Freetown - Sierra Leone

Det var lenge siden sist jeg var i Sierra Leone. Nå var tiden inne for å ta seg en tur igjen, og denne gangen ble det en helt annen reiserute enn tidligere. Via Paris!

Bakgrunnen for reisen er å besøke et barnehjem (My Home) som min kone og jeg driver i Freetown. Det er hele 3 år siden sist jeg var der, men min kone har vært der hele 4 ganger siden jeg var der for siste gang. Så jobben er gjort. Av min kone.

Jeg har alltid reist på ID reise (sjansebillett), og det har jeg kunnet gjort med både BMI og med SN Brussel. Men vi har ikke lengre noen avtale med disse selskapene, og da er det ett alternativ igjen på ID billett: Air France.
Det er lettere sagt enn gjort å komme seg ned. Man kan gamble å dra direkte fra OSL til CDG og løpe til neste fly. Det går akkurat hvis alt er på rute. Men jeg gamblet ikke, og dro ned til Paris dagen før. For rekker man ikke flyet, så er neste mulighet 4 dager senere.

Turen gikk fra Torp til København med Widerøe. Videre med SAS (MD82) til CDG. Det var mitt første besøk på CDG, og jeg hadde hørt det var en plundrete flyplass. Med en sekk på 29 kg og en koffert på 20 kg ble det vanskelig å ta seg rundt. Trapper, heiser, rulletrapper, opp ned.... ja det var jammen ikke lett.

Jeg skulle overnatte på Radisson Blu, og de skulle ha gratis transfer buss fra flyplassen. Jeg fant den aldri. Der hotellbussene gikk, var det listet opp en hel del hoteller, men ikke Radisson. Jeg tok en taxi, og måtte betale 20 Euro for den turen.

Hotellet var greit nok det. Jeg hadde fått en god pris. Så jeg har ingen ting å klage over. Men noe slitt var det: Sprekker i vasken på badet, og en lampe som manglet skjerm. Sånn skal det ikke være på et bra hotell.

Jeg sto opp tidlig, og valgte å droppe frokost på hotellet, som ikke var inkludert. Valgte heller å dra rett til flyplassen, sjekke inn, og så nyte frokost i fred og ro etter at alt var unnagjort. Men det skulle ikke gå som planlagt.

Jeg hørte i en info skranke hvor jeg skulle sjekke inn. Nummer 10 sa han. Jeg gikk til skranke 10 og stilte meg i kø. Vel fremme i skranken fikk jeg beskjed om at jeg var på feil sted. Ikke skranke 10, men område 10. OK, jeg gikk videre til område 10, som åpenbart var område med Afrika fly. Køen var uendelig lang. Men etter lang tids venting, var det endelig min tur. Jeg hadde lov å ha 2x23 kg bagasje. Jeg hadde 20 og 29 kilo, og måtte betale 100 dollar i overvekt. Den skulle betales på billettkontoret ved område 7. Jeg gikk ned, og fant "KLM/AF customer service" ved område 7. Jeg var litt stresset, for tiden gikk fort. Det var 45 minutter til avgang. Køen var ikke lang, men den beveget seg ikke. Jeg sto og jeg sto. Og 30 minutter til avgang ble jeg veldig stresset. Da jeg endelig kom frem, viser det seg at jeg var på feil sted. Billettkontoret var litt lengre ned. Ny kø. Jeg spurte pent i køen om å komme forbi, men de sa nei alle sammen. 20 minutter før avgang var overvekten betalt, og jeg måtte i passkontrollen. Laaaang kø. Jeg regner med at det ville ta minst 30 minutter. Jeg gikk til fast track. Det var 3 andre som tenkte det samme. Alle tre spurte pent og sa de hadde dårlig tid. De fikk nei alle sammen. Jeg spurte, og fikk nei. Jeg ba pent en gang til. Nei. Og så dro jeg frem ID kortet mitt fra WF, sa at jeg skulle til Freetown, at flyet gikk om 20 minutter, og at neste fly var om 4 dager. Da himlet han med øynene, og slapp meg igjennom.
En sydamerikaner kom bakfra med familien. Han snek seg forbi i køen, til høylytte protester fra andre reisende. Jeg var alvorlig stresset, og da han kom til meg, snudde jeg meg 180 grader, holdt pekefingeren mot ansiktet hans, og sa klart ifra: Dont even try to pass me! Han stoppet

