LOS

[eggs]

Forord,

Følgende tekst ble skrevet under noen frustrerte dager i et land langt, langt borte, og er egentlig ikke skrevet med tanke på at andre skulle noen gang skulle lese den. Det bærer den preg av! Men det kunne jo tenkes at noen andre ville finne den underholdende likevel. Jeg har bearbeidet den minimalt, bare slettet det som ikke egner seg i et åpent forum og rettet de mest groteske skrivefeilene. At tekst hopper i synsvinkel og tid får bare være, og jeg skulle gjerne hatt noen bedre bilder å spe på med. Men som sagt, dette skulle aldri være en tripreport…




Jeg har en del dødtid i slå i hjel for tiden, så jeg tenkte jeg ville skrive en type tripreport. Start og slutt er litt flytende, så det blir kanskje mer en referanse til opplevelsen. Det vil vise seg etter hvert som jeg skriver…

Så hva gjør en ungsau som meg i Lagos, Center of Exelence? Vel, den korte historien er at jeg gjør det samme som alle andre vestlige her nede. Jobber. Men jeg jobber ikke. Det er ”problemet”. Hadde jeg jobbet ville jeg ikke hatt tid til dette tullet… Men jeg har tid, så da kan jeg jo ta den litt lengre historien også.


Jeg gikk solo på OY-JEC og hadde første t&g i OY-MRP.

Som nyutdannet pilot med et ferskt MPL sertifikat startet jeg rett i Sterling Airlines i 2007. Rakk å jobbe i 13 måneder, med verdens beste kolleger på OSL-basen, før jeg fikk en simpel SMS fra OP rett før jeg skulle stå opp for å fly til LPA om at jeg ikke skulle noe sted like vel. Jeg var sagt opp tre måneder tidligere så det var ”bare” en flygning fra eller til for meg, men for en sur måte å måtte slutte på. Etter 5 måneder med noen-og-femti søknader uten svar begynte jeg å vurdere de litt mer atypiske mulighetene. Noe det skulle vise seg at flere andre gjorde også. Jeg sendt derfor en mail til et rekrutteringsbyrå som rekrutterer for Arik Air, og innen 30 sekunder ringte mobilen. Jeg kunne gjerne komme på assesment i LGW, men måtte bare sende inn noen papirer før det kunne bookes i systemet. Tre uker senere booker jeg billetter til London Gatwick, eller prøver i alle fall. Det var jo vi som hovedsaklig fløy LGW fra Oslo. Og Norwegians billetter passet ikke med tre dagers varsel. En kamerat jeg skulle sammen med skulle med NAX til STD, så jeg slang meg med på den.

Å fly med NAX er som å fly med NAX, og da vi landet på kvelden var det ingen køer å snakke om. Men vi skulle videre til LGW, og National Express skulle ta oss dit. De brukte to timer på bragden. På veien stoppet vi ved LHR og der hopper plutselig en annen nordmann på bussen. En FO fra Astareus, som fløy for oss i Oslo, på vei til recurrent i LGW. Hyggelig! Da vi nådde LGW gikk vi ned til bussholdeplassen der det var en telefon vi kunne bruke til å bestille shuttlebussen til hotellet. Den sluttet derimot å gå 2300, og det var nå 2305, så da ble det taxi likevel. Bla bla bla, assesment gikk bra, og to dager senere gikk turen hjem med SAS fra LHR.

Å fly med SAS var, som vanlig, smooth. Vår 737-800w sto flott parkert ved siden av Emirates a380, så Virgin Atlantic a340-600 og så British Airways 747-400, så selskapet var det ingen ting å si på.

