HAN-BKK/DMK-MDL/RGN-KUL (2013)

"For the wind is in the palm trees, and the temple bells they say; Come back you British Solider, come you back to Mandalay!"

Forventningene til Myanmar, det tidligere Burma, var ganske store etter å ha lest en ikke ubetydelig mengde reiseskildringer om dette uoppdagede, mystiske og arealmessig store landet øst for India. Jeg var også innstilt på noe annerledes da jeg forlot det tidligere Indokina etter en over fem uker lang reise gjennom by og bygd.

Opplevelsene gjennom Kambodsja og Vietnam hadde vært storslåtte. Valget om å dra utenfor the beaten track hadde ikke vært dumt, og det å alliere seg med lokale som vet hva det virkelige bildet av et land er, er avgjørende. Jeg møtte mange underveis som holdt seg til de kjente og trygge reisemålene, som Angkor Wat/Siem Riep, Phnom Penh, Mui Ne, Hoi An, Hanoi og Halong bay, og for all del - de er alle verdt å besøke, men de beste inntrykkene av et land får du der få har fått dem før deg. Ville det bli det samme i Myanmar?

Denne reisen består av tre flyturer, og turen mellom Hanoi og Bangkok kostet omtrent 600 kroner per person, og ga uttelling på mitt ANA-kort; 303 miles. Reisen inn og ut av Myanmar kostet til sammen like under 800 kroner per person, og var operert av AirAisia Thailand og AirAisia Malaysia.

Reiserute:
20.10.2013: QR615 HAN-BKK 773
22.10.2013: FD2760 DMK-MDL 320
01.11.2013: AK1425 RGN-KUL 320

20. oktober 2013: QR615
Hanoi-Bangkok (HAN-BKK)
Qatar Airways
Boeing 777-300ER, A7-BAS
Economy Class

Første skritt på veien til Myanmar startet i Hanoi, Vietnams hovedstad. Hele formiddagen ble tilbrakt ved Hoan Kiem-sjøen, på en av de mange kafeene i området. Hanoi er en veldig behagelig by å slappe av i, særlig etter en lang reise på motorsykkel som hadde startet helt sør i landet og vart i 20 dager. Byen er både fredfull og masete på én gang, og har mye kultur å by på, i tillegg til et uvurderlig streetfood-tilbud.

Om ettermiddagen ventet en kort taxitur fra hotellet ut til flyplassen, som ligger et stykke utenfor byen.

På turen ut til flyplassen går veien gjennom et stort kryss, midt ute i intet. Her gikk mange mennesker med koffert, og det var vanskelig å skjønne hvordan de kom seg til/fra flyplassen. Til sammenlikning blir det å støte på en gjeng reisende med trillekoffert ved avkjøringen til Gardermoen. Ikke uvanlig i Asia, men likevel pussig å se pent kledde mennesker i mørke klær rote rundt midt på motorveien.

Innsjekk gikk raskt, det samme med grensekontroll og sikkerhetskontroll. Innenfor ventet en passelig liten avgangshall med noen kafeer og butikker.

Boardingen gikk også smertefritt, og 777-300-maskinen ventet ved gaten klar for flighten til Doha via Bangkok. Dette var min første reise med en 777-300. Jeg har fløyet -200-versjonen ved noen tidligere anledninger, men da på lange distanser som f.eks. Singapore-Amsterdam.

Maskinen A7-BAS ble levert til Qatar Airways i 2012.



Jeg hadde valgt seter online, og fikk plass nokså langt fremme. Til min glede var det også mulig å registrere ANA-kortet, som jeg hadde skaffet meg for å få tilgang til mileage-søkemotoren.

Kabinen var delt opp i Business og Economy (jeg registrerte ingen premium-seter), med få Business-seter (fire rader) i denne versjonen. Qatar har to versjoner av 777-300, der den ene har dobbelt så stor Business-kabin.

Det ble en treer fordelt på to personer, og ganske god plass.





Jeg synes kabinen var hyggelig, plassen var grei nok og setene gode. Inflight entertainmentsystemet var også greit, selv om det til stadighet ble avbrutt av Qatar-reklamer og PA.

Vi takset på rutetid ut fra en stille terminal.



Hanois lufthavn bygges ut, og den nye terminalen skal stå ferdig høsten 2014, og skal kunne ta 10 millioner passasjerer hvert år.



Det var nydelig flyvær, og vi fikk en flott avgang ut fra Hanoi, og med det var besøket til Vietnam – en av verdens få gjenværende ettpartistater – over.





Det ble en enkel servering og litt å drikke (ingen alkohol) i tillegg til godteriet som ble utdelt før avgang. Middagen blir neppe servert før etter avgang fra Bangkok, men snacken - en slags currybakst - var helt ok.