Pulsen var høy, og jeg måtte videre med tog til min terminal. Så sikkerhetskontroll. 5 minutter til avgang var jeg i sikkerhetskontrollen. Og våt av svette ankom jeg gaten 1 minutt før avgang. Jeg hørte på veien at jeg ble ropt opp. Vel ombord, kunne jeg pustet svært lettet ut. For så å få høre at flyet hadde teknisk problem, og at vi ville måtte vente 45 minutter før det ble avgang.

En svært dramatisk start på dagen. Sjeldent har jeg vært så stresset. Og jeg vet at neste gang jeg skal til CDG, så skal jeg ha mer enn 2 timer på flyplassen. Men jeg håper at jeg ikke skal tilbake til CDG noen gang. Det var en flyplass jeg likte dårlig.

Nå kunne jeg ihvertfall slappe av og puste ut, ombord i AF sin A330


Fortsettelse følger.

PS, Jeg rakk ikke ta noen bilder på CDG :lol:

Ugrei start på turen der ja...

Ser frem til oppdateringer, med masse bilder! Har tenkt å reise til Sierra Leone en gang, så håper på mange tips her

Fortsatt god tur. Alltid deilig å ankomme god og svett til en langtur. Blir spennende å lese fortsettelsen.

Etter 45 minutters venting ombord var det klart for take off. Flyet var fullt. Så ingen ledige seter verken i business klasse eller på økonomi. Det betyr at jeg var svært heldig, jeg reiste jo på sjansebillett. Jeg kunne jo ha kjøpt meg en billett med fast plass. Det ville kostet ca 8000 kroner. SN Brussel hadde en kampanje fra Norge på ca 6400 kroner, men disse billettene fikk jeg desverre aldri tak i. Jeg fikk svar på feriesøknaden litt for sent til å slå til på fast plass.
Risikoen med stand by billetter er stor, særlig når neste fly går fire dager senere.

Vel, flyet tok av og satte kursen sydover. Det var ikke raka vegen til Freetown, men vi skulle innom Conakry i Guinea først. Reisen var behagelig, og maten var god underveis. Jeg satt på første rad etter økonomi pluss. Det betyr at jeg hadde en skillevegg forran meg. Ingen som lente seg bakover og skviset knærne mine. Det er deilig. Ulempen er at jeg ikke får rettet ut bena, men må sitte med knærne i nesten 90 graders vinkel (litt overdrevet).
Hvorfor i all verden kan ikke den nederste delen av denne veggen skrå litt fremover? Da ville man fått en virkelig behagelig plass å sitte.

Moderne og godt film/musikksystem ombord. Jeg så to klassikere: When Harry met Sally, og En fisk ved navn Wanda. Første filmen blir bare bedre og bedre for hver gang jeg ser den. Og er en film for folk som har noen års erfaring i livet. Neppe en film ungdommen liker - og skjønner.
Neste film er en herlig film med Michael Palin, John Cleese og Jamie Curties. Slektskapet til Monty Pyton/Fawlty Tower er tydelig.

Mye turbulens underveis, men ikke dramatisk mye. Før landing i Conacry opplyste de fra cockpit det var "stormy weather conditions" ved landing. Jeg liker dårlig mye turbulens, og var forberedt på en ganske voldsom innflyving. Men det gikk som på skinner. Solen skinte fra nesten skyfri himmel, og palmene bevegde ikke på seg. Stormy? Nei.