En måned senere var det recurrent i AMS. KLM tur retur. Ikke noe tull. Min erfaring er at det aldri er noe tull med nedlenderne. (Og jobbmoralen deres kunne de her nede virkelig lært noe av.) Flyet hjem gikk kl 20, for å være sikker på at vi rakk å bli ferdig i simulatoren først. Og det ble vi. Med simulatortid fra 06 til 10 var det godt med tid. Hadde det ikke vært for at vi hadde samme simulatortid dagen før også skulle jeg tatt en tur inn i byen. Men jeg valgte å være zombie på flyplassen istedenfor. Gaten ble satt opp ca 8 timer før avgang, på den gaten som lå så langt borte fra alt annet som fysisk mulig. Gleden var derfor stor da jeg så liggestolene ytterst på piren. Å ligge der i halvtåka og glane på flyene var egentlig helt ålreit, og plutselig var det tid for boarding.

Jeg visste godt fra før at alt som har med Afrika å gjøre er på det beste litt usikkert. Men med requrrent i boks var jeg ganske sikker på at dette faktisk ble noe av, selv om jeg ikke hadde skrevet under kontrakt med Arik eller signert bondingen. Så det var bare å rulle opp ermene for å sette vaksiner. Mange vaksiner. Tror ikke det er mange ting man ikke kan få i Nigeria. Og da passet kom tilbake med visum, var det plutselig tid for å dra.


Kaldt og grått på OSL.

[eggs]

Småkald dro jeg til Gardermoen uten jakke. Jakke var det eneste jeg var sikker på at det ikke ble bruk for i Nigeria. Alt annet var mer et sjansespill. Jeg fikk ingen info fra Arik overhodet før jeg dro. Det lille som var gikk gjennom rekrutteringsbyrået. Det fantes ingen pakkelister, briefer på hva vi kunne forvente eller hvor vi skulle. Det eneste formelle jeg hadde var et navn, Gilbert og et nummer som skulle være hans, med en advarsel om å ikke dra noen steder uten han. Derimot var det allerede en del x-Sterling folk i Arik som kunne komme med gode innspill på hva vi burde ha med.


Med litt lirking og luring (les rå makt) gikk lokket igjen til slutt.

24 kilo rød koffert ble derfor trillet til innsjekk. Overraskende ble jeg gjort oppmerksom på at jeg hadde en Economy Extra billett og kunne bruke Fast Track og 24kg var selvfølgelig helt i orden. Ja takk, begge deler.



Ny 737-800 med meg på sete 2D. Godt med benplass og noe godt å drikke. Kan ikke klage da.











6 timer til transfer i LHR er nok. Selv om det tok en time å komme gjennom passkontrollen og hente kofferten er det mer enn nok. Nede ved baggasjebåndet møtte jeg to andre dansker jeg skulle videre sammen med. Det korter ventetiden betraktelig. Ariks innsjekk åpner 4 timer før avgang, presis. Så etter å ha byttet terminal ventet vi nesten en time på å sjekke inn. Mens vi satt der og ventet begynte personalet å rigge opp for innsjekk. Køsystem ble rigget og vekter satt ut. Vi prøvde å spørre hva egentlig vektgrensen var, men de kunne ikke svare oss før de var ferdige med å rigge. Da kom han vi spurte tilbake og skulle vise oss det ved å veie koffertene. Hvorfor han ikke bare kunne si ”to kofferter på 30kg hver” med en gang var nok første møte med nigeriansk inneffektivitet. 2x30kg er vel raust på vanlig økonomiklasse? Likevel var det flere lokale som slet kraftig med å komme innenfor. All bagasje ble også merket med en nummerkode.



Ny passkontroll. Ny sikkerhetskontroll. Deilig å slippe å ta ut laptoppen, teit å glemme en flaske Solo i sekken. Inne i terminalen var det tid for litt mat med drikke, avgangen var ikke før 23. Vi gikk ut til flyet i god tid. Blant passasjerene var det noen som skilte seg klart ut. Det er noen det bare lyser malplassert pilot av lang vei. Til slutt var det 11 av oss som skulle ned sammen, og vi utgjorde kanskje 20% av passasjerene.