Jeg likte godt kartet de hadde på IFE-systemet.



Rutekartet ble selvsagt studert!







Det ble mørkt, og innflyvningen mot Bangkok begynte. Vi fikk en venstresving over bukta etter en haug med andre fly foran oss, og landet fra sør på BKK.



Gaten var klar, og vi parkerte ved siden av en 737 fra Bangladesh. Alle som skulle videre til Doha fikk være igjen ombord, men det var nesten ingen.

To netter var lagt inn i Bangkok for å komme seg litt på bena etter reisen gjennom Kambodsja og Vietnam. Det var opprinnelig planlagt kun én, og den var booket på DoubleTree i Sukhumvit, og siden vi kom så sent inn kvelden i forveien tok vi inn på et rimeligere et like i nærheten; Hotel S33. Det er rimelig og enkelt, men veldig fresht. For en drøy 200-lapp ble det stort rom, frokost og ganske bra wifi.

Det kan selvsagt ikke måle seg med DoubleTree by Hilton, som ligger noen gater bortenfor, og som vi sjekket inn på kvelden etter:





Selv om gaten det ligger i er kjedelig, er det et veldig bra hotell i Sukhumvit jeg gjerne kommer tilbake til. Det er heller ikke så alt for langt fra Asok-stasjonen og alt som skjer i gatene rundt der.

Jeg begynte imidlertid å få dårlige følelser for dollaren jeg hadde med. I Myanmar må den være prikkfri. Det vil si

- uten skrift eller notater på
- uten brett
- trykket etter 2006, helst nyeste versjon m/ farger
- uten rift eller kutt

Min dollar var ganske bra, men om jeg la godvilja til kunne jeg skimte antydninger til en brett, og noen av 50-dollarene mine hadde skrift på seg. Jeg brukte derfor noen nattetimer på å finne ut hvor jeg kunne få tak i perfekte "Myanmar-dollar" i Bangkok, og fant til slutt frem til en gigantisk bankfilial tilhørende Bangkok Bank.

Jeg oppsøkte den på formiddagen og fikk hjelp med én gang. Da jeg sa jeg hadde USD og skulle til Myanmar, skjønte de hva jeg trengte, men jeg ble nødt til å veksle til thailandske bath først, deretter inn i ny USD. Det tapte jeg selvfølgelig på, men jeg ville ikke ta sjansen på å stå i Myanmar med for dårlige USD. Det er ikke mulig å veksle inn lokal valuta i utlandet (ikke lov med lokal valuta utenfor landegrensene), og selv om det begynner å bli en del ATMs i landet, er de stort sett forbeholdt bankkort fra Myanmar. At kortet mitt skulle slukes i en av minibankene der, fristet lite.

22. oktober 2013: FD2760
Bangkok-Mandalay (DMK-MDL)
AirAsia (Thailand)
Airbus A320-200, HS-ABT
Economy (Promo)

Fra Sukhumvit raste taxien ut på motorveien i retning av flyplassen. Det gikk raskt, men det var greit å ha beregnet god tid. Umiddelbart fikk jeg lavprisfølelsen;



Enorme køer. Jeg hadde sjekket inn online, og fant etter hvert ut at jeg kunne gå rett på bagdrop selv uten boardingpass, men da var jeg allerede fremme ved skranken med skjermen som sa "AirAsia International Departures". Det var trangt og lite tilrettelagt ved AirAsia-innsjekkingen, og avgangshallen var fylt til randen av reisende til Yangon, Siem Riep, Singapore, Macau, Kuala Lumpur og, i tillegg til meg selv, Mandalay.

Innenfor sikkerhetskontrollen var det rolig og behagelig. Utsikten var god, og butikkutvalget ikke så verst.







Det ble buss ut til airbusen, som så nokså nymalt ut. Maskinen, HS-ABT, ble levert i 2011 til lavprisselskapet.





Jeg hadde forhåndsreservert sete 6A, da dette ikke kostet all verden, og sikret plass til venstre av hensyn til solen. Hot Seats på Air Asia er de fem fremste radene + nødutgang, og er deres dyrere billetter. Det satt ikke så mange her, utenom noen munker, som forøvrig har høy prioritet på alle transportmidler i både Thailand og Myanmar. Munkene har visstnok, i likhet med Buddha, valgt sin egen vei, og lever et enkelt liv uten alt for mye materielle goder, men er stort sett helt vanlige mennesker. Jeg snakket med en del av dem i løpet av reisen, både i Kambodsja og Myanmar. Mange av dem er veldig interesserte i å snakke med utlendinger for å praktisere engelsk, og for å føre intellektuelle samtaler. Én av munkene jeg snakket med var bruktbilselger, men hadde for noen år siden valgt å bli munk. Om noen år skulle han tilbake til kona og livet ellers. Dette, og synet av munkebarn som løp rundt med lekemaskingevær, har gjort noe med mitt inntrykk av denne levemåten. Plutselig var kappene i oransje og rødt ikke så mystiske likevel. Jeg vet ikke om alle munker kun praktiserer i noen få år, eller om noen er munk livet ut. Noen jeg møtte hadde gått mange år på skole og nærmest vokst opp som munk. Jeg vil tro det er variasjoner. Det er likevel eksotisk for oss europeere å se alle munkene rundt omkring, særlig om morgenen når de strømmer til templene og klokkespillet derfra lyder over hele byen.