Transit passasjerene ble sittende ombord. De aller fleste gikk av i Conacry. Kun 40-50 mennesker var igjen, som skulle videre til Freetown. Vi ventet nok i en times tid før vi reiste videre. I mellomtiden var det bagasje sjekk. Alle måtte peke ut sin håndbagasje til kabinpersonalet. Før noen ganske få passasjerer kom på, som skulle til Freetown. Det var flest afrikanere ombord, men også noen asiatere. Jeg var en av de få hvite.

Det var kun ett fly på bakken i Conacry. Det var 5T-CDC, en 737 fra Mauritania. Jeg satt sånn til at jeg ikke fikk tatt bilde desverre. Men fikk nå se ut litt av vinduet. Flyplassen i Conacry så betydelig bedre ut enn den i Freetown. Her var det til og med to tuber, så man slipper å gå utendørs eller ta buss ut til flyet.

Avgang til Freetown, og flytiden var beregnet til 25 minutter. Vi tok av, gikk opp til 3000 meters høyde, lå der i to minutter, og så begynte turen ned. Etter 18 minutter var det touch down på FNA - Freetown.
Jeg har dårlig erfaring med flyplassen, og gruet meg litt til å gå ut.
En buss kom og tok oss de 50 meterne inn til terminalen. En hel haug med bakkemannskap var i sving på bakken. Ukjent hva alle disse gjør. Men mange er de. Veldig mange!

Det er forbudt å fotografere på Lungi flyplassen. Det forbudet overholder jeg. Forrige gang så det rett og slett ille ut der, nå var fasaden i ferd med å bli pusset opp, og det fremsto som noe helt annet enn før.


Fortsettelse følger

Fin og eksotisk rapport.
Men hva slags fly fløy du?

Tusen takk for spennende lesestoff!

Ser fram til resten!

Artig lesning! Fotoforbud på flyplasser er ganske vanlig i Afrika.

Ja, fotoforbud overholder jeg ihvertfall der. Jeg hadde en en svært traumatisk opplevelse for 4 år siden i Sierra Leone. Hvor noen trodde jeg hadde tatt et bilde. Den opplevelsen har kostet meg mange søvnløse netter.

Flyet fra Paris til Freetown var en Airbus 330. Og det er jo en flott maskin for en slik distanse og lengre. Men jeg har aldri hørt den har vært brukt på en så kort strekning som mellom Conacry og Freetown. Ifølge LN MOW er det 12 mil mellom flyplassene. Med andre ord: ingen servering underveis

Flyplassen i Sierra Leone er i en klasse for seg selv. Man tar buss de 50 meterne inn til terminalen. Der er det et kaos av hyl og rop. Og folk som skal hjelpe. Jeg har tidligere hatt dårlig erfaring med tollen, og måtte betale toll selv om jeg ikke har noe å fortolle. Men når man står der alene mot tre tollere, så har man ikke så mye valg. Så denne gang valgte jeg å bruke en bagasjebærer. Han tok bagasjen min, og var å tok en prat med tollerne (ga de penger) før jeg gikk igjennom. Han ville ikke si hvor mye han skulle ha for å hjelpe meg med bagasjen. Han sa "you pay what you feel like". Da vi var utenfor ville jeg gi han noen lokale penger, men da ville han plutselig ha 20 dollar! Jeg sa nei, men så startet han å oppføre seg truende, og da var en 20 dollar seddel raskt fremme. Overpris de luxe, men jeg orker ikke bråk. Jeg står alene mot mange hvis noe skulle skje. Og jeg tar rett og slett ikke sjansen på en diskusjon. Erfaringen er dårlig akkurat der. I Sierra Leone. Kona mi derimot, hun tar diskusjonen med stor ro, og vinner alltid kampen. Men ikke jeg.