Ariks a340-500 er flott. Jeg liker bemalingen og synes den kler -500 godt. Om den er fin utvendig er den fantastisk innvendig! Beste benplassen jeg noen gang har hatt på økonomi. Skybar på business og mellom økonomi avdelingene. Mood light som lyste rødt da vi gikk om bord og fikk de røde setene og resten av interiøret til å se grundig gjennomført ut. Standard teppe, pute og headphones, men også toalettveske til oss bak som inneholdt sovebriller, ørepropper, våtservietter, tannbørste og tannpasta og sokker. IFE med stor skjerm i hvert sete med et rikt utvalg av film, serier og musikk. Blant film kan man velge mellom film fra Hollywood eller Nollywood. Alle nigerianerne digger Nollywood som spytter ut rundt 70 filmer i uken. Alle filmene er om familieintriger, og det er umulig å se forskjell på dem. Kvaliteten kan en hvilken som helst norsk tenåring gjøre bedre, men det ser ikke ut som de lokale bryr seg om det. (Vi satt og så på Gladiatoren på hotellet da hotellmanageren kom og byttet til Dungeons & Dragons filmen for den var jo mye bedre med magi og overnaturlige skapninger…) Eneste å sette fingeren på var at flightoversikten ikke virket. Ikke noe kart, ikke noen info. Men det kan være så enkelt at det er fordi nigerianere flest er piss redde for å fly. Da er nok ikke bilder fra nesehjulet under landing noen høydare. Men da det var en nattflyvning fikk vi uansett ikke utnyttet herligheten.



Kabinpersonalet fikk nok heller ikke utnyttet sin kapasitet. De gikk opp og ned midtgangen konstant på leting etter noe å gjøre. Servicen var da også upåklagelig.

[eggs]

Flyet opereres av HiFly på veiene av Arik Air. Halvparten av personalet er fra HiFly, den andre fra Arik. Arik har hatt et problem med å få nok cabincrew til disse flygningene. Det er nok av folk som vil. De vil, de vil, men får det ikke til. For de lokale kan ikke svømme. Av de 200 første i kabinen som ble sendt på kurs i Portugal var det bare 7 som ikke sank. Den flytende andelen er på vei opp nå som kurset også inneholder en grunnleggende svømmeopplæring… Bortsett fra det må jeg si at kabinpersonalet her nede er blant de dyktigere medarbeiderne jeg jobber med. De har alle en universitetsgrad, ofte fra Europa, snakker godt engelsk og har en relativt god arbeidsmoral.

Når man ankommer Lagos blir man overraskende fort klar over hvorfor Nigeria har så dårlig rykte. Køen foran passkontrollen er lang og treg. Og det hjelper ikke at halvparten av pass- og visumkontrollørene sitter åpenlyst og sover ved skranken sin. Det er det alltid noen som hisser seg opp over, fullstendig uten grunn. Baggasjeutleveringen er ikke akkurat så mye mer effektiv. Etter mye om og men hadde da alle fått bagasjen sin, og vi bevegde oss ut i ankomsthallen. Der ble vi stoppet på nytt og nummerkoden på bagasjen ble sjekket opp mot kvitteringen på innlevert bagasje. Gleden over at vi faktisk ble møtt av en sjåfør fra Arik ble kortvarig. En Toyota Hiace er ikke så stor når man er 11 stykker med bagasje. Men når man stabler i høyden er det utrolig hva man får plass til.

Kanskje er det en god ting å komme før solen har stått opp. Bilene vi kjører her har fullstendig sotete ruter bortsett fra frontruten og formklipete hull til sidespeilene. Så vi så ikke så mye ut av vinduene, men etter all humpingen å dømme kunne vi umulig være noe fasjonabelt sted. Sporadisk kunne vi se folk i gatene opplyst av bål i grøftene og parafinlamper utenfor salgsboder. Følelsen vi satt med er mest forenlig med følelsen man får når man ser skrekkfilmers scener der det akkurat har blitt mørkt og skyggene fyker uklare og flyktige forbi skjermen. Det finnes riktig fine steder i Lagos, men bydelen Ikeja er ikke en av disse. Ikeja er langt nede, selv etter nigeriansk standard.

