En musikalsk reise til Twin Peaks

[Sykkelthor]

Award for worst fiancée of the year goes toooo.. Undertegnede.

Kjenner et stikk av dårlig samvittighet her jeg sitter på 2A og ser sørlandskysten forsvinne under meg mens jeg hører på Carneval Palace og drikker kaffe. Hvis man spoler tilbake et par måneder kan man vagt huske noe om et eller annet salg på businessbiletter hos Air Canada og en eller anen fiks ide om at en tur til Seattle ville gi gullkort hos Agean på en eneste tur. At samboer er i innspurten på noe viktige skriverier ble lett avfeid med at hun sikkert ville ha arbeidsro. Eller noe slikt.

At jeg ikke aner hva man tar seg til i Seattle en uke var uderordnet. Jeg fungerer generelt slik at jeg først ser på billetter og så, gjerne etter at billettene er bestilt, forsøker å komme opp med en sabla god grunn til hvorfor akkurat den destinasjonen er god knall. Etter å ha bestilt til Seattle var jeg helt blank. Ikke en eneste grunn kunne jeg komme på den første uken. Visselig holdt jeg også munn om bestillingen fordi p reise rundt på andre siden av jorden uten en grunn er vist ikke sosialt akseptert...

Men så kom jeg på noe. Twin Peaks! Var ikke det filmet oppi fjellene ikke så langt fra Seattle? Joda, det kunne Internett bekrefte. Ok, da har vi noe å ta oss til et par dager. Hva med resten? Jeg hadde selvsagt booket en uke mellom tur og retur. Men så slo det meg at jeg har en hobby som nok også lot seg gjennomføre i junaiten også og som tenkt så gjort. E-poster ble sendt, avtaler ble gjort og planer ble lagt. Nøyaktig hva disse innebærer får vi heller komme tilbake til.

Tilbake til dagens dato startet den noe brått kl 6. Jeg har ikke barn, men jeg har en katt som tror at vekkerklokken er kallesignalet for dyret, så når klokken ringer kommer katten jumpende. Helst skal det landes midt på magen. En times tidlig en fuktig spasertur senere stod man klar og ventet på flybussen. Nesten ingen synes det er en god ide å reise fra Flesland en søndags morgen så det var oceaner av plass. Innsjekk til Toronto på automat, men jeg kunne vist bare ta god fart og glemme å sjekke inn hele veien til Seattle. Spurte damen i bag drop om baggen kom helt frem siden det stod SEA på bagtagen, men det ante hun ingenting om så det får man se om man finner ut av etter hvert. La også merke til at det hadde sneket seg med LH *S på boardingpasset mitt så jeg gikk til en skranke for få fikset opp i det. Skulle jo tross alt få gresk gull, så papirene må være i orden.

Ægeån? ka i alle..? Ægeån? Ka e det? Itt flyselskap? Aldri hørt om." Det er et gresk flyselskap, sa jeg. "Ægeån altså? A3? Gu' kor morsomt!" Helt gresk for damen i skranken, men hun fikk fikset det, skjønt hun lurte på hvilket nivå hun skulle legge inn. Basis sa jeg, siden jeg er helt nederst i næringskjeden. Det er nok blue det da, sa damen. Fett nok tenkte jeg, jeg kan sikkert ha sølvkort hos grekerne for en dag.

Trip reports mellom BGO og CPH finnes det sikkert ørten av så jeg nøyer meg med å skrive at sete 2A på CRJ-en har helt greit plass til folk som er 190cm høye. Ledig sete ved siden av meg hadde jeg også. Hyggelige greier, men ikke noe å skrive hjem om. Ikke noe å skrive om på flyforum heller så neste innlegg får vente noen timer mens jeg stimulerer skrivelysten med litt bobler på vei til Toronto. De etterfølgende postene kommer til å ha bilder, jeg lover...

[Aristokraten]

Spennende :-) Anbefaler en tur innom Boeing-fabrikken, massivt!

[Sykkelthor]

Because you can't always blame Canada stod det på t-skjorten til en fyr jeg gikk forbi på vei til loungen. Well guess what, this time I blame (Air) Canada!