Passkontrollen ønsket meg velkommen til Sierra Leone. Det var hyggelig.
Ellers sto det 4 menn i hvit frakk, klare for å se om folk hadde vaksinasjonskort. For skal man se det, så må man jo se ut som en lege

Det finnes ingen tv monitorer på flyplassen. Ei heller høyttaleranlegg.
Og når det gjelder transport til byen, så finnes det flere muligheter: Kjøre bil i ca 5 timer, ta luftputebåt, ta ferge, eller fly helekopeter. Sistnevnte er selvfølgelig raskest (og dyrest), men det er sjeldent at alle disse tingene virker. Og nå var det bare fergen og luftputebåten som virket. Jeg valgte luftputebåten, den går raskest. Og det er en artig måte å reise på. Det var en ny (godt brukt) luftputebåt jeg reiste med denne gang. Dagen etter fikk jeg se den gamle. Det vil si, jeg så kun toppen av den. Det som stakk opp over vannet. Og det var ikke mye. Vannet gikk til litt over vinduene. Den lå godt på havets bunn, med andre ord.
Den har tidligere vært nær ved å synke. Det var første gang jeg var i Sierra Leone. Da gikk den tom for drivstoff, og folk rodde ut med bøtter med bensin.
Det måtte jo bare gå galt.

Helekopterne (som nå ikke fløy) har jo også hatt sine episoder. Et av de (MI8) gikk i bakken på flyplassen for få år siden, og 22 personer mistet livet. Det er forøvrig ikke den eneste ulykken.

Amerikanske ansatte på ambassaden får ikke ta helekopter. De får heller ikke ta fergen eller luftputebåten. De må kjøre bil. Men kun når det er lyst. Og flyene lander på kvelden.....

Man kan være forundret over plasseringen av denne flyplassen. Det er som om Oslo ligger i Vestfold, og flyplassen ligger Fredrikstad. Man kan enten kjøre rundt, eller ta seg over sjøen på en eller annen måte.



Ellers er flyplassen ikke svært travel. Ihvertfall når man tenker på at det er eneste flyplass i et land med over 6 millioner innbyggere.
Litt om flyplassen finnes her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Lungi_International_Airport

Og her er oversikt over hvilke selskap som flyr, og når de flyr.
http://www.visitsierraleone.org/vis...ting-there/Sierra-Leone-Flights-Schedule.html

Herlig eksotisk lesestoff

Her er bilder av luftputebåtene. Den gamle, og den nye.
Editet var et veldig lite bilde av den gamle båten. På min data kommer bildet opp mye større, men noe ser ut til å gå galt når jeg legger det inn her på siden.
Båten ligger med bunnen i sanda, og når høyvannet stiger så stiger ikke båten. Den blir liggende dønn stille - på bunn

Den lille speedboaten som kan sees på det ene bildet, er også en måte å komme seg til og fra flyplassen på. Den kjører i konkurranse med luftputebåten og ferga. Den fylles godt opp med både passasjerer og bagasje.

Det tar lang tid fra man er ute av terminalen til man setter seg inn i bussen som går ned til sjøen. I mellomtiden kommer det stadig folk som sier "just stand here, I will look after your bag", og så vil de ha betalt. Jeg har lært meg å avvise disse. Det kan fort bli dyrt. Han som løfter bagasjen ombord i lastebilen vil også gjerne ha betalt. Men han fikk ikke ei krone av meg.

Turen fra flyplassen til stranda tar mellom 10 og 15 minutter. Det meste er på grusvei av svært dårlig kvalitet. Nærmest å regne som skogsvei for traktorer. Det er langt fra behagelig. Det skal være valg i Sierra Leone i november, og det var mange folk fra EU og FN som måtte få gå først ombord. Valgobservatører, diplomater og slike. Vel ombord, er det behagelig nok. Og å kjøre luftputebåt er veldig artig. Det går like bra til lands som til vanns.
Turen over til Aberdeen tar ca 20 minutter. Og der venter et nytt kaos av folk som skal bære kofferter, det er rop og hyl, og et sammensurium av folk.
Rene maurtua. Etter at noen har stukket en pinne i den!

Han som leder barnehjemmet vårt var på terminalen og tok meg i mot, og han hadde med seg sin kone og Conny, en av jentene på barnehjemmet. En veldig hyggelig velkomst. Det er bare 100-200 meter til hotellet, men vi fikk tak i en bil som kunne kjøre oss dit. Det kostet den nette sum av 20.000 leons. Det er ca 30 kroner. Normalt betaler en lokal person 1000 leons for en tur på 20 minutter. De vet å ta seg betalt av hvite. Sånn er det, og det hjelper ikke å prute. De går ikke ned på pris. Ihvertfall får ikke jeg det til.