Jeg var heldig og skulle av på det første hotellet vi ble kjørt til. I alt ble vi fordelt på 5 hoteller. Like heldig var det ikke at min koffert lå i bunnen av stabelen. Eller at det tok over fem timer å få et værelse klart. ”It will be ready soon” er en setning som går igjen, og som man fort lærer å hate. Det er standardsvaret når du spør om hvor det blir av din porsjon med pommes frites en time etter du bestilte det. Da kan du banne på at de ikke en gang har begynt på det. Er det i det i det hele tatt noen som kan klare å bruke 2 timer og 40 minutter på denne oppgaven om de prøvde? Svaret er selvfølgelig ja, pommes fritesen er jo iskald når den endelig blir servert.


Utsikten fra min 0,5m2 store balkong.



Jeg skal ikke utlufte all min frustrasjon om alt som skjer her nede, Men da dette startet i retning av en reiseskildring vil jeg ta med litt om trafikkforholdene vi opplever. De er sinnssyke. Litt av grunnen er at Lagos er en stor by. Offisielt er det 13 millioner innbyggere her, men et lang mer realistisk tall er 17 millioner. Veisystemet ble dimensjonert på 60-70 tallet, og er faktisk ikke så aller verst dimensjonert, men det er ikke vedlikeholdt på 30 år. Dype hull og manglende asfalt er helt vanlig på motorveien. Men det verste er at alt er bakvendt. Alle avkjøringer, akselerasjonsfelt og ramper vender feil vei etter at Nigeria gikk over fra venstre til høyrekjøring. Eksempelvis kjører vi en 4km omvei for å komme på andre siden av gaten fra der hotellet ligger. Spe på med at det ikke brukes trafikkregler, det er alltid den sterkestes rett. Det kriges om hver meter. Det medfører at våres busser i blant kommer borti noen av alle de kinesiske motorsyklene som kjører rundt som taxier. At de presses inn i betonggjerdene på motorveien ansees som en del av risikoen. Ikke rart at det er 40 dødsulykker med motorsykler hver dag i Lagos. Men de ber også om det selv til dels. De kjører der det passer dem, der det er minst trafikk. Om natten pleier de å kjøre i motsatt kjøreretning på motorveien (husk at det kan være mange kilometer kortere), og for å unngå å bli sett av politiet slår de bare av lysene. (Noen trafikkofre blir kjørt ned med vilje. I dag så jeg min første levende katt. Sjåføren så den også og gjorde sitt ytterste får å treffe den, noe han klarte. Katter er ”bad juju”, og juju skal ikke undervurderes her nede.)


På vei til å ta en av mange u-svinger ut på motorveien.


Det er enkelt å komme ut på motorveien. Man bare kjører stille framover til de andre ikke tør, eller ikke har plass, til å kjøre forbi deg lenger.


Jeg vet fortsatt ikke hvordan eller hvorfor lastebiler velter på flat, rett vei.






Ikke helt samsvar mellom pil og tekst.

[eggs]

Etter et kunstnerisk hopp i tid er det Lufthansa som skal måle krefter mot Arik. Ved innsjekk sier de vi kun kan ha med 23kg bagasje. Den grensen ligger jeg langt over. Litt optimistisk trekker jeg frem mitt SAS eurobonus basic kort, og blir vinket videre. Ikke like lett for min kamerat som hadde glemt sitt kort hjemme. En lokal helt som kaller seg ”baggage supervisor” tilbyr seg å fikse saken for 4000 Niara. En meget stiv pris, men noen er villige til å betale mye ekstra for å komme fort og enkelt hjem. Han mislykkes selvfølgelig og begynner å lage leven når vi ikke vil betale han for en tjeneste han ikke gjorde. Til slutt får han en tusenlapp for å gå og plage noen andre.