Forrige gang jeg var i USA var like før orkanen Irene traff Manhatten. Bostavelig talt. Jeg kom til JFK med et av de siste flyene som landet før de stengte flyplassen. Dystopisk stemning og 2 timer i immigrasjonskø. Jeg hadde derfor gledet meg litt over det faktum at man kan gå gjennom immigration til USA i Toronto. Lett som en plett, tenkte jeg. Bør gå på et blunk... Du verden hvor feil jeg tok.

Immigration, preclearance eller hva enn de kaller det når man kommer til Toronto og skal videre til USA med er noe av det mest dysfunksjonelle, irrasjonelle, provoserende tafatte og generelt udugelige jeg noen sinne har opplevd. Og det kommer fra en som har stått i immigrasjonskø i Nairobi. Man snubler av flyet, kommer til en stor hall hvor man skal scanne boardingpasset sitt (steg 1), finne navnet sitt på en tvskjerm (steg 2) og så gå til et menneske for dokumentkontroll (steg 3) før man stiller seg i en ny kø for å forklare sitt ærend i USA. Tanken er sikkert fin, men hvis man skulle være så uheldig å mangle boardingpass er helvete løs. Det finnes en (1!) maskin som kan printe boardingpass. Og den ene maskinen virket ikke i dag. Så da var det å stille seg i kø med de andre. Alle de andre.. Tro om det stå en time i kø for å få printet et skarve boardingpass er en planlagt del av executive first-opplevelsen til Air Canada eller om det er en bonus..? På et tidspunkt var det en dame som gaulet in i en walkie talkie at de måtte få fatt på GTA Crowd controll.. Storveis kø der altså..

Men man kom seg gjennom køen, bedyret på tro og ære at man skulle oppføre seg fint i USA og kan nå gjenopprette veskebalansen i loungen.

Jeg glemte helt å nevne reiseruten i første post, men for de interresserte er den som følger:

Jeg vet ikke helt hvor mange miles den gir, men jeg vet at hvis jeg ganger det med to blir det nok til gullkort hos Agean. De observante av oss vil se at den slutter noe brått i Oslo, men akkurat det kan vi adressere om en ukes tid.

Det er ikke flust av beskrivelser fra Air Canada på forumet. Ikke på resten av Internet heller, så vidt jeg har kunnet snuse opp, så derfor er det kanskje interessant å så beskrevet litt av forholdene hos kanadierne. Mellom København og Toronto flyr Air Canada noen smågamle Boeing 767. Flyene har sett bedre tider og de beskrivelsene jeg har lest har vært litt ymse, men det kriblet likevel bittelitt i magen på vei ned mot flyet.

Vel ombord kunne man sitte på utstilling og bli beskuet av alle på økonomi som gikk forbi på vei bak til sine litt mindre fjonge seter. Det var ikke få kommentarer om at man nok burde sitte der jeg satt enn "baki der". Jeg kunne for så vidt være enig i det, men å bytte plass med noen av dem var i overkant sjenerøst, så jeg ble sittende.

Setene i Executive First er noe fiskebeinslayout-aktig på de fleste av Air Canadas 767 og 777. I grunnen veldig kurante greier selv om det var slitt kjipt å få vondt i nakken når man villle se ut og en smule uvant å sitte 30 grader skjevt på fartsretningen ved take off. Veldig privat når man reiser alene, rimelig ubrukelig hvis man vil snakke med et eventuelt reisefølge.

Jeg hadde ikke noe reisefølge så jeg kunne sitter der i ensomheten med et glass champagne som ble toppet opp og toppet opp og toppet opp. Livet kunne vært verre. Nøttene forsvant og om ikke lenge kom det noe som minnet om en salat og litt sjømataktige greier. Og mer champagne. Forreten var ca like spennende som Anchorman 2...

