier med andre ord og i retrospekt tror jeg vi hadde hatt det bedre ute i terminalen hvor de må ha brent av halve oppussingsbudsjettet på stoler av Arne Jacobsen. Et kort hopp videre og så var vi i Las Vegas.

[sirpjalle]

Originally Posted by Sykkelthor

Til slutt tok jeg bunken med boarding pass som maskinen hadde spyttet ut, stablet dem på disken med gullkortet på toppen for good measures og sa så sakte og behersket jeg bare klarte at jeg hadde sjekket inn, jeg hadde boardingpass, jeg hadde gud hjelpe meg plass til ham i kofferten min hvis han ville være med, men jeg hadde _ikke_ tags til bagasjen min. Litt sukking og vifting med armene og så fikk han printet tags og satte dem på.

Storveis! Lo godt!

[darkcho]

Fin start! Og rapporten kan aldri bli for lang

[Discus]

Lenge på TR er ingen hindring - kjør på

[Sykkelthor]

Las Vegas fornektet seg ikke og 10 meter fra gaten stod den første spilleautomaten som en finfin bekreftelse på at vi hadde kommet til riktig by. Siden vi skulle ut i villmarken hadde bilutleieren fått beskjed om å hoste opp noe med firehjulstrekk som leiebil nr 1. De innfridde fint med en Nissa Xterra, og ingenting er som å føle at man klatrer opp og inn i en bil når man skal på tur selv når man er 190cm på strømplesten.

Verken jeg eller min medsammensvorne er utpreget party- og eller gamlingmennesker så vi var mest giret på å komme oss ut i ødemarken, men en natt på hotell i Las Vegas måtte riktig nok til, både for å hvile litt, men også for å se litt av galskapen da vi først var der. Elvis så vi alt da vi var på vei inn over stripen så da fikk vi ham krysset av listen. Hotellet vi hadde blinket oss ut var Vdara som verken har casino (det visste vi) eller restauranter ( det visste vi ikke), men det ligger like ved Aria og Bellagio som har overflod av begge deler. Sammenlignet med Aria, som vi bodde på litt senere likte vi definitivt Vdara best ettersom det var roligere, litt mindre og hadde litt lavere baseballcaps og singlet-faktor. For en skarve bergenser som aldri hadde parkert på et fornemt hotell før var det småskummelt å bytte bilen i en stusselig papirlapp, men tre uker med god trening senere kan jeg trygt si meg enig i at valet parking skrekkelig er enkelt å bli vant til.

Jeg husker ikke hvilket rom jeg booket, men jeg oppdaget en tid før vi reiste at Hyatt samarbeider med MLife slik at man kan statusmatche automagisk. Hyatt Platinum ble derfor til Mlife Platinum på ca 3 sekunder, og da vi sjekket inn spurte jeg om ikke den hyggelige damen bak disken hadde et ekstra fint rom til oss? Jammen meg hadde hun ikke en penthouse suite i 26 etasje med høvelig grei utsikt til fontenen til Bellagio. Vel oppe på rommet skulle vi bare ha en liiiiten blund før vi skulle utforske byen, og vips så var klokken to om natten. Jetlag altså, det slår aldri feil.. Når det er sagt er det veldig greit å ta bilder av lysene klokken to om natten, så da vi våknet var det bare å slenge stativet opp i vinduskarmen og forevige byen.



Dagen derpå ble frokosten inntatt i buffeten til Bellagio (minnet mye om danskebåten), hvor jeg bestemte meg for at jeg er voksen og voksne kan selv bestemme hva de skal ha til frokost. Softis og pannekaker der altså. Kjempevoksent…

Men altså, ødemarken ropte så vi ba Mr. Valet om å kjøre frem karéten og lastet opp og satte kursen mot Sedona. På veien rekker man fint innom Hoover Dam før man fyller litt bensin i Kingman. Der traff vi for øvrig på turens første, men ikke siste vaskekte redneck; damen som jobbet på den lokale bensinstasjonen. Hun stod og røykte nonchalant ved siden av døren, omlag 3 meter fra nærmeste bensinpumpe. Da hun skulle inn og ta betaling la hun fra seg sigaretten på en stabel med dekk ved siden av døren, uten å stumpe den, vel å merke.. Å røyke inne er fy fy, det kan jo komme til å lukte, men å røyke utendørs på en bensinstasjon? Det er god knall..

Sedona ble valgt fordi 4. juli nærmet seg og vi tenkte at vi heller ville se om det var noe futt i et befolket område sammenlignet med Grad Canyon. Særlig mye futt og fart var det ikke, og med ekstrem skogbrannfare kunne vi bare glemme alle planene om fyrverkeri, men Sedona og Oak Creek, området rundt byen, er fint uansett. I tillegg finnes Schnebly hill, en krøttersti av en vei hvor man kan kjøre bilen sin opp på toppen av et fjell for å se på utsikten. Mange leier seg ATVer eller beach buggies for å kjøre opp, og de fleste utleieselskap synes nok det er en skrekkelig dårlig ide å kjøre vanlige leiebiler utenfor asfaltert vei.



Men alt utleierne ikke vet om og alt det der.. Noen forsøkte å kjøre en vanlig sedan oppover, til alle andres store fornøyelse. Halve understellet til den tapre Corollaen ligger nok igjen den dag i dag, men med 4x4 og litt bakkeklaring gikk det forbausende greit. Men altså, spøk til side, hvis noe går galt skylder man utleieselskapet en ny bil, betalt ut av egen lomme…

Utsikten på toppen er upåklagelig og den er ikke så veldig mye dårligere på vei ned igjen, som illustrert ved bildet nedenfor.