Før kofferten havner på båndet skal den tollklareres. Tolleren ser skeptisk på meg før han spør om vi kan gå igjennom kofferten sammen. Jeg spør om det virkelig er nødvendig (som om det er noe her nede jeg kunne ha glede av å smugle til Norge). Nødvendig var det ikke, han syntes bare det var morsomt å se ansiktsuttrykkene til pilotene som skulle hjem på ferie når han spurte, og pekte på id-kortet jeg hadde rundt halsen.

Med så god flyt prøvde vi oss på fast track gjennom security også, og skled rett gjennom. Det resulterte i alt for god tid til flyet gikk, så kursen ble satt mot Arik Air sin lounge. Den var tom for folk. Likevel skulle damen som styrte den bråke om at vi ikke kunne bruke den. Den var kun for businessnisser på Arik Air sine flyvninger. Vi opplyste hun høflig om at vi som piloter i selskapet på reise organisert av selskapet kunne bruke den så lenge vi ikke fortrengte andre betalende. Hun prøvde å true med å ringe sin manager og vi sa ja takk, og satt oss ned. Hun ringte manageren fra telefonen ved siden av og ba oss deretter om å dra. Men vi hadde hørt summetonen i telefonen da hun ”ringte” og ble sittende til det nærmet seg tid.





På vei til flyet så vi de eneste suvenirbutikkene vi har sett her nede. Mye utskjæringer i tre, smykker og leiregjenstander. Men kjøpelysten forsvant litt da vi spurte hvor noen av varene kom fra. Stolt kunne selgeren si at det meste var importert fra Kenya. Det som derimot var genuint nigeriansk var gepardskinnene og krokodilleveskene, som igjen er litt av grunnen til at det nesten ikke finnes ville dyr i Nigeria.



Ute i gaten var det en ny security-sjekk, denne arrangert av Lufthansa selv. Første security-sjekken jeg har blitt glad for å se.

Flybilletten fristet med koden A346, men det var kun en -300 som sto og ventet. Turen med Lufthansa var en skuffelse. Trange seter og ingen IFE i det hele tatt. Bare å putte proppene i ørene. Active Noise Reduction kan varmt anbefales, mikset med lav bakgrunnsmusikk av Simon & Garfunkel. Maten kan jeg ikke beskrive objektivt. Etter 4 uker på et slitent hotell i Nigeria smaker all flymat fantastisk!

Det tok lang tid å komme av flyet i Frankfurt. Alle pass skulle sjekkes på nytt, men jeg klager ikke. Jeg kan godt se nødvendigheten. Det var da også mange som ble vist til siden. Da jeg på spørsmålet ”Hvor er du på vei hen?” søvnig svarte ”hjem..” ble jeg vinket videre med et smil.

Frankfurt var heller ikke overbevisende. Heller uoversiktlig og forvirrende. Og ikke nok infoskjermer. Jeg skulle videre fra B-piren, men skulle jeg gjennom kontrollen til B 1-20 eller B 21-26? Tavlen sa bare jag skulle til B. Men det hjelper i alle fall at det er mennesker som snakker engelsk i lukene.

Airbus 319-100 hjem til Gardermoen. Flyet sto fjernparkert, så første etappe ble med buss. Merscedes selvfølgelig. Da vi kom opp på siden av flyet hadde den første bussen allerede sluppet av sine passasjerer og køen opp trappen var lang nok. Mitt sete var på bakerste rad. Som en av to av alle andre valgte jeg derfor trappen bak. I døren sto stewardessen og smilte, og sa ”Good choise, welcome omboard!”