Etegildet fortsatte med tortellini og rødvin, ost og kjeks og til slutt sjokolademousse. Jeg antar at folk klarer å forestille seg hvordan tortellini, ost og sjokolademousse ser ut så jeg droppet de bildene. Hvis noen sliter med fantasien kan de sende meg en PM så skal jeg heller sende over bilder. Skjema til immigration ble delt ut, både til Canada og USA. Usikker på om jeg måtte fylle ut til Canada eller bare USA fylte jeg ut begge. Noe skal man jo ta seg til der man sitter. Eller ligger. Setene til Air Canada kan bli helt flate. Ikke liksomflate, men helt flate. Det er fint. Det som ikke er like fint er at de er noe smale og ikke helt lange nok til folk som er 190cm lange. Ingen krise, men ikke like bra som hos Singapore Airlines, for eksempel. Men så kan de færreste måle seg med Singapore Airlines.

Neste hopp på reisen er siste flytur på en uke. Toronto - Seattle. Storveis, tenkte jeg, da jeg booket. Fem timer, tvers over kontinentet. Det blir sikkert et stort og fint fly. Først etter jeg booket så jeg at Air Canada bruker Embraer 190 på den ruten. Koselig... Men hva gjør man ikke for billige businessbiletter.

Boeingfabrikken skal forresten besøkes om noen dager, det står på listen min. Jeg skal bare ragge litt rundt i leiebil først. Jeg har nemlig en plan. Og en avtale med en fyr som heter Olivier. Mer om det senere.

[Insomnia4u]

Liker skrivestilen! Ser frem til oppdatering

[Eirik]

Herlig skrevet.
(og kjenner meg til tider igjen i innledningen din, hehe … ).
Gleder meg til resten.

[sirpjalle]

Henger meg på kommentarene til de foregående forummedlemmene... Ser frem til fortsettelse

[Twin Otter]

Flott rapport så lange. Du må gjerne beskrive flyturen til Seattle fra Toronto med noen ord også lurer på hvordan business i en E190 på langtur utarter seg.

[Sykkelthor]

Sleepless in Seattle.. Jeg har ikke sett filmen, men jeg har opplevd å rusle rundt på flyplassen i 4-tiden takket være jetlag, sucky TV-tilbud og et akutt behov for en strømadapterisak for å lade PC og telefon.

Noe av det smarteste jeg har gjort så lang i år er å bestille første overnatting på Radisson Hotel Seattle Airport. Google Maps ville ha meg til å tro at det var en 19-minutters gåtur til hotellet fra terminalen, men etter å ha «ruslet en tur» i Google Streetview bestemte jeg for at Google Maps tok feil og at jeg hadde rett. Hotellet lå omtrent like utenfor døren fra terminalen. Omtrent.

Men før man kom så langt gjenstod en siste flytur. 5 timer i Embraer 190. På forhånd hadde jeg tenkt meg for at jeg sikkert kom til å være rimelig ambivalent til hele tilværelsen etter turen til Toronto, så jeg hadde langt på vei slått meg til ro med at selv om flyet er lite så kom stolen min til å være stor. Air Canada har 1 + 2-config på Embraerene sine og jeg hadde vært smart (heldig?) nok til å sikre meg et av enkeltsetene.

For å være helt ærlig husker jeg ikke stort fra turen bortsett fra at stolen fungerte helt ypperlig som et sted å sove. Før jeg sluknet kom det også litt mat på bordet. Jeg husker at jeg fikk spørsmål om hva jeg ville ha, men jeg husker ikke hva alternativet som ikke var kylling var.

Maten var ikke allverden, men helt grei vomfyll. Servicen var sikkert fin, men hvor mye service trenger man egentlig når man sover? Summa summarum var det ikke så ille selv om flyet var smekkfult. Det enste ankepunktet jeg har er at det var latterlig lite plass til håndbagasje. Det hjelper ikke at folk tydeligvis er allergiske mot å sende bagasjen sin selv om koffertene er støre nok til å romme et barn i skolealderen. Ikke verdens undergang for de av oss som kunne gå ombord først, men for de som kom senere endte det med lapp i hånden og koffert i buken. Og til de av dere som synes at beskrivelsen var litt mangelfull, fortvil ikke. Jeg tar en for laget når jeg skal hjem igjen. Nye 5 timer på lekeflyet, og denne gang på dagtid så jeg antar at jeg er våken nok til å huske noe.