På vei ut på rullebanen så jeg denne hangaren, som tydeligvis tilhører Thai:



Og disse:







Det tok litt tid før vi kom i gang, men avgangen ble fin, nok en gang med flott utsikt.









AirAsia tilbyr servering, selvsagt mot betaling, og du kan kjøpe på forhånd eller bestille ombord. Den første runden med servering er forbeholdt de som har forhåndsbestiltt. Menyen er enkel og gjennomført. Den er variert nok, og det fremstår enkelt å handle, uten for mye fuzz, som f.eks. at noen retter er forbeholdt innlandsflyvninger under to timer, og noen ting kun tilbys utenriks og en annen meny gjelder for charter osv. AirAsia har riktignok noen unntak, men generelt er om bord-tilbudet ganske bra.

Jeg kjøpte ikke noe, men synes at betjeningen var hyggelige og flightdeck var flinke til å orientere oss om flytid, hvor høyt vi lå og hvordan forholdene var i Mandalay.

AirAsia har hovedbasen sin i KL, men har vokst veldig det siste tiåret, og er nå også store i Thailand og Indonesia. Denne flighten ble operert av AirAsia Thailand/Thai AirAsia.

Reisen nordover var ikke så lang, og været var litt variabelt.







Litt skyet, og et par uværsfelt passerte vi på veien, men i Mandalay var været fint, og innflyvningen var nydelig.





Jeg begynte å registrere de mange gylne toppene. Pagodene. Det skulle bli så mange, mange flere på reisen gjennom landet, men likevel; denne innflyvningen var blant de aller mest spesielle jeg har hatt.











Vi landet på en stille flyplass, uten ett annet fly å se. Litt merkelig, ettersom Myanmar har flere flyselskap (Air Bagan, Myanma Airways osv.) og flere og flere internasjonale selskap flyr til de største byene.



Her var også det første møtet med det nasjonale ølmerket:



Det ble en rask kontroll av visumet, som jeg hadde skaffet på ambassaden i Bangkok for 1200 bath (to dagers behandlingstid), henting av bagasje, og - det mest spennende av alt - veksling av penger. Jeg ble gitt best kurs for 100-dollarsedlene, og vekslingskontoret nølte ikke med noen av sedlene jeg la frem. Var ikke regelen så streng lenger?

En delt taxi inn til byen kostet 70-80 kroner, og kjøreturen var nokså lang over flate motorveier forbi templer, øde sletter og primitiv bebyggelse. Solen skinte da vi kjørte inn i Mandalay, en travel, støvete by midt i Myanmar. Hotellet hadde jeg booket og betalt på forhånd; Hotel Empreror - kostbart og lite for pengene. Men slik er det i Myanmar - hotellene er dyre, standarden lav. Dette var likevel et greit valg, det var rent, personalet var veldig hyggelig og frokosten helt grei.

Førsteinntrykket av dette landet var litt blandet. Først og fremst var jeg spent på hvordan det egentlig var her, men samtidig synes jeg det virket så stille.

Det er på sin plass å skrive litt om reisen gjennom landet. 10 dager var til rådighet, og på én eller annen måte skulle reisen ende opp i den tidligere hovedstaden Yangon. Mitt første møte med Myanmar var imidlertid "the temple bells" i Mandalay.





Mandalay er en av de viktigste byene i landet. Den ligger sentralt, og er et naturlig stoppested for de fleste som reiser rundt i Myanmar. Men det er ikke i selve byen det er så mye å se. Nattmarkedet er beskjedent, og parken rundt palasset er visst ikke verdt inngangspengene. Gatene var ganske slitne, og minnet om Kambodsja.









Alle hoteller og taxisjåfører snakker om dagsutflukter til de tre byene som ligger like utenfor, og etter litt forhandling med en lokal sjåfør fikk jeg med meg det meste som var å se. I tillegg ble det en båttur lenger nord, til Mingun. En times tid på elva hver vei, for 30 kroner tur/retur, var det verdt. Kurvstol, parasol og utsikt fra toppdekket er ikke noe å klage på en varm høstdag med solen stekende i ryggen. Etter den deilige timen på elva møtte et lite samfunn oss på elvebredden:







Ellers anbefaler jeg en ettermiddag i Saigang - der ligger et stort universitet, og ettermiddagen oppe på tempelet er behagelig og nærmest fri for turister.