Så gikk turen over til Family Kingdom hotell, et av de bedre hotellene landet har å tilby. Jeg vil si det er av tostjernes kvalitet. Men det er trygt, og det ligger rett ved stranda. Og det er jeg veldig fornøyd med!

Hotellet hadde en gang en hjemmesiden, men den virker ikke lengre.
Og mail adressen er av type "yahoo.com"

Her er en linkk til trip advisor sin side om hotellet: http://www.tripadvisor.com/Hotel_Review-g293833-d674893-Reviews-Family_Kingdom_Resort-Freetown.html

Planen var å dra til barnehjemmet vi driver neste morgen. Men sånn kunne det desverre ikke bli. Det er valg i Sierra Leone i november, og det var meldt om opptøyer neste dag. Alle sa jeg måtte holde meg innendørs, og ikke en gang gå ut på gata utenfor hotellet. Det var trist, men jeg valgte å følge rådene. Barna ble sendt hjem fra skolen, butikker stengte. Og det ble sagt at om jeg trosset rådene, så var det ingen som ville ha tatt sjansen på å kjøre meg til barnehjemmet. Så det var bare å bli på hotellet, slappe av og hvile ut.
En kan godt si at engasjementet rundt valg er litt større i Sierra Leone enn i Norge. Og det går litt over styr noen ganger.

Jeg bestilte en øl i den enkle restauranten på hotellet. Valget ble Star, som er brygget i Sierra Leone. Eieren av restauranten kunne fortelle at Star nå smakte annerledes enn før. Årsaken var ikke endring av oppskriften. Neida, han fortalte at bryggeriet hadde hatt besøk av en mann fra Nederland. Han hadde renset noen filter og rør. Og vipps, så fikk ølet en helt annen smak. Jadda......

Det er svært få, om noe, som fungerer i Sierra Leone. Da jeg var der for tre år siden fikk landet sine første 3 minibanker. De ble bevoktet døgnet runt, av menn med maskingevær. Nå var det kommet flere minibanker så jeg. Og vaktene var borte. Ja ja, det går fremover, tenkte jeg. Men fant etter hvert ut at minibankene ikke ble bevoktet, rett og slett fordi ingen virket. Og det var leeeeenge siden de hadde virket.

Delte taxi med en engelskmann en dag. Han var sendt av myndighetene i England for å hjelpe med opplæring av bruk av en hypermoderne fiskebåt som var gitt som uhjelp. Den engelske ingeniøren var virkelig oppgitt. Fiskebåten var state of the art, og med motor og utstyr som krevde både høy kompetanse og et omfattende vedlikehold. Han sammenlignet det som to fiskebåter: En som alltid gikk - landrover. Og en som gikk bra om den ble pleiet godt: Ferrarri. Storbritannia hadde gitt en Ferrari. Og han var overbevist om at båten ikke ville kunne bli brukt to uker etter at han var dratt. Og jeg tror han så mer enn gjerne. Man skulle tro at folk i "uhjelpsbransjen" visste bedre. For det er åpenbart for de aller aller fleste at slikt ikke går. Men det er visst ikke åpenbart for fagfolket som gir bort.

Turen fra hotellet til barnehjemmet er sikkert ikke på mer enn 3 mil. Allikevel kan reisen (i taxi) ta mellom 45 minutter og 3 timer. Veiene er alvorlig dårlige. Flere ganger måtte jeg og andre passasjerer i taxiene ut av bilen for å kjøre over humpler. Og jammen måtte vi ut å skyve noen ganger også Og det midt i sentrum. Vi var 3 mann for å skyve taxien opp av hull i veien.