Det Radisson Hotel Seattle Airport vinner på beliggenhet taper de greit på standard. Stedet har trolig ikke vært pusset opp siden tidlig 90-tall og bærer preg av det. Den ene heisen var død og dusjhodet på badet bestod av mer gjengeteip enn dusjhode. Men så er det ikke dusjhodet som er grunnen til at man bor her; det er beliggenheten. 5 minutters gange fra terminalen var helt perfekt når man lander kl 23 på kvelden og aller mest i hele verden bare vil ha en seng. Jeg har vist Club Carlson Gullkort av en eller annen grunn så i stedet for det vanlige rommet jeg hadde booket fikk jeg et med en separat stue i tillegg til soverommet samt en papirpose med en kjeks og en flaske vann. Jeg var mest glad for kjeksen. Resten var jeg rimelig likegyldig til.

Morgen etter, uhm, etter å ha vandret rundt på terminalen kl 4 altså, våknet jeg opp til denne utsikten og begynnte å manne meg opp til å hente leiebilen. Bygget over veien er for øvrig terminalbygningen så da er det lett å tenke seg til at det ikke var lange biten å gå. Bookingen hos Avis sa «Medium Sized stasjonsvogn», men realiteten ble et beist av en SUV kalt Chevrolet Traverse. Da jeg parkerte den ved siden av en Passat innså jeg at det er riktig som man sier; alt er større i Amerika, også begrepet «medium sized»…


På vei til Twin Peaks, err, jeg mener Fall City, hadde jeg planlagt et stopp hos Best Buy for å kjøpe noen nødvendigheter. En serie uforutsette tilfeldigheter vil ha det til at årets sommerferie skal tilbringes i USA, så i stedet for å leie en GPS fant jeg ut at jeg like godt kunne kjøpe en. I tillegg hadde nok sjefen min fått hjerteinfarkt hvis jeg hadde brukt mobilen min som hotspot, så for å få tilfredstillt internettavhengigheten stod et Wifi Hotspot på handlelisten også. AT&T har noen fine hotspots med en prepaid dataplan på 50USD/mnd. Sikkert ikke det billigste, men definitivt billigere enn å slå på roaming på jobbtelefonen. Best Buy fikk noen penger, jeg fikk noen nye gadgets og GPSen fikk beskjed om å finne raskeste veien til Fall City, eller Twin Peaks som det kalles i TVserien.

"Welcome to Twin Peaks"


Å velge sted å overnatte i Fall City er forresten veldig enkelt ettersom det kun finnes et sted å sove; Fall City Roadhouse & Inn. Alternativet ville vært Salish Lodge, eller The Great Northern Hotel som det heter på TV, men det var hinsides dyrt i motsetning til å bo i Fall City. En del trafikkstøy ettersom det ligger i et veikryss, dusj på gangen (for de billige rommene), men sengen er god og wifi er inkludert. Hva mer kan man be om? Apropos The Great Northern.. Det ligger en foss like ved som noen kanskje har sett på TV?


Forresten.. når man først er i Twin Peaks må man jo nesten snuse opp et stykke cherry pie og a kopp damn fine cup o’ coffee. Dette gjør man jo helst på Doubble R Diner, eller Twedes Café som stedet heter i den virkelige verden. Beklagelig vis er stedet bygget om etter en brann så de eneste minnene etter Twin Peaks er neonlyset i taket. Stedet har virkelig sett bedre tider, men lever tilsynelatende på imaget fra tvserien fremdeles. Nevnte image begynte for øvrig å slå sprekker da damen som skulle servere luktet som om hun hadde røyt to 20-pakninger om dagen siden hun var 12 år. Uggs, tights og en svart hettegenser med «I LOVE PINK» på ryggen bidro heller ikke til å gjøre stedet mer innbydene. Kaffen og paien kom på bordet og jeg kunne konstatere at kaffen var damn underwhelming. Men paien var god…


Tilbake i Fall City kunne man nyte utsikte over down town Fall City i solnedgang fra rommet mens man funderte å om det ikke snart kunne komme litt regnvær slik at eventuelle bilder kunne få et litt mer atentisk Twin Peaks look.


Den observante leser vil forresten kanskje reagere på at rapporten enn så lenge ikke har handlet om musikk i det hele tatt. Det skal jeg gjøre noe med i morgen. Da blir det musikk da... Og en del bilder.