Jeg tror flesteparten drar hit om formiddagen. Ellers var det en del turister rundt omkring, og det overrasket meg hvor langt turismen faktisk hadde kommet.

Reiseruten videre ble mer eller mindre fastsatt like før avreise fra Mandalay. Etter noen dager med besøk i pagoder, landsbyer langs elva, markeder og statuer, fikk jeg sjåførens hjelp til l å kjøpe togbillett til Bagan. Nattoget kostet 10 USD per person, og skulle vise seg å være en eksotisk opplevelse.





Gjennom natten var det vanskelig å sove. Jeg hadde sett for meg en rolig togreise der jeg kunne rolig sovne som jeg klarer på Dovrebanen, men nei - toget humpet som jeg aldri før har vært med på. Det var vanskelig å holde seg fast i setene, og bagasjen måtte bindes fast. Fra tid til annen vugget det også, så det å bevege seg mellom vognene var en lek med livet. Jeg har aldri opplevd maken, og hadde aldri trodd at togskinner - eller vogner, for den saks skyld - tålte slike vanvittige svingninger, hopp og trykkbelastninger. Tyskeren jeg møtte ombord og jeg kjøpte hver vår øl av en selger som gikk gjennom vognen vår da vi stoppet på en stasjon, og vi kunne ikke gjøre annet enn å skåle og le. Dette var jo rene berg-og-dalbanen.



Det hjalp lite at lyset var på og vinduene åpne. Innektsmengden ombord ble større og større. Gresshopper, møll, fluer og mygg svermet rundt, og det var varmt og fuktig gjennom jungelen. Sikkert et sted rundt 25. Grener og blader kom inn vinduet, selgere med sitron, kaker og brød gikk av og på. Stasjonene vi passerte var fylt opp av sovende familier uten hjem, med tepper og pledd strødd ut på plattformen.

Det var med andre ord en støyende og inntrykksfull natt. Jeg kunne se langt etter søvn, selv om jeg hadde to seter for meg selv. Dette var jo tross alt første klasse. Standardklasse er forbeholdt innbyggerne, og turister får ikke lov til å sitte her. Jeg kikket inn like før avreise, og så trange seterader fylt opp av mennesker. Ingen elektrisitet. Bagasje, planter, esker, barn, tepper overalt. Det så uutholdelig trangt ut, og minnet meg egentlig om bildene fra andre verdenskrig som viser togvogner overfylt av mennesker på vei inn i konsentrasjonsleir. Men først og fremst er det jo bare annerledes enn hva vi er vant med.

Togreisen tok ni timer - verken mer eller mindre enn det jeg ble forespeilet. Noen jeg snakket med sa at de aldri visste hvor lang tid det tok, alt fra seks til ti timer et sted, og at toget kom frem ”om morgenen.”

Bagan er ikke langt fra Mandalay, bare 18-19 mil lenger sørvest. Her kan man gå seg vill blant templene, og det var derfor dette ble stoppested nummer to i Myanmar. Byen er spredt over flere bysentra, og mellom ligger de gigantiske slettene med over 4000 templer. Hotellet, New Park Hotel, lå like ved det alle kalte restaurantgaten, der spisestedene lå som perler på en snor og de første neonlysene foran suvernirbutikker, kafeer og supermarkeder hadde dukket opp. Om noen år er dette kanskje som Marcusplassen i Venezia - overfylt og kaotisk. Nå er det fremdeles litt sjarmerende, og spisestedene er bra. En inder som hadde flyttet til Myanmar for noen år siden hadde åpnet en meget bra restaurant i denne gaten. Hans filosofi var klar; No happy, no pay. Det ble heldigvis betaling! Men om man betalte med dollar, både på spisesteder og hoteller, måtte den være perfekt. Altså hadde ikke den strenge regelen forsvunnet helt likevel.

Det er en god idé å leie sykler i Bagan, og en enda bedre idé med e-sykler. Et kart er lurt å ha med, men ellers er det bare å legge ut på oppdagelsesferd, finne en bortgjemt pagode og slå seg til ro med flott utsikt og en Buddha-statue som passer på deg. Jeg hadde fryktet at det skulle være umulig å finne fred og ro her, men området er enormt, og du kan lett finne egne templer uten innpåslitne t-skjorteselgere. Hvert tempel eller pagode har sin Buddha, og ofte holder det til en tegner der, men mange står også tomme. De fleste som drar til Myanmar, drar hit, og jeg vil absolutt anbefale det samme, så lenge stedet klarer å bevare roen. Av stedene jeg besøkte i Myanmar, var Bagan høydepunktet. Kanskje hadde jeg funnet stedet der mystikken fremdeles eksisterer, og der man selv i 2013 får et veldig godt inntrykk av hvor viktig religion, symboler, meditasjon og ro har vært gjennom dette landets historie.