Jeg havnet midt i et følge fra asia som styrte og diskuterte hele veien om hvor mye klær de måtte ha på seg når de kom til iskalde Norge. Og siden jeg var norsk skulle jeg ha en mening om alt dette. Til slutt fikk jeg overbevist dem om at det ikke var nødvendig å ta på votter, lue, skjerf og boblejakke inne i flyet, men at de kunne se det an når de kom fram.



4 uker hjemme gikk alt for fort, og etter å ha kjøpt mer Malarone var jeg klart til å dra ned igjen. Det var ikke noe sjakktrekk å stille vekkeklokken feil. 0430 vippet jeg ut av sengen noe desorientert, bestilte en taxi og kledde på meg. Kofferten var pakket ferdig, så etter en kort ekstra sjekk om at det viktigste var med bar det ut i natten. Taxien sto klar og vi fløy lavt og fort ned til Oslo S. Dørene på flytoget lukket rett etter min passering og jeg tok meg i å tenke at dette gikk jo som smurt. Null dødtid. Kanskje jeg skal forsove meg neste gang også. Damen bak skranken veide kofferten, 28kg, og sa hun måtte gjøre noen triks for å få den med. Noe med å sette business i systemet eller noe i den duren, jeg forsto det i alle fall ikke. Jeg bare smilte og sa tusen takk.

Jeg var fortsatt rimelig søvnig da jeg forlot flyet, en A320-200, i Frankfurt. Kanskje var det derfor jeg heller ikke denne gangen kunne finne noen tavle som fortalte hvilken retning jeg skulle gå. Igjen måtte jeg fram med boardingkortet for å få et hint. Neste fly skulle gå fra terminal B, men det sto ikke noe om hvilken gate. Når man kommer inn i terminal B kommer man rett til en gammeldags tavle, der tall og bokstaver sitter på ruller, med flightnummer, gates og tider. Gate 26. Men resten av tavlene inne i terminalen sa ingen ting om gate, bare flightnummer og tid for boarding. Jeg kjøpte mine to liter med nødmotivasjon, og gikk til gaten hvor en ny hyggelig dame hjalp meg med å finne et bedre sete i flyet. Det var ikke akkurat mye og velge mellom, det eneste setet med vindu som var ledig var aller bakerst og kunne dermed ikke lenes tilbake. Så var det bedre å velge nest bakerste rad ved midtgangen, bakerste rad skulle i utgangspunktet være ledig uansett.

[eggs]

Denne gangen sto det en A340-600 utenfor, som lovet på billetten. Jeg vet ikke om plassen egentlig var bedre på denne, men det virket slik på meg. Kanskje var det bare mer komfortable seter og at de var avrundet bak uten skarpe og utstikkende kanter. IFE i alle seter var også et stort pluss, men jeg trodde tyskerne kunne utviklet noe med bedre brukervennlighet. Jeg hadde dog andre ting å følge med på. Som damen ved siden av som var redd for å fly, moren noen rader foran som hadde sin baby liggende i midtgangen, alle som ravet rundt mens setebelteskiltet var tent og de 6 nigerianerne som skulle deporteres tilbake. Jada, full fest på bakerste rekke. Heldigvis flyttet folk litt rundt så da vi krysset inn over Sahara fikk jeg et sete med vindu. Ikke det at det er så mye å se på i Sahara, men litt morsomt å se var det likevel.






Passerer byen Tamanrasset midt i Sahara.


Nærmer oss endelig Lagos.

Vi ankom Lagos omtrent midt i rushet og røk rett i holdingen, 1000’ over Air France B777. Så vidt jeg kunne se var det kun to fly i denne holdingen til bane 18R. All innenriks trafikk lander på 18L, og det er blant disse rushet egentlig er. Men da flygeledernes kapasitet ikke alltid er like imponerende er det sjeldent at begge banene benyttes samtidig. Det hjelper selvfølgelig ikke at missed-approachen til 18L svinger til høyre og krysser extended centerline til 18R. Men de kunne i det minste ha hatt avganger fra 18L mens det landes på 18R. Etter noen runder i holdingen kom vi da ned til slutt i alle fall.