[Larsabal]

Underholdende og godt skrevet, gleder meg til resten!

[LN-MOW]

Hehe .. veldig bra.

Google Maps ville ha meg til å tro at det var en 19-minutters gåtur til hotellet fra terminalen,

Ja, å gå langs kjøreruten tar nok omtrent så lang tid ja .. var det ingen fotgjengeropsjon på appen?

[Sykkelthor]

Originally Posted by LN-MOW

Ja, å gå langs kjøreruten tar nok omtrent så lang tid ja .. var det ingen fotgjengeropsjon på appen?

Niks, Google nektet plent å vedkjenne seg at veien opp til terminalen i bildet jeg postet eksisterer, hverken for biler elle fotgjengere. Men det gjør den altså. Fortau har den også, så det er velstand hele, vel, veien..

[dc-8-63]

Ja Radisson er slitent, høres ikke ut som det har vært pusset opp siden det var Wyndham. Hyggelig lesing om hjembyen og traktene våre. Om du har tid vil jeg anbefale en tur opp til enten Orcas Island eller Friday Harbour på San Juan Island, en overnatting vil ikke koste all verden med muligheter i de fleste prisklassene. Eller en tur ut med fergen til vår øy - Bainbridge - er dessverre ikke hjemme, men anbefaler The Harbour Pubilc House og det ser ut til å være ute temperaturer. Gå for all del forbi Docs og fortsett opp til Pub'en (blir du for tørst er Pegasus bra (men det tar 10 minutter fra fergen frem til Puben). Takk for en morsom rapport, send gjerne en PM om du har spørsmål (har mye på "lager" )

[magnusto]

Kjrmpearti! Fortsettelse kan ikke komme fort nok

[Sykkelthor]

Ok, her kommer noe som ikke er direkte reiserelatert så de av dere som vil lese om hoteller og slikt får heller komme tilbake en annen gang, men det er rett og slett så sært at jeg er nødt til å få det med. Og hva er vel en ferietur uten bilder fra det som måtte være å se?

Hjemme i Bergen driver jeg og sysler litt med å ta bilder på konsert, så da jeg skulle finne ut hva man tar seg til i Seattle var det ikke fritt for at jeg sjekket ut hvilke band som skulle spille mens jeg var i byen. Etter å ha scannet Songkick en ukes tid falt valget på noen gale franskmenn kalt Caravan Palace samt et annet band. Deretter var det bare å gå igang med å prøve å ordne presseakkreditering; man jo da tross alt fotograf og greier... Akkurat hvordan det forløper tror jeg at jeg sparer dere flynerder for, men avtaler ble gjort og jeg var et stk. fornøyd fotograf.

Jeg klarte å booke hotell i Fall City før jeg så når franskmennene skulle spille, så logistikken ble litt tullete, men hva gjør vel en 30 minutters kjøretur t/rt Seattle når man har en bensinslukende drog av en Chevrolet..? Vel fremme på konsertstedet var det bare å stille seg opp med de andre.

Siden dette er en tripreport bør man jo sikkert formulere seg som vanlig er: Inne i lokalet var det free seating (standing) og med utsolgt konsert kan man i høyeste grad si at knyttnevetesten ikke ble bestått. Forfriskninger og snacks var til salgs ( og det så ut som om folk benyttet tilbudet flittig). Ingen klasseinndeling så de av oss med akkreditering måtte pent stå med "alle de andre". Litt som å fly SAS før i tiden altså..

Det er rart hvordan konsertfotografer kommer over ens uansett hvordan man er i verden. Hvis man står med et over snittet stor kamera på siden av scenen kan man være helt sikker på at noen før eller siden kommer til å si: Howdy! Who're you shooting for? Og så, etter å ha sosialisert litt startet spetakkelet. Det ble faktisk litt mer bråk enn jeg hadde betalt for da en dame etter et par låter begynte å bli i overkant vennlig. Vel var det trangt, men så mye åling som hun drev med driver ikke en gang åler med. Man blir jo unektelig smigret over all denne oppmerksomheten, men det ble steike vanskelig å ta bilder så jeg anmodet den unge frøken om hun ikke kunne finne noen andre å jokke på? Problemet med at hun sluttet var at kompisen hennes syntes at all denne jokkingen så gøy ut så han ville forsøke.. Jeg tror følelsen kan sammenlignes med om jeg hadde tatt Traversen jeg har leid og kjørt den inn i ryggen på meg selv. Rimelig ukult med andre ord.