Dette tempelet (under) ligger en times tid utenfor Bagan, og har ganske flott utsikt. Men alle apene gjør det ganske skittent, og det er litt irriterende når man må gå barbent. Munkene utnytter selvsagt dette, og ber om penger til renhold. Det første de bør gjøre er å slutte å selge mais som apemat til turistene – men det virket ikke som de var interessert i å ta tak i selve problemet, så lenge det innebar tap av inntekter…

Veivalget videre var imidlertid vanskelig. Flesteparten reiser til Inle, en innsjø åtte-ni timer lenger øst, som visstnok skal være helt fantastisk. Men bussene var fulle, og ettersom to av fire busselskap nylig hadde gått konkurs, var tilgjengeligheten dårlig. Det ble en bråstopp for reisen for noen av de jeg møtte underveis, men på visse punkter tar ikke Lonely Planet feil: Reising i Myanmar krever tålmodighet., og er noe helt annet enn andre steder i Sørøst-Asia.

Inle er nok verdt å se, og reiser jeg tilbake til Myanmar, vil jeg reise dit. Jeg tror likevel at Inle er i ferd med å bli overtatt av masseturismen, og dessuten ville statsviteren i meg et annet sted. I stillhet har myndighetene over tid bygget en ny hovedstad, og flyttet alt av administrasjon fra Yangon (Rangoon) til en slette midt mellom Mandalay og Yangon: Nay Pyi Taw. Begrunnelsen var mangel på plass i Yangon, men er den egentlige grunnen en annen?

Uansett - Nay Pyi Taw er en konstruert by. 20-felts motorveier ligger rundt enorme komplekser som rommer de ulike departementene, parlamentet og andre administrasjonsbygg. Det skjer ingenting der, og turisme er ikke-eksisterende. Alle jeg snakket med frarådet meg å reise dit. ”Du vil ikke dit.” ”Det er ingenting der.” ”Ingen reiser dit.”

Så valget var egentlig ganske enkelt. Det ble Nay Pyi Taw.



Det går ingen såkalte VIP-busser (turisttilpassede busser) fra Bagan til Nay Pyi Taw. I stedet ble det VIP-setene på en lokalbuss. Omtrent ni timer fra soloppgang gjennom smålandsbyer, større byer og øde landeveier førte oss til den nye hovedstadens slitne bakside. Bussen var en skranglekasse og måtte repareres underveis, og det var tre ansatte ombord. Én kjørte, én sto i døra og ropte på folk som kanskje ville bli med og én samlet inn penger og viste folk til plassene sine. Folk hadde med seg enorme mengder av bagasje: Kylling, spisestuebord, madrasser, ris og kaker. Alt skulle selvsagt inn i bussen, ikke i bagasjerommet under. Det ble trangt, særlig når folk begynte å stå. Det er på denne måten man virkelig kommer tett på folket i et land, og det slo meg hvor skittent alt var. Folk var syke - flere lå bak i bussen og kastet opp, mange virket urene og tygget ekkel tyggetobakk og spyttet røde klyser over alt. Hovedattraksjonen var selvsagt turistene på rad 1, både for passasjerene, alle som hang på gatehjørnene og ikke hadde noe å drive med. Selv sitronselgerne som gikk av og på lot seg fascinere av nordmenn, og stoppet opp og hilste pent.

Ni timer var nok, men nok en eksotisk reiseopplevelse i Myanmar var unnagjort.





Turister (når det i det hele tatt kommer noen) eller andre tilreisende som kommer til Nay Pyi Taw henvises til hotellsonen. Det er også en helt nybygget bydel, med luksushoteller på rekke og rad - men på flere kilometers avstand fra hverandre. De skal huse diplomater og andre som kommer for å jobbe eller er på et eller annet slags statsbesøk. Jeg hadde valgt et hotell nærmest mulig byen, men det var det ikke noe poeng i, for avstandene var så enorme, og det var ikke snakk om å gå noe sted utenfor hotellet. Det hadde blitt en flere timer lang vandring selv til neste hotell. Det finnes ingenting annet der enn hotellet, veien og øde sletter. Jeg følte meg nesten fanget.

Hotellet var prikkfritt, og ga en følelse av å være i Nord-Korea eller noe liknende. Alt er perfekt og velholdt.



Det samme med resten av Nay Pyi Taw. Jeg fikk hotellet til å bestille en taxi som tok oss på en tur gjennom byen, med stopp utenfor parlamentet...