Men vel fremme ble jeg møtt av barn og ansatte. Gjensynsgleden var enorm. Litt sjenerthet i starten, men den forsvant raskt. De fant frem leker de tidligere hadde fått, og viste seg stolt frem. Ballonger, såpebobler, leker... det var stor stas å vise Uncle Leif hva de hadde. Og mer skulle de få. Jeg hadde med fotballdrakter, fotballsko, leker, klær, briller.... Og det ble selvfølgelig tatt godt imot.
Det er svært få i Sierra Leone som har strøm i sine hus. Og det er også svært uvanlig å ha vann. Kombinasjonen av både strøm OG vann er nærmest unik. My Home har både strøm og vann. Og bygningen er som et palass i forhold til det meste andre i området. Kissy, hvor barnehjemmet ligger, er en belastet bydel. Østkanten av Freetown. Her går man ikke ut etter mørkets frembrudd. Og My Home er omgitt av piggtråd. Dørene er av jern, og låses klokka 18 hver dag. I tillegg har de fått en vakthund som heter Police. Den fungerer som vakthund, og som kjæledyr. Barn i Sierra Leone er jo også glad i hunder. Så Police er en god investering.

Barna bor sammen med 4 ansatte. 7 gutter oppe, 7 jenter nede. Og de går på skole alle sammen. Tidligere analfabeter, som nå er blant de beste elever i klassene sine. Jeg valgte, i samråd med de ansatte, å ikke bli med barna til skolen. Årsaken er åpenbar for de der nede, men veldig fremmed for oss: Etter besøk fra Norge har barna vært utsatt for press for penger fra lærere. Og de har blitt slått fordi de ikke gir lærerne noe. Det er en vanlig ting i Sierra Leone desverre. Men presset for penger har blitt betydelig større etter at hvite folk har besøkt barna på skolen. Hvite mennesker er pengesekker der. Så for å unngå mer press, valgte jeg å bli på barnehjemmet. Vi har som prisnipp å aldri bidra med korrupsjon eller lignende. Og det gjelder også press fra lærerne. Barna har fått beskjed om å komme seg hjem hvis det oppstår press. Og det skjedde allerede første dag. Da kom tre barn hjem. Vi håper og tror at lærerne etter hvert forstår at det ikke er noe å hente, og at de etter hvert gir seg. Gir vi penger er det kjørt. Vi gir ikke en krone. Ikke en! Vi har heller valgt å engasjere en lærer som kommer til barnehjemmet og gir ekstraundervisning, som en kompensasjon for det de går glipp av når de går hjem. Og det fungerer utmerket. Det er trist at det skal være sånn. Men sånn er det nå en gang i Sierra Leone.

Bilder: Esther Josephine Jensen, jenta som ikke visste hva hun het til etternavn, har pyntet seg for Uncle Leif med ballonger i håret.
Lumley Beach, en aldeles flott strand, uten en eneste turist. Jeg har vært 4 ganger i Sierra Leone. Men aldri møtt en turist.
My Home: Bygget hvor barna bor. Et palass i forhold til det meste annet i Sierra Leone.

Fortsettelse følger

Flott og annerledes.
Venter spent på fortsettelsen !

Det var meldt om opptøyer neste dag. Alle sa jeg måtte holde meg innendørs, og ikke en gang gå ut på gata utenfor hotellet. Det var trist, men jeg valgte å følge rådene. Barna ble sendt hjem fra skolen, butikker stengte. Og det ble sagt at om jeg trosset rådene, så var det ingen som ville ha tatt sjansen på å kjøre meg til barnehjemmet. Så det var bare å bli på hotellet, slappe av og hvile ut.

Click to expand...

Det er svært få, om noe, som fungerer i Sierra Leone.

Click to expand...

Etter besøk fra Norge har barna vært utsatt for press for penger fra lærere. Og de har blitt slått fordi de ikke gir lærerne noe. Det er en vanlig ting i Sierra Leone desverre. Men presset for penger har blitt betydelig større etter at hvite folk har besøkt barna på skolen. Hvite mennesker er pengesekker der.

Click to expand...

Gud bedre!!!!