Etter å ha fotografert et hundretalls konserter det siste årer har jeg fått øl i nakken, øl i ansiktet, albuer i rygg, mage og ribben, blitt rufset å håret og kilt på øreflippene en haug med ganger. Men jeg har aldri opplevd å ha et godslokomotiv av en fyr dulte borti meg med underlivet sitt før.. Det er jo selvsagt en første gang for alt, men det var rimelig umulig å ta gode bilder slik han holdt på, så en av vaktene sa at det nok var best om han tok kvelden og ble vist ut en sidedør. 3 minutter senere ble jeg vinket bort til av vakten og måtte utenfor en tur. Woops, tenkte jeg, der var konserten over for min del også. Men vel ute kunne jeg beskue hr og fru jokker ligge ansikt ned i asfalten med håndjern på mens en hyggelig politimann ville vite hva slags jokking de hadde bedrevet og om jeg også syntes det var like ukult som vakten og ham selv. De to med håndjern røyk i fengsel mens jeg ble ønsket god kveld av konstabelen og gikk inn for å fortsette å ta bilder.







Det her ble kanskje ikke helt standard trip report, men fortvil ikke. Hvis du har vurdert å bo på et hotel i Hilton-gruppen rundt Seattle kan du se frem beskrivelser av ikke mindre enn 4 forskjellige i tiden som kommer.

[roger]

Me like!!!!!

[wilhelm]

Dette er helt herlig skrevet, mer mer!

w

[Bergern]

Helt ubegripelig god underholdning dette her altså!

[sirpjalle]

Kjør på !!!!!! Ser frem til mer

[Sykkelthor]

Jetlag er kjipt nok i seg selv, men hvis man kombinerer det med nattjobbing for å gjøre redaktøren glad blir det riktig så utrivelig. Da vekkerklokken ringte kl 9 morgenen etter Caravan Palace viste jeg knapt hvem jeg eller hvor jeg var, men jeg viste at jeg hadde to timer til utsjekk så jeg kunne fint sove en time til.

Uten mat og drikke duger helten ikke så frokosten måtte testes ut. Gikk for det sjarmerendenavnet Ugly Breakfast som inneholdt noe som minnet om sconesbiter, kjøtt, eggerøre og saus. Toppet med cheddar og bacon for å være sikker på å utløse hjertteinfarket som lå og ventet i den dype tallerkenen foran meg.


Dagen skulle tilbringes på flymuseet hvor man kan beskue en hel haug med gamle fly, inkludert en Concorde som jeg alltid har hatt lyst til å se up close and personal. Setene så ikke spesielt komfortable ut, men igjen, for en firetimersflytur var det vel ikke så ille..På vei til hotellet fant jeg ut at de jammen meg har rushtrafikk og regnvær Seattle også. Akkurat som hjemme altså.

Vi har vel alle opplevd å ha en gammel perifært familiemedlem eller noe slikt som røyker som en skorstein. En slik person som man kun besøker i ferier og derfor glemmer hvor intenst kvalmende innrøykt der lukter hos vedkommende. Slik var det å komme inn døren på Hampton Inn i Lynnwood. Hadde det ikke vært for at jeg var så trøtt at jeg sovnet da jeg så sengen hadde jeg gått til resepsjonen og forlangt et nytt rom for det eneste som tilsa at rommet var ikke-røyk var skiltet på veggen. Heldigvis skulle jeg bare være der en natt, så da morgenen kom så jeg virkelig frem til å forlate stedet. Grunnen for den enkle natten er like enkel som den er latterlig. Gjennom MVP-programmet til Hilton kan man delta på en gold challange som de fleste kan klare; 4 opphold på 90 dager og man mottar Hhonors Gold. Easy peasy..Tror jeg. Jeg håper det virker i hvert fall..