...en ny stadion i forbindelse med SE Asia Games i desember 2013...



...pagoden – helt nybygget den også, og utvilsomt den største jeg har sett!



.... og en av de store parkene der en lunsj ble inntatt. Alt er prikkfritt. Veiene er enorme, opptil ti felt i hver retning.



Jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger som er sprøytet inn i denne nye og nærmest utopiske hovedstaden. Parlamentet er større enn noen annen nasjonalforsamling jeg har sett, parkene er gedigne og krever vanvittig med vedlikehold for å holdes så perfekte, og byggene som tilhører myndighetene er omringet av store gjerder, strengt vakthold og fontener. Men hvor er menneskene? Jeg kunne spasere på de store motorveiene uten problemer. En motorsykkel kom forbi nå og da. Sjåføren vår kunne ta en u-sving midt på 12-felten nesten uten å se seg for.

Det er faktisk helt utrolig. De som rådet meg til ikke å dra hadde rett i at det ikke er noe å gjøre i Nay Pyi Taw, og for den jevne turist er ikke dette en destinasjon. Det er ingen her. Men for en statsviter som vil ha med seg et viktig stykke av dette landets historie, er det et must å se superbygningene som har vokst opp av intet i kombinasjon med den egentlige Nay Pyi Taw litt lenger nord - fattig og møkkete. Kontrastene er enorme – fattigdom og rikdom ligger vegg i vegg, men likevel fullstendig adskilt.

Én natt på det perfekte og ensomme hotellet fikk holde, og neste dag hoppet vi på en behagelig VIP-buss (med karaoke, servering og underholdning - og aircon!) til Yangon. Motorveien ned dit er rett som en strek, og fem timer senere rullet vi inn i den gamle hovedstaden. Her ble det tre netter på et elendig hotell midt i sentrum.

Her er bilder fra gatevandring i Yangons varme:











Byen er variert. Downtown og særlig områdene ned mot havnen/riverside, er skittent. Folk spytter, søppelet flyter og det er en del fattige barn som tigger. Men det er samtidig herlig eksotisk. Gatene er fylt opp med all slags selgere: Frukt, grønsaker, kjeks, stekt ris, kalde drikkevarer, kaker, solbriller, kjeler, blomster og tobakk. Ikke turistifisert, men et skikkelig stykke Asia. Det er et yrende liv, og lett å finne noe å spise. I varmen kan det være både slitsomt og krevende, men egentlig er det veldig fascinerende, særlig siden det ikke er alt for mange turister, slik det vanligvis blir i store byer.









Ellers kan Yangon by på flotte parker, og - som bildene viser - en stor og fantastisk pagode det er verdt å besøke. Jeg likte meg ganske godt, til tross for at noen bydeler var mer tiltalende enn andre.



Jeg kjøper nesten aldri suvenirer, men da jeg så hovedkontoret til det nasjonale flyselskapet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk inn og spurte om de hadde modellfly til salgs. Det hadde de ikke, men på grunn av min interesse ble jeg gitt en kopp med flyselskapets logo på, som en gave. Det setter en flyentusiast selvsagt pris på. Ramlet også over denne maskinen i en av byparkene, der et par vakter viste meg rundt helt gratis:



Jeg vil også nevne training-restauranten jeg var på. Dette er en type restauranter der ungdom som enten er dropouts eller har andre vansker i livet får en ny mulighet, og går på en slags kokkeskole. Om kveldene jobber de på restauranten. Jeg var på tilsvarende i både Siem Riep og Phnom Penh, men dette var den desidert beste, rangert veldig høyt på Trip Advisor. Navnet er Shwe Sa Bwe.

Det eneste problemet var at taxisjåførene nesten ikke gidder å kjøre hit. Det er tross alt 8 km utenfor sentrum, og det mener de er veldig, veldig langt, og et forferdelig ork. Etter fire-fem forsøk fant jeg en som ville ta turen, og ifølge han kom det til å bli ”very, very expensive” – og ja, hele 35 kroner måtte jeg ut med da vi rullet inn foran restauranten.

1. november 2013: AK1425
Yangon-Kuala Lumpur (RGN-KUL)
Air Asia (Malaysia)
Airbus A320-200, 9M-AQR
Economy (Promo)

Ti dager tok slutt, og det var på tide å komme seg av gårde til den nye flyplassterminalen på Yangon International Airport. Jeg hadde blitt kvitt litt penger i bytte mot USD til en helt ok vekslingssum i sentrum, og fulgte andre reisendes råd om å veksle resten på flyplassen. Jeg forhørte meg også litt på svartebørsen, men fant ingen som kunne tilby en tilfredsstillende kurs. Det er nok lettere å veksle på gata når du skal bli kvitt USD.