Lumley Beach, en aldeles flott strand, uten en eneste turist. Jeg har vært 4 ganger i Sierra Leone. Men aldri møtt en turist.

Click to expand...

Nei, hva kan det skyldes...

Imponert over hva dere gjør der nede!

Man røres av slike historier. Jeg ser store likheter med Congo som jeg kjenner ganske godt.

imm said:

Jeg bestilte en øl i den enkle restauranten på hotellet. Valget ble Star, som er brygget i Sierra Leone. Eieren av restauranten kunne fortelle at Star nå smakte annerledes enn før. Årsaken var ikke endring av oppskriften. Neida, han fortalte at bryggeriet hadde hatt besøk av en mann fra Nederland. Han hadde renset noen filter og rør. Og vipps, så fikk ølet en helt annen smak. Jadda......

Click to expand...

De brygget Star i Nigeria også, og der smakte man klart forskjell på Star på flaske og på boks. I tillegg fikk man tidenes hangover av flaskeøl, ikke så mye fra boksøl. Ble sagt at det skyltes kjemikaliene de vasket flaskene med...


Imponerende å lese hva dere får til :up:



-eggs

eggs said:

De brygget Star i Nigeria også, og der smakte man klart forskjell på Star på flaske og på boks. I tillegg fikk man tidenes hangover av flaskeøl, ikke så mye fra boksøl. Ble sagt at det skyltes kjemikaliene de vasket flaskene med...


Imponerende å lese hva dere får til :up:



-eggs

Click to expand...

Takk for meget verdifull informasjon Eggs. Fra nå av blir det bokse-Star :cheers:

Ellers takk. Ja, folk som jobber i Afrika vet jo at ikke det er veldig enkelt å få til ting.
Kulturforskjellen og tenkesettet er totalt annerledes enn hva vi er vant til. Men vi har nå fått det til, og vært heldige så langt.

imm said:

Takk for meget verdifull informasjon Eggs. Fra nå av blir det bokse-Star :cheers:

Ellers takk. Ja, folk som jobber i Afrika vet jo at ikke det er veldig enkelt å få til ting.
Kulturforskjellen og tenkesettet er totalt annerledes enn hva vi er vant til. Men vi har nå fått det til, og vært heldige så langt.

Click to expand...

Tusen takk for em anderledes og særdeles inntresant TR.

Takk for en flott rapport.
Jeg tenkte på oss i Norge med våre problemer da jeg leste dette, dieselpriser, 30 dager i legekø osv.

Jeg var i Sierra Leone i en uke. Dagene gikk med til å være på barnehjemmet. Vi lekte endel, dro til en åpen plass og spilte fotball, og koste oss. Fotballbanen var av grus, sand og stein, og var absolutt ikke egnet å leke spille fotball på. Men der nede har de ikke gressbaner som her. Det er grus/stein, eller stranda som gjelder. Jeg bodde rett på stranda, og gikk flere ettermiddagsturer. Og badet en gang. Det ser bedre ut enn det er. Vannet er behagelig varmt, sikkert 28 grader, eller kanskje ennå mer. Man merker knapt man går uti. Men man merker bedre alt som flyter rundt i vannet. Og det er desverre en hel del.

En uke gikk fort, og det var på tide å tenke på hjemreise. Jeg var svært fornøyd med hva jeg hadde sett. Vi tok inn 4 nye barn ved årsskifte, og de hadde integrert seg godt med de andre. Det er noe helt helt spesielt å se så konkret hva man har bidratt til. Barn som aldri hadde sovet i en seng før. Barn som var fulle av store sår på føttene, fulle av infeksjon, fordi de bare hadde ett par sko, som de måtte dele med sin bror. Barn som har blit tvunget til å skaffe penger ved å danse for voksne. Danset de ikke, ble det juling. Barn som kom vantro til en voksen og spurte "er det sant at vi skal få mat i dag også".
Følelsen av å se disse barna nå, den er ikke til å beskrive. De har det trygt. De har det godt. De har mat og drikke. De har skolegang, og er ikke lengre analfabeter. Å se dette gleder meg stort. Og det gleder barna også.