Når vi skulle finne sted å bo var det overraskende enkelt å velge ettersom jeg liker ting med vinger og propeller og vi begge liker å ta bilder. Kombinasjonene av disse interessene tilsa fort at vi skulle bo på Skyranch Lodge som ligger like ved flystripen (å kalle det flyplass er å tøye begrepet). Utsikten er alldeles upåklagelig og to av de mest populære utsiktspunktene i Sedona ligger like nedi veien.

Ellers oppdaget jeg at det å fly helikopter rundt Sedona var ca. halv pris sammenlignet med å fly i Grand Canyon så jeg tenkte samme det vel, knaus er knaus, og bestilte en rundtur med Sedona Air Tours. De har også et gammelt dobeltdekkerfly som de flyr rundtturer med, og hadde det ikke vært for at jeg hadde lyst å prøve helikopter hadde jeg nok valgt dette da man ser litt mer. Next up: Monument Valley og en solid dose naturporno..

[econ]

Takk for rapport, er helt enig med inntryket av valet, veldig lett å bli vant til

[Insomnia4u]

Ser frem til å lese mer!

[Daffy]

Skal til Vegas selv neste måned, så følger spent med på oppdatering

[Sykkelthor]

Er det noe jeg virkelig ikke liker er det rapporter som ikke blir gjort ferdig så, jeg har gått med en gnagende følelse av irritasjon og skyldfølelse hele uken. Eller kanskje ikke, men raporten skal gjøres ferdig i hvert fall, det er helt sikkert! Så, hvor langt var vi kommet? Monument Valley tror jeg.

Å kjøre fra Sedona til Monument Valley er nok en leksjon i at USA er grisestort og rimelig variert. Ikke den mest spennende kjøreturen, men likefult en opplevelse. Etter 6 timer på veien, stort sett uten å svinge på rattet var det også lett å forstå hvorfor noen har funnet opp cruise control.. I Monument Valley er det veldig enkelt å finne ut hvor man skal bo, det er nemlig kun et eneste hotell inne i reservatet; The View Hotel. Monopol har aldri vært spesielt gunstig, unntatt for dem som har monopol, så servicen var virkelig så som så, men utsikten skal det godt gjøres å slå:



Nede i dalen er det en runde man kan kjøre, riktig nok hvis man har en bil som er laget for det. Det var nok av de som kjørte ned med Mustanger og BMW-6-serie til andres store fornøyelse, og flere steder lå det plastbiter fra understell igjen. Hvis man har tenkt å kjøre runden bør man passe på å ha en 4x4 med litt bakkeklaring. Nok en gang tenkte vi at forsikringen på leiebilen neppe gjaldt, men alle andre gjorde det så vi lot det står til, og sammenlignet med veien vi fant i Sedona var det som en kjøretur på en sandstrand.
På kveldstid kan man spise middag i den eneste restauranten som er på hotellet og se på solnedgangen. Maten de serverer skal vist være tradisjonell Navajo-mat, men vi syntes det minnet mest om lapskaus.. Vi var (u)heldig og ble truffet av en sandstorm akkurat da solen gikk ned, men hey, i det minste har vi bilder som ikke alle andre har..



Vi kunne nok med forel hatt en dag mer i Monument Valley, men dagen derpå gikk turen til Grand Canyon og det er bare en ting å si: den er ganske grand.. Det var bare en liten sak vi måtte gjøre før vi kjørte dit; vi måtte kjøre til et sted like i nærheten av Monument Valley fordi der har Forrest Gump også vært:



Etter å ha sett på kartet fant vi ut at vi nok ville bo inne i nasjonalparken ved South Rim og da var valget nok en gang enkelt. Vi var sent ute og det eneste som var ledig var Yavapai Lodge. Alternativet hadde vært å bo i Tusayan, men det ligger utenfor parken og jeg tror faktisk ikke portene åpner tidlig nok til at man rekker å få med seg soloppgangene. At lodgen ikke lå rett på kanten gjorde ingen verdens ting, og skulle jeg reist dit igjen (og det skal jeg nok en gang) ville jeg bodd samme stedet en gang til. Overraskende få folk på utsiktspunktene, i hvert fall kl. 4 om morgenen da vi stod opp for å se på soloppgangene. Etter det vi hadde lest fryktet vi horder av ville folk og at det ville bli umulig å få et bilde av utsikten uten en turister som eglet seg inn i utsnittet, men bekymringene viste seg fullstendig grunnløse bortsett fra ved utsiktspunktet nermest Visitorcenteret.



Og en del timer senere gikk solen ned igjen:



Nok en gang tenkte vi at vi burde hatt mer tid på stedet vi var, og etter å ha vært der drøye tre dager konkluderte vi med at en uke sikkert hadde vært passe hvis vi skulle rukket å se alt vi egentlig ville se. Men vi hadde et regneark å følge og hotellreservasjonene lå i kø, så vi startet vår trofaste Nissan igjen og satte kursen tilbake mot Las Vegas. Nissan hadde gjort jobben, men det var på tide å bytte den ut nå som vi var ferdig med bajaskjøring i ørkenen. Er man i USA og ikke trenger 4x4 må man jo kjøre litt standsmessig så vi hadde booket noe gøy noe..