Myanmars siste hilsen til meg var en god oppsummering av hvordan ting fungerte i landet forøvrig. Først og fremst åpnet ikke vekslingskontoret før en halvtime etter at jeg ankom flyplassen, så det ble en del venting. Da det endelig åpnet og ble min tur, fikk jeg beskjed om at det var vekslingsgrenser for hver reisende. Det er merkelig, for det er heller ikke lov å frakte valuta ut av landet. Jeg allierte meg derfor med en franskmann og en engelskmann som sto bak meg i køen, og de fikk vekslet inn det siste jeg hadde av penger. Litt av et styr, men slik var det med alt i Myanmar. Hotellene brukte år og dag på å sjekke inn og ut, bussbilletter ble skrevet for hånd og sendt med bud og ting tok generelt mye tid, til tross for at det var folk som "jobbet" over alt. Folk står og henger på hvert gatehjørne, og på bensinstasjonene registrerte jeg opptil fem personer som gjorde et eller annet i forbindelse med at en buss ble tanket.

Myanmar er ineffektivitetens hjemland, og selv om det også er tendenser til dette i flere andre land jeg har besøkt, overgikk Myanmar det meste.

Men innsjekkingen og levering av bagasje gikk overraskende fort. En security-sjekk av bagasjen før den leveres gjør at andre som ikke skal reise holder seg utenfor innsjekkingsområdet (vanlig i hele regionen), og køen til KL-skranken var liten.



… men den tok seg opp da jeg var ferdig:





Terminalen var fresh og oversiktelig.



Da jeg fløy Qatar tidligere i høst, registrerte jeg da jeg leste i magasinet deres at de hadde en rute til Yangon, og i dag fikk jeg det bekreftet:



Det kan jo være en passelig rute for europeere som vil til Myanmar. Det er altså ikke nødvendig med stopp i Bangkok, selv om det er naturlig for mange.



Bangkok og Kuala Lumpur hadde avgang omtrent samtidig, og i siste liten byttet de gate. Det skapte en del forvirring hos folk som ikke fulgte med i timen, men gjentatte opprop på høytaleren fikk de nederlandske 19-åringene med hver sin ryggsekk til å få fart på seg.



Flyet fra Kuala Lumpur kom inn til gate ikke så lenge før rutetid. Det slo meg at AirAsia opererer med veldig korte turnaround-tider, selv på lengre ruter. Men det er vel også vanlig hos f.eks. DY, FR osv.

Maskinen tilhørte AirAsia Malaysia, og bar registrering 9M-AQR. Den ble levert som 29. desember 2012 og var pyntet med slagordene ”Now Everyone Can Fly.”

Her er et bilde jeg knipset i broen:



Og på vei ut:

Flytiden ble beregnet til 2:45 sørover til KL..



Solskinn i Sør-Myanmar ga fin utsikt lenge ut i flighten.











Det brune vannet fra elvedeltaet i Myanmar ble skiftet ut med blått, og grønne sletter ble til fjell og øyer i Thailand.



Rutekart for Air Asia Malaysia:



Lenger sør bygget det seg opp en del cumulusskyer - ikke uventet på disse kantene og denne tiden av døgnet. Vi slapp unna de verste, men fløy forbi noen skikkelige vertikale skyer på vei ned over Cameron Highlands og nordlige deler av den Malaysiske halvøy.



Vi landet før en 747 fra China Airlines, og takset inn til LCC-terminalen, der flere AirAsia-maskiner sto parkert, også A330-ene tilhørende AirAsia X, som går på ruter som Sydney, Jeddah osv.







Det ble en lang gåtur inn til terminalen der vi plukket opp bagasjen og fant frem til AirAsia-bussen. Ja, reiser man lavpris, må man jo dra den helt ut. Jeg mener å huske at jeg hadde krysset av på at jeg ønsket denne transporten da jeg booket, men hadde ikke fått noen kvittering. Det viste seg at det holdt med et stempel fra AirAsias billettkontor inne på terminalen, så ble bussturen gratis. Det hadde likevel ikke vært krise å betale 20 kroner for den lange bussturen, sammenliknet med et sted mellom 200 og 400 for taxi

Det var deilig å sjekke inn på DoubleTree by Hilton Kuala Lumpur og få tildelt rom i 23. etasje etter oppholdet i Myanmar. Hotellet er flott, og har tilknytning til mange restauranter (som også er bra!), saltvannsbasseng, stort treningsrom, poolbar etc. Rommene var veldig fine, og helgen i KL ble behagelig med dette som base. 200 kroner per natt pluss noen tusen Hilton-poeng var en god deal og en bra måte å bli kvitt utgående poeng på.