Det var vemodig å sette seg inn i lufputebåten for å kjøre ut til flyplassen. Den gikk på rute, noe den ikke alltid gjør. Det gjelder å være tidlig ute, for den kan godt gå en halv time før rute, hvis man mener man har folk nok ombord. Og da er man i så fall prisgitt gutter med speedbåter, som tilbyr å ta deg til flyplassen. De vet da at du MÅ bruke de, hvis ikke rekker du ikke flyet. Og prisen blir gjerne veldig høy. Også i vestlig målestokk.

På flyplassen var det som vanlig fullstendig kaos. Innsjekk virket ikke. Lenge i kø som ikke bevegde seg. Svetten rant. Lokalene er mildt sagt elendige. Ingen skjermer, ingen høyttalere. Jeg liker meg svært dårlig på flyplassen. Jeg går heller gjennom Freetown etter midnatt enn å være på flyplassen. Jeg føler meg ubekvem der. Men etter lang tid, fikk jeg endelig sjekket inn. Men kun til Paris. Akkurat der og da ga jeg blaffen. Uten å få sjekket inn bagasjen hele veien, ville jeg måtte vente ca 5 timer i Paris, istede for en time.
Dårlig erfaring med sikkerhetskontrollen, gjorde at jeg reiste uten håndbagasje. Jeg hadde kun en liten håndveske med penger, pass og kort. Ikke noe annet.
Jeg ble forhørt litt om hvorfor jeg var i Sierra Leone. Er man og jobber, må man betale. Jeg slapp unna.

Det var kraftig torden og lyn. Og jeg trodde neppe det ville bli noen avgang i det været. Men det ble det. AF maskinen sto klar, og gikk på rute fra Freetown. 18 minutter senere landet vi i Conakry. Og jeg trodde bakkestoppet skulle være på en halv time eller så. Men der tok jeg feil. Tiden gikk og den gikk. Og vi sto i over tre timer. Sånn skulle det være. Hadde vært fint om vi kunne forlatt flyet, men det gikk ikke. Ei heller var det noen form for servering mens vi ventet. Vi var vel bare 30-40 mennesker ombord, og litt drikke hadde vært på sin plass. Men til slutt kunne vi ta av. Og hadde flydd i 20 sekunder da jeg så tre store fugler var på vei til å bli truffet av flyets venstre ving. Men heldig vis gikk de klar. Det kan ikke vært mange meterne, og jeg trodde de ville bli sugd inn i motorene. Men de fikk seg nok en skikkelig runddans når flyet var passert. Birdstrike i Conacry ville vært uheldig. Mildt sagt.

Landet på rute på CDG. Og det tok en og en halv time fra landing til jeg var på innsjekk på terminal 1. Da hadde flyet mitt gått for en halv time siden, og jeg måtte vente på neste København maskin. Det ble mange timers venting i København også. Så jeg tok en tur inn til byen, ruslet litt rundt og fikk litt frisk luft. For frisk luft er mangelvare i Sierra Leone. Man lukter GRUSOMT når man kommer derfra. Der er virkelig flaut. Jeg måtte be om unskyldning til passasjerene rundt meg på WF maskinen fra København til Torp. Til tross for nyvasket kropp og klær. Det lukter ille. Så ille at min datter nekter å møte meg (og kona mi også) når vi kommer. Vi må dusje først, og skifte klær!
Dere tror jeg overdriver? Nei. I går kom jeg inn i garderoben på Torp. WOW, her lukter det jammen meg Sierra Leone, tenkte jeg. Og var forundret over det. Men så fant jeg ut hvorfor denne spesielle lukten var der. Jeg hadde glemt skoene jeg reiste i der. De hadde ikke vært brukt i Sierra Leone. Bare til og fra flyplassen. Men lukten av Sierra Leone hadde satt seg i skinnet. Og forpestet hele garderoben!

Vel, det var godt å være hjemme igjen. Sliten og trøtt 26 timer etter jeg satt meg på luftputebåten fra Freetown.


End of story