Utkanten av Lagos. Noen som vet hvorfor husene stort sett bare er vegger?


Joining LAG holding.


LAG VOR.


Approach Plate for Rwy 18L i Lagos.


Short final Rwy 18R.


Air France som lå like forran oss.


Forlater siste rest av sivilisasjon for denne gang.

Passkontrollen var omtrent så inneffektiv som forventet, eneste nye var noen andre vakter som gikk rundt og sjekket at alle hadde Gulfeber i vaksinasjonskortet. Utenfor var det selvfølgelig ingen sjåfør, men etter ørten telefoner skulle det visst være en på vei. To timer senere, i det solen var på vei ned, kom det en bil til meg. Sliten og lettet satte jeg meg inn, men lettelsen gikk fort over i skuffelse da han fortalte at jeg skulle til det samme crappy hotellet jeg bodde på sist gang. Welcome to Lagos Nigeria, center of exelence!

[Someone]

Ekstremt spennende lesning så langt og definivt er eksotisk trip report......dog skal det sies at Nigeria definitivt ikke frister

[sirpjalle]

Kan ikke annet enn å si meg enig med Someone. Spennende og meget intressant lesning.

[Bizflyer]

Veldig bra! Gleder meg til fortsettelsen!
Nigeria står ikke på min topp 10 liste over land jeg planlegger å besøke, nei!

BF

[JoeW]

Spennende! Håper også på fortsettelse, gjerne mer om Arik!

[MountainDew]

Kjempebra!! Slike eksotiske rapporter liker jeg

Er det slik at du jobber 4 uker og har fri 4 uker?
Flyr du både classic & NG?
Hvorfor flyr ikke dere med Arik til London istedenfor LH til Frankfurt?

[LN-MOW]

Artig rapport fra en del av verden jeg også har lekt meg i .. selv om jeg gikk glipp av Nigeria.

Nå venter vi på noen rapporter fra dine sikkert morsomme arbeidsdager!

[xtend]

Herlig lesestoff! Lagos er heldigvis en by jeg enda ikke har besøkt, men kjenner jeg sjefene mine rett så venter det nok en tur til Afrikas største dass hvert øyeblikk.

[Utflyttet]

Imponerende lesning, og minner meg på at vi har det ganske OK i øst-Afrika og at jeg er glad det er noen måneder til neste tur nedover, og at jeg er ferdig med antibiotika for ymse om to dager... Afrika er interessant, men det er sjeldent det er bra.

-A

[Tommy777]

Vanvittig bra. Tar mer enn gjerne flere rapporter fra Nigeria

[Andrev]

Fantastisk rapport, vil gjerne høre mer om hvordan det er å jobbe der, og livet der generelt. :-)

[LN-KRF]

Spenende rapport dette her fre mer eksotiske deler av verden!

Spennende!
Hadde noen kompiser av meg som søkte i Arik Air faktisk men de hørte ikke noe..
Men han ene flyr i AirBaltic nå og han andre i Norwegian, de trives der..

[eggs]

Takker! Hyggelig det var noen som fant det interessant.

Det inspirerer til å skrive noe mer senere. Har akkurat kommet ned på min 3. rotasjon nå, og regner med å fly en del de neste ukene. Med regnsesongen her nå kan det kanskje bli tid til å skrive litt, men lover ingen ting. (Det skal jo konsumeres litt øl også)

[Scandinavian]

Dette var veldig artig lesing, håper på mye mer. Og gjerne noen bilder i fra flyging med Arik.

[jb1]

Veldig spennende. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker i begynnelsen på hva dette egentlig var for rapport, men du hentet deg godt inn. Skriv gjerne mere.

[Discus]

Interessant og eksotisk lesing - tar gjerne mer av dette.