Konklusjon
Qatar Airways virket bra, men for en helhetlig vurdering burde jeg nok fly lengre flighter. Likevel - det jeg opplevde var utelukkende positivt. Vennlighet, rask service, romslig og pen kabin og ikke minst et selskap som er lett å forholde seg til med tanke på online-booking/-innsjekk. Det er også perfekt for en flyentusiast å fly 777-300 på en så kort flight.

AirAsia leverer et annet, men gjennomført produkt. Booking online eller via deres app er uproblematisk og det er ikke så alt for mange ting å passe på, selv om jeg glemte å krysse bort reiseforsikring på én av flightene og dermed ble belastet for det. Konseptet med setevalg og betaling er greit, og prisen er avhengig av hvor setet er plassert i flyet. Det er uansett ikke veldig dyrt, og svinger mellom 15 og 45 kroner. Det er mulig dette også avhenger av bookingtid. Som lavprisselskap synes jeg likevel AirAsia leverer akkurat som forventet, både på bakken og i lufta.

Myanmar er spennende, men reis dit før det forsvinner i masseturisme. Tendensene er der allerede. Samtidig er det mye å se, og det er litt annerledes enn andre land i regionen. Likevel - det er skittent. Folk hoster, harker, spytter, raper og er ganske uhygieniske. Gatene ser ikke ut, søpla flyter i elvene og langs vannene ligger det og råtner. Dette er det samme som i resten av Sørøst-Asia (Singapore og delvis Malaysia er unntak), men jeg synes det var ekstra skittent i Myanmar.

Ti dager er kanskje nok til å begynne med, og mine opplevelser bærer sikkert litt preg av at jeg kom rett fra Vietnam og Kambodsja, og var ganske sliten. Reisen foregikk dessuten helt på egenhånd uten noe guiding eller særlig veiledning fra lokale. I Kambodsja leide jeg sjåfør og guide som tok meg rundt og utenfor allfarvei over mange dager, i Vietnam hoppet jeg bakpå en motorsykkelsjåfør som viste meg landet sitt. Fravær av dette kan nok være med på å forsterke negative opplevelser, så ikke la alt jeg forteller stoppe deg i å dra. Tempelbjellene ringer fremdeles i Mandalay, og stillheten du finner i Bagan overgår alt annet. Templene, de religiøse symbolene og stemningen her er helt fantastisk, og noe jeg aldri vil glemme. Det står i sterk kontrast til både slummen i Yangon og superbyen Nay Pyi Taw.

Det er fortsatt mye mystikk i Myanmar, så jeg vil absolutt anbefale et besøk til dette landet. Men husk to ting: Tålmodighet og perfekte dollarsedler ;-)

Dette var interessant å lese. Myanmar er mye mer eksotisk enn de reisemålene jeg frekventerer. Jeg har nok blitt for vant til komfort til at jeg får lyst til å reise selv, det holder lenge å lese rapportene. Ni timer på den bussen f.eks. - grøss.

Fantastiske skriverier om en fantastisk tur!
Dollars er i boks, gjenstår bare å spare opp litt tålmodighet...
Tusen takk for reisen!

Utrolig interessant, takk for flotte bilder og velskrevne ord!

w

Takk for nok en spennende reiseskildring! Selv synes jeg Yangon var en stor opplevelse og angret en del på at jeg ikke reise litt mer rundt, men det er vel litt mer utfordringer utenfor hovedstadens beste hoteller, ja. Så hovedstaden i få kilometers radius fra hotellet var eksotisk nok for meg i første omgang. En ting man i alle fall ser av dine reisebrev er at Thailand er temmelig trist reisemål, sammenlignet med hva nabolandene kan by på!

Flott rapport. Morsomt å se bildene fra Mandalay, Nay Pyi Taw og Yangon. Var der i fjor. Enig i mye av dine beskrivelser. Yangon helt nedslitt, mens Mandalay gir deg et innblikk i Østens mystikk. Nay Pyi Taw er en kuriositet som bare må sees. Du tror det ikke før du ser det, og en tur med toget er et kapittel for seg. Bør oppleves før noen finner på å bygge nytt. Det skjer nok snart. Kinesere og thaier står klare med penger, så snart Telenor har 3G nettet i landet opp å stå.

Takk for en innholdsrik reiseskildring med flotte bilder! Det må ofte bli litt krevende for at ting skal bli spennende. Tøft å kaste seg ut i det uforutsigbare og ukomfortable - men du beviser jo hvor mye man faktisk får igjen. Og det er etter akkurat slike runder at luksushoteller kommer til sin nytte.

Nay Pyi Taw hørtes meget fascinerende ut og ikke helt utypisk for den type regimer å pumpe enorme summer i slike prosjekter samtidig som de er blinde for hva som skjer i resten av landet.

Fantastisk interessant!
20 dager på motorsykkel i Vietnam høres jo også sånn passe kult ut