At jeg valgte et hotell i Lynwood kom av den enkle grunn at jeg hadde tenkt å besøke Boeingfabrikken dagen etter, og som tenkt så gjort. Svære greier, men med en litt selvgod amerikaner som guide ble det nesten for mye av det gode. Det var ikke måte på hvor utrolig det var at de bygget greiene for hånd. En annen ting som slo meg var at de fletste syntes det var umenneskelig langt å gå på turen og guidedamen gjorde et stort nummer ut av at nå skulle vi få oss litt trim ved å gå 500 meter. Aaaaare you reeeeeadyyy for some eeeeeexercise? Sa amerikaneren.. Trening? Ska'sje vi bare gå bort til den derre døren eg ser der borte då? Tenkte bergenseren.. Ingen bilder fra fabrikken da det er fotoforbud og jeg ikke var i humør til å utfordre vakten. Han hadde pistol, jeg hadde kamera, han fikk viljen sin.

Men en ting jeg fikk bilde av var denne saken her som skulle på en liten testtur. VQ-BFQ skal vist levers til Aeroflot.


Da jeg var ferdig med omvisningen var jeg litt i stuss om hvor jeg egentlig hadde booket hotell. En kjapp sjekk blant e-postene sa meg at hotellets adresse var 8401 Paine Field Blvd. En titt ut vinduet fortalte meg at jeg sannsynligvis ikke kom til å trenge GPS for å finne hotellet. Garden Inn var forresten et solid steg opp fra Hampton Inn, og beliggenheten kan knapt bli bedre hvis man liker ting med vinger. Rullebane til venstre, fabrikkbesøk i midten, Garden Inn til høyre. Ingen røyklukt, helt ok seng og internett. Jeg trenger ikke mer for å være happy.


Siden jeg nå en gang var ved Paine Field tenkte jeg at jeg kunne sjekke om det kom noe artig flygende, og jammen meg var det ikke planlagt ikke 1, ikke 2, men 3 muligheter for å få et bilde av Dreamlifteren. Den første ankomsten var kl 2 på natten så det fant jeg fort ut at jeg ikke gadd å bry meg med. Det samme flyet skulle ta av igjen kl 7 så jeg peilet meg inn på at det kunne gå. Siste sjanse ville være 7:15 da det skulle lande et til. Da jeg 06:40 satt og gjorde litt papirarbeid på det lille kontoret med porselensstol hørte jeg plutselig lyden av 4 Pratt & Whitney 4000 som dundret nedover rullebanen på andre siden av veggen. Ukult, tenkte jeg. Boeing var, for en gangs skyld, tidlig ute..

Men da 7:15-landingen kom var jeg klar!


Etter å ha sjekket ut kom jeg på at dette egentlig var nest siste dagen min i Seattle så det var kanskje på tide å gjøre litt normal sightseeing. Å komme hjem uten normale turistbilder er vist ikke sosialt akseptert, så da får man heller fikse seg noe slike. Kerry Park byr på helt greie muligheter for skyline-bilder (som jeg ikke har tatt meg bryet med å redigere for å poste her for de er så dørgende kjedelige). 30 minutter senere var leiebilen levert og man var sjekket inn på Hilton Seattle. Rom i 26. etg var fint. At restauranten på toppen var stengt for opppussing var ikke like fint.. Noe slukøret gikk tok jeg kameraet under armen og gikk ned på gaten. Der møtte jeg en tiger.. og en fe.. og en ghostbuster. Cosplayfestival! Fotografen glemte fort restauranten og ruslet i samme retning som alle de utkledde.


Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om Hilton Seattle også, men det får rett og slett vente, men for å holde på interesse kan det nevnes at neste post (trolig) vil handle om bittelitt med cosplay, et par kjedelige turistbilder, Hilton Seattle, enda et Hilton, Dillinger Escape Plan og hva enn jeg måtte snuble over. Og for øvrig er det kjekt å høre at jeg kan bidra til påskeunderholdningen.

[kosvines]

Jaja, Hilton, flymuseum bla bla bla... Det viktigste er derimot; hvem er den søte